Gå til hovedinnhold Gå til søk

Straffeprosessloven § 248

Straffeprosessloven § 248 omhandler saksbehandlingsformen tilståelsesdom. Når skyldspørsmålet verken er omdiskutert eller tvilsomt, er tanken at saksbehandlingen bør være enkel, hurtig og kostnadseffektiv. Saksbehandlingen må imidlertid være forsvarlig i et rettssikkerhetsperspektiv, og det med hensyn til dette sentralt at pådømmelse av tilståelsesdom bare kan benyttes dersom siktede samtykker og retten finner det ubetenkelig. Tilståelsesdom er normalt til gunst for siktede, idet både den bevismessige betydningen av og den prosessøkonomiske gevinsten ved tilståelsen skal vektlegges ved utmålingen av straff, se straffeloven § 78 f første alternativ. 


Straffeprosessloven § 248

Etter begjæring fra påtalemyndigheten og med siktedes samtykke kan tingretten pådømme en sak uten tiltalebeslutning og hovedforhandling (tilståelsesdom), når retten ikke finner det betenkelig og saken gjelder

a) en straffbar handling som ikke kan medføre fengsel i mer enn 10 år, jf. annet ledd, og siktede innen retten har gitt en uforbeholden tilståelse som styrkes av de øvrige opplysninger,

b) en overtredelse av vegtrafikkloven § 22 første ledd jf. § 31, og siktede innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen, eller

c) en overtredelse av vegtrafikkloven § 24 første ledd jf. §31, og siktede innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen.

Begjæringen skal uttrykkelig angi eventuelle opplysninger som nevnt i straffeprosessloven, jf. § 216m sjette ledd, og begrunne hvorfor vilkårene for å føre disse bevis anses oppfylt.

Har siktede forsvarer, skal denne få anledning til å uttale seg før saken blir tatt opp til doms. Det samme gjelder bistandsadvokat for fornærmede.

Sak om særreaksjon eller forvaring kan ikke pådømmes ved tilståelsesdom.

Retten kan beslutte at rettsmøte til pådømmelse av saken skal holdes som fjernmøte med bildeoverføring dersom siktede samtykke til dette og retten finner det ubetenkelig ut fra formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter.

Bistandsadvokat for fornærmede skal underrettes om påtalemyndighetens begjæring om tilståelsesdom og varsles om rettsmøtet.

Vilkår for å behandle en sak etter § 248

(1) Begjæring fra påtalemyndigheten

Ordlyden «etter begjæring fra påtalemyndigheten» i første ledd første punktum tilsier at en sak bare kan behandles etter reglene om tilståelsesdom dersom påtalemyndigheten sender saken til retten med anmodning om at den behandles som en tilståelsessak. Valg av saksbehandlingsform er slik gjort til en del av anklageprinsippet, noe som innebærer at retten ikke av eget tiltak kan bestemme at en sak skal behandles etter § 248.

(2) Siktede samtykker

Det følger videre av første ledd første punktum at det er et grunnvilkår for å behandle en sak etter § 248 at siktede samtykker til slik behandling, jf. «og med siktedes samtykke». Dette innebærer at siktede alltid kan kreve at saken behandles etter reglene om hovedforhandling. Samtykket må avgis overfor retten, jf. Rt. 1999 s. 243, og det er verken nødvendig eller tilstrekkelig at siktede har samtykket overfor politiet. Det kreves ikke at samtykke gis i rettsmøtet så lenge det er innhentet før dom eventuelt avsies. Gis samtykke i rettsmøtet, skal det imidlertid innføres i rettsboka etter strpl. § 18 (3) andre punktum. Dersom samtykket er betinget eller begrenset, anses det som ikke gitt, se Rt. 1995 s. 1707. Samtykket må videre stå ved lag helt fremt til dom avsies, og siktede står fritt til å trekke det frem til dette tidspunkt. I de tilfeller der siktede er mindreårige, må også hans verger samtykke, jf. strpl. § 83.

(3) Retten ikke finner det betenkelig

Når det i første ledd første punktum fastsettes at tingretten «kan» pådømme saken etter reglene om tilståelsesdom «når retten ikke finner det betenkelig», ilegges retten et selvstendig ansvar for å påse at saken behandles på en betryggende måte. At tilståelsesdom ikke kan være «betenkelig» gjelder både i relasjon til skyldspørsmålet, utmålingen av straff og fastsetting av andre reaksjoner. Der de øvrige vilkår for å benytte saksbehandlingsformen er oppfylt, beror vurderingen i hovedsak på om behandling etter reglene om hovedforhandling vil medføre at viktige bevistemaer må antas å bli bedre opplyst, og om dette i så fall kan få betydning for domsslutningen. Dersom dommeren er usikker på om siktede er tilregnelig, eller på om siktedes uforbeholdne tilståelse i tilknytning til skyldspørsmålet er korrekt, er det alltid betenkelig å behandle saken etter reglene om tilståelsesdom. Ved vesentlig avvik mellom siktelsen og siktedes forklaring i tilknytning til straffespørsmålet vil det også ofte være betenkelig.

(4) Siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse som styrkes av de øvrige opplysninger

Hovedregel

Vilkårene i bokstav a) til c) er alternative. Ettersom bokstav b) og c) bare kommer til anvendelse der siktelsen gjelder kjøring i påvirket tilstand, jf. vegtrafikkloven § 22 (1), jf. § 31, og kjøring uten gyldig førerkort, jf. vegtrafikkloven § 24 (1), jf. § 31, gjelder det imidlertid som hovedregel et krav om at siktede «innen retten» ha gitt en «uforbeholden tilståelse som styrkes av de øvrige opplysninger». Dette innebærer at siktede må være villig til å forklare seg i retten, og han må der avgi en forklaring som innholdsmessig er en uforbeholden tilståelse. Tilståelsen må videre styrkes av de opplysninger som fremgår av sakens dokumenter eller av eventuelle vitneforklaringer som avgis i rettsmøtet. Siktedes tilståelse må med andre ord etterprøves mot sakens øvrige bevis, slik at retten ikke ilegger et straffansvar det ikke er grunnlag for.

For at siktedes tilståelse skal være «uforbeholden» i lovens forstand, må den dekke bestemte bevistemaer og være tilstrekkelig detaljert. Høyesterett uttalte i Rt. 2007 s. 1040 (avsnitt 16) at

Kravet i straffeprosessloven § 248 om at tilståelsesdom som hovedregel er betinget av at siktede har avgitt en «uforbeholden tilståelse», innebærer at siktedes rettslige forklaring fullt ut må omfatte de objektive og subjektive vilkår for straff i vedkommende straffebud – et krav som referer seg til skyldspørsmålet. Eller sagt på en annen måte: Da avgjørelsen av skyldspørsmålet – med noen reservasjoner som denne saken ikke gir foranledning til å gå inn på – utelukkende kan baseres på siktedes rettslige forklaring, innebærer det at kravet til forklaringens innhold for skyldspørsmålets vedkommende korresponderer med kravet til domsgrunnene ved at den «bestemt og uttømmende [må] angi» et saksforhold som tingretten kan basere dommen på, jf. straffeprosessloven § 40 (2). For straffespørsmålets vedkommende gjelder det ikke de samme krav til siktedes tilståelse. 

De nærmere krav til hvilke bevistema en «uforbeholden tilståelse» skal dekke, må fastlegges i lys av hvilke faktiske omstendigheter en siktet rent faktisk kan forklare seg om ut fra egne opplevelser eller observasjoner, jf. Øyen s. 301. Det er ikke til hinder for anvendelse av § 249, at siktede ikke kan tilstå at han var tilregnelig eller at objektive straffbarhetsvilkår, som for eksempel hvilke konkrete konsekvenser en voldshandling fikk i relasjon til straffeloven § 273 om kroppsskade.

Omstendigheter som bare har betydning for straffespørsmålet omfattes som en klar hovedregel ikke av vilkåret om en «uforbeholden tilståelse». Det har derfor stor betydning om straffebudet er omfattet av et hierarki av gradsforbrytelse, og om det er tale om flere overtredelser i likeartet realkonkurrens eller om en fortsatt forbrytelse. Høyesterett har likevel i Rt. 2006 s. 669 uttrykt at ved avvik mellom siktelsen og siktedes forklaring om overtredelsens omfang under straffespørsmålet, anses tilståelsen ikke som «uforbeholden» dersom siktede bevisst forsøket å minimalisere omfanget. Det kan imidlertid argumenteres for at dette er uheldig rent systematisk, idet dette uansett normalt vil være «betenkelig», jf. Øyen s. 302.

At den uforbeholdne tilståