Straffeprosessloven § 38 gjelder forholdet mellom tiltalebeslutning og dom, og har en side til anklageprinsippet. Utgangspunktet er at retten ikke kan gå utenfor det forhold tiltalen gjelder. Gjør den det, må dommen oppheves. Et sentralt spørsmål er derfor hva som er ett og samme «forhold». Spørsmålet beror på både det faktiske og rettslige grunnlaget for tiltalen. Etter § 38 (1) første punktum er retten ubundet av den nærmere beskrivelse med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter. Det må imidlertid trekkes en grense mot supplerende faktiske forhold som innebærer at man står overfor et annet straffbart «forhold». Når det gjelder det rettslige grunnlaget har retten i utgangspunktet subsumsjonsfrihet. I henhold til interesselæren må det imidlertid trekkes en grense mot straffebud med en vesentlig annen rettslig karakter enn bestemmelsen angitt i tiltalen. Det må foretas en helhetsvurdering, der sentrale momenter er om straffebudene tar sikte på å beskytte vesensforskjellige interesser, de grunnleggende trekk ved gjerningsbeskrivelsen og om det er stor forskjell på strafferammene. Før retten benytter et annet straffebud enn i tiltalen, eller idømmer en annen rettsfølge enn påstått, skal partene gis mulighet til å uttale seg.

Straffeprosessloven § 38

Retten kan ikke gå utenfor det forhold tiltalen gjelder, men er ubundet av den nærmere beskrivelse med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter. Bare når den finner særlig grunn til det, prøver retten om det foreligger omstendigheter som ville bringe forholdet inn under strengere straffebestemmelse enn etter tiltalen.

Med hensyn til det straffebud som skal anvendes på forholdet, er retten ikke bundet av tiltalen eller de påstander som er fremsatt. Det samme gjelder med hensyn til straff og andre rettsfølger. Straff eller rettsfølger som nevnt i § 2 nr. 1 kan ikke idømmes i en sak som bare gjelder inndragning.

Før retten bruker et annet straffebud enn tiltalebeslutningen, eller idømmer en annen rettsfølge eller et større inndragningsansvar enn påstått, skal den gi partene anledning til å uttale seg om spørsmålet. Siktede skal få en passende utsettelse når retten det ønske for forsvaret.

Anklageprinsippet

Straffeprosessloven § 38 gjelder forholdet mellom tiltalebeslutning og dom. En tiltalebeslutning er en offentlig anklage mot en person eller et foretak om at vedkommende skal ha utført et straffbart forhold, se kapittel 19 i straffeprosessloven. Tiltalen angir rammen for hva domstolen kan behandle. Bestemmelsen uttrykker en side av det såkalte anklageprinsippet, som går ut på at domstolens og påtalemyndighetens oppgaver er strengt adskilt. Den andre side fremgår av strpl. § 63, der det heter at «domstolene bare trer i virksomhet etter begjæring av en påtaleberettiget, og deres virksomhet opphører når begjæringen blir tatt tilbake».

Etter sin ordlyd gjelder strpl. § 38 bare når retten skal ta stilling til en tiltalebeslutning. Der det ikke foreligger en særlig regulering og særegne hensyn ikke gjør seg gjeldende, må imidlertid bestemmelsen anvendes analogisk.

Anklageprinsippet gjelder realitetsbehandlings av skyldspørsmålet, reaksjoner nevnt i § 2 (1) og begjæringer om bruk av tvangsmidler. Retten er imidlertid ikke bundet av partenes påstander og anførsler når det gjelder saksstyrende avgjørelser. Ved behandlingen av borgerlige krav, beror rettens kompetanse på reglene i tvisteloven § 11-2 (1).

Ikke gå utenfor det forhold tiltalen gjelder

Utgangspunktet etter § 38 første ledd første punktum er at retten ikke kan gå utenfor det forhold tiltalen gjelder. Dette innebærer at retten ikke kan pådømme andre straffbare «forhold» i stedet for eller ved siden av det angitte forholdet i tiltalen. Tilsvarende gjelder ved ikke vedtatt forelegg, jf. strpl. § 268, og siktelsen ved begjæring om tilståelsesdom, jf. § 248. I private straffesaker er det derimot stevningen som utgjør rammen for hva domstolen kan behandle, jf. § 412. Går retten utenfor det straffbare «forhold» tiltalen gjelder, må dommen oppheves. Er det derimot tale om ett og samme straffbare «forhold» står retten fritt med hensyn til tiltalen. Som det vil fremgå nedenfor er imidlertid situasjonen noe ulik for endringer av det faktiske og det rettslig grunnlaget for tiltalen.

Hva er ett og samme straffbare «forhold»?

Spørsmålet om hva som utgjør ett og samme straffbare «forhold» reiser seg ikke bare i relasjon til § 38, men også etter andre bestemmelser i straffeprosessloven, se § 51, § 253, § 254. Hva som utgjør ett og samme straffbare forhold etter § 38 må avgjøres etter nasjonale rettskilder og beror dels på om det faktiske grunnlaget for tiltalen fravikes, og dels på om det rettslige grunnlaget fravikes. Avgrensningen vil være den samme i relasjon til § 253 og § 254, men med hensyn til § 51 kan dette ikke lenger legges til grunn som et generelt utgangspunkt, jf. EMDs dom Zolotukhin mot Russland, Rt. 2010 s. 72, Rt. 2010 s. 1121 og Rt. 2012 s. 1051. EMD kom her til at identitetsspørsmålet skulle avgjøres etter en vurdering av faktum alene. Vurderingen av det faktiske grunnlaget vil imidlertid være lik i § 38 og § 51.

Avvik fra det faktiske grunnlaget

At retten ikke kan gå utenfor det forhold tiltalen gjelder, er ikke til hinder for at retten kan presisere, utdype og justere den nærmere beskrivelsen av det straffbare forhold med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter. Det må imidlertid trekkes en grense mot suppleringer som medfører at forholdet blir et annet. Hvis retten knytter straffansvaret til en helt annen faktisk hendelse enn den som er beskrevet i tiltalen, domfeller retten for et annet straffbart forhold, jf. Rt. 2011 s. 172. Grensedragningen for hva som utgjør en endring innenfor «forholdet» og suppleringer som innebærer at man står overfor et annet «forhold» påvirkes av både allmenne retningslinjer og utformingen av den aktuelle tiltalebeslutning. Av allmenne retningslinjer kan hvordan straffebudet er utformet, læren om flere overtredelser i likeartet konkurrens og grensedragningen mellom en fortsatt forbrytelse og flere overtredelser i likeartet konkurrens, nevnes. Betydningen av utformingen på den aktuelle tiltalebeslutningen beror på hva som er det sentrale faktiske elementet og hvor konkret dette er beskrevet.

Dette kan illustreres ved et typetilfelle: Retten kan ikke bygge på faktiske omstendigheter som i tid ligger etter det tidsrom som er relevant etter det straffebud som gjelder. Det kan dermed ikke domfelles for heleri hvis tiltalen gjelder tyveri. Der tiltalen derimot gjelder et sammenhengende straffbart forhold, står retten relativt fritt til å domfelle for faktiske omstendigheter og enkeltepisoder som ikke er omhandlet i tiltalen.

Avvik fra det rettslige grunnlaget

Utgangspunkt: Subsumsjonsfrihet

Strpl. § 38 andre ledd første punktum gir retten kompetanse til å anvende det eller de straffebud som retten mener skal anvendes på det faktum som er angitt i tiltalen. Etter rettspraksis har retten også en viss plikt til det, jf. blant annet Rt. 2002 s. 900. Dette gjelder særlig der alternativet er frifinnelse. Straffebudet retten anvender kan i utgangspunktet være både mildere, strengere eller alternativt. § 38 første ledd annet punktum utgjør ingen skranke for rettens kompetanse eller plikt til å anvende et strengere straffebud når den etter bevisføringen finner grunnlag for det. Bestemmelsen  innebærer imidlertid at retten skal vise en viss tilbakeholdenhet med av eget tiltak å undersøke om det kan være grunnlag for skjerpet subsumsjon, jf. NOU 2016:24 s. 397. § 38 første ledd andre punktum utgjør dermed et unntak fra strpl. § 294 om rettens plikt til å sørge for at saken blir fullstendig opplyst.

Unntak: Straffebudet har en vesentlig annen karakter

Domstolenes subsumsjonsfrihet har imidlertid en grense. Retten kan ikke anvende et straffebud som har en vesentlig annen karakter enn den bestemmelsen som er angitt i tiltalen, jf. Rt. 2011 s. 172 (19). Det må foretas en helhetsvurdering, der sentrale momenter er om straffebudene tar sikte på å beskytte vesensforskjellige interesser, de grunnleggende trekk ved gjerningsbeskrivelsen og om det er stor forskjell på strafferammene, jf. blant annet Rt. 2006 s. 279.

