Gå til hovedinnhold Gå til søk

Straffeprosessloven § 278

Straffeprosessloven § 278 fastslår muntlighetsprinsippet, og innebærer at partene eller andre aktører ikke kan inngi skriftlige innlegg. Andre ledd gir rettens leder ansvar for at forhandlingen så vidt mulig gjennomføres uten avbrytelse, og gir han i denne sammenheng også kompetanse til å begrense bevisføringen og avskjære irrelevante spørsmål og anførsler. Utsettes saken til nytt rettsmøte, skal det som er foretatt ved den tidligere forhandling gjentas i så stor utstrekning som er nødvendig, jf. tredje ledd.


Straffeprosessloven § 278

Hovedforhandlingen er muntlig. Opplesing kan ikke tre i stedet for fri muntlig framstilling.

Rettens leder sørger for at forhandlingen så vidt mulig blir gjennomført uten avbrytelse. Han kan stanse den videre forhandling om spørsmål som han anser tilstrekkelig drøftet eller som er av uvesentlig betydning for avgjørelsen.

Blir saken utsatt til nytt rettsmøte, skal det som er foretatt ved den tidligere forhandling, gjentas i så stor utstrekning som noen av dommerne finner nødvendig.

Første ledd

Første ledd slår fast at muntlighetsprinsippet gjelder fullt ut for hovedforhandlinger i tingretten. Prinsippet gjelder også i lagmannsretten og i Høyesterett, jf. strpl. § 327, men derimot ikke ved anke over kjennelser eller beslutninger, jf. § 385, og heller ikke for behandlingen av ankesaker for så vidt gjelder avgjørelser etter strpl. §§ 318-323, se § 324.

Muntlighetsprinsippet har en viss sammenheng med bevisumiddelbarhetsprinsippet, som kommer indirekte til uttrykk gjennom enkeltbestemmelsene om bevismidler.

Bestemmelsen åpner ikke for at partene eller andre aktører helt eller delvis inngir skriftlige innlegg, men sier derimot uttrykkelig at opplesing ikke kan tre i  stedet for fri muntlig framstilling. Om adgangen til opplesing, se ellers §§ 290 og 296-300. Dette er likevel ikke til hinder for at notater brukes som støtte for hukommelsen, eller at audiovisuelle midler brukes i forbindelse med et innlegg.

Bakgrunnen for bestemmelsen er tanken om at fullt ut muntlig saksbehandling gir en raskere og mer konsentrert behandling av saken. I store og komplekse saker kan imidlertid et visst innslag av skriftlig behandling være hensiktsmessig. Det kan slik argumenteres for at muntlighetsprinsippet er for vidtrekkende ved hovedforhandlinger i straffesaker, sml. sivilprosessen, der muntlighetsprinsippet etter tvisteloven § 9-9 er noe avdempet.

Andre ledd

Etter andre ledd skal rettens leder sørge for at hovedforhandlingen så vidt mulig blir gjennomført uten avbrytelse. «Så vidt mulig» innebærer at det kan gjøres unntak og at retten  i noen tilfeller må utsette forhandlingene, se strpl. § 38 (3), § 254 (4), § 123 og § 294. Bestemmelsen må ses i lys av at rettens leder etter domstolloven § 123 har kompetanse til å treffe enkeltavgjørelser av betydning for fremdriften av saken, herunder rekkefølgen på vitner, jf. Rt. 1998 s. 76.

Det følger videre av andre ledd at rettens leder for det første kan stanse den videre forhandling om spørsmål som han anser tilstrekkelig drøftet. Særlig ved store og omfattende saker må retten kunne begrense bevisføringen, jf. Rt. 1984 s. 1281. Ifølge juridisk teori kan retten neppe, med unntak for ulovlig ervervede bevis, innskrenke bevisførselen utover de tilfeller hvor loven selv tillater det. Dersom et vitne ikke gis anledning til å forklare seg om alt vedkommende ønsker, kan dette etter omstendighetene være en saksbehandlingsfeil.

For det andre kan rettens leder etter andre ledd stanse den videre forhandling om spørsmål som er av uvesentlig betydning for avgjørelsen, sml. tvisteloven § 9-13. Bestemmelsen gjelder rettens adgang til prosessledelse ved å avskjære irrelevante spørsmålsstillinger og anførsler, se også § 292, § 293 og § 294. Innsigelser mot lederens prosessledelse avgjøres av den samlede rett, se dl. § 123 (2). Som hovedregel kan rettens avgjørelser ikke ankes, jf. § 378.

Tredje ledd

Dersom saken utsettes til nytt rettsmøte, følger det av tredje ledd at det som foretatt ved den tidligere forhandlingen, skal gjentas i så stor utstrekning som noen av dommerne finner nødvendig. Det samme må gjelde der saken må reassumeres grunnet nye bevis etter hovedforhandlingen og før saken er tatt opp til doms eller de tilfeller hvor det går lang tid fra hovedforhandlingen er avsluttet til dom avsies. Regelen må dessuten gjelde tilsvarende der  Høyesterett opphever lagmannsrettens dom, uten å oppheve hovedforhandlingen, jf. § 327.

Kilder:

Norsk lovkommentar på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffeprosess av Ørnulf Øyen (2016)

Vi bruker informasjonskapsler for å tilby deg en bedre brukeropplevelse. Les personvernvilkår.