Der straffebudene tar sikte på å beskytte vesensforskjellige interesser enn det straffebudet i tiltalen bygger på, vil typisk være der et straffebud verner om utelukkende private interesser, som straffeloven § 263 om trusler eller straffeloven § 271 om kroppskrenkelse, i motsetning til et straffebud som utelukkende verner om allmenne interesser, som straffeloven § 155 om vold/trusler mot offentlig tjenestemann. Når det gjelder de grunnleggende trekk ved gjerningsbeskrivelsen og forskjellen på strafferammene, er det ikke uvanlig at retten må trekke inn supplerende faktiske omstendigheter. Det avgjørende er om de faktiske og rettslige endringene samlet sett medfører at det hele får «en vesentlig annen rettslig karakter».

Gradsforbrytelser og sammensatte forbrytelser

Retten kan normalt endre subsumsjonen mellom gradsforbrytelser, eksempelvis fra kroppskrenkelse etter straffeloven § 271 til kroppsskade etter straffeloven § 273 dersom bevisene gir grunnlag for det. Dette gjelder imidlertid likevel ikke absolutt dersom anvendelsen av det strengere straffebudet forutsetter vesentlig andre faktiske omstendigheter enn dem tiltalen gjelder, og det straffebudet det er spørsmål om å anvende er vesentlig mer alvorlig. I slike tilfeller kan man stå overfor et annet straffbart «forhold». Høyesteretts ankeutvalg la eksempelvis i Rt. 2013 s. 521 til grunn at gruppevoldtekt var et annet straffbart forhold enn seksuell handling, og la da vekt på ulikheter både når det gjaldt de objektive vilkårene, strafferammene og straffenivået.

Både i tilknytning til gradsforbrytelser og sammensatte forbrytelser kan retten domfelle for det mindre alvorlige straffebudet. Et eksempel på en sammensatt forbrytelse er voldtekt etter strl. § 291. Dersom tiltalen gjelder voldtekt ved hjelp av vold eller truende adferd, kan retten dermed alternativt domfelle for kroppskrenkelse, kroppsskade eller trusler. Omvendt, kan det normalt ikke domfelles for voldtekt der tiltalen kun gjelder kroppskrenkelse, kroppsskade eller trusler. I slike tilfeller kan det imidlertid være grunn til å se på hvorfor tiltalen bare gjelder den mindre alvorlige overtredelsen. Øyen bruker som eksempel at dersom tiltalen bygger på den forutsetning at tiltalte hadde et begrenset forsett, og tiltalen uttrykkelig eller indirekte nevner de objektive elementer som kreves for å domfelle etter det vesentlig mer alvorlige straffebudet, må retten kunne domfelle etter dette hvis den finner bevist at tiltalte hadde et tilstrekkelig forsett, jf. s. 437.

Avvik fra partenes påstander og anførsler

Etter strpl. § 38 andre ledd første og annet punktum er retten verken bundet til partenes påstander om hvilket straffebud som skal anvendes eller «med hensyn til straff eller andre rettsfølger. Dette må også gjelde for partenes anførsler. Rettens har ikke bare kompetanse til å fravike fra partenes påstander og anførsler, men kan i enkelte tilfeller også ha plikt til det. Tredje punktum oppstiller imidlertid et unntak, i det «straff eller rettsfølger som nevnt i § 2 nr. 1, ikke kan idømmes i en sak som bare gjelder inndragning».

Strpl. § 304 første ledd andre punktum sondrer imidlertid mellom det å «frafalle tiltalen» og å «nedlegge påstand om frifinnelse». Dersom hele eller deler av tiltalen frafalles av påtalemyndigheten, skal det delen av saken som frafalles heves, jf. strpl. § 73 første ledd andre punktum. Skjer dette under hovedforhandling, og begrunnelsen er «bevisets stilling» eller at «straff ikke kan anvendes på forholdet», skal retten derimot avsi frifinnelsesdom, jf. § 73 første ledd første punktum. I slike tilfeller har retten ikke noe valg.

Kontradiksjon

Etter strpl. § 38 tredje ledd må retten sørge for kontradiksjon før den «bruker et annet straffebud enn i tiltalebeslutningen, eller idømmer en annen rettsfølge eller et større inndragningsansvar enn påstått». Straff er en og samme «rettsfølge». I tillegg til det som følger av tredje ledd, gjelder det allmenne ulovfestede kravet om kontradiksjon også her.  Der tiltalte ikke møter og saken er lovlig fremmet etter § 281, vil kontradiksjonsbehovet måtte ivaretas på mer indirekte måter, slik at rettens kompetanse ikke begrenses.

Kilder:

Forarbeider til ny straffeprosessloven: NOU 2016:24

Norsk lovkommentar på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffeprosess av Ørnulf Øyen (2016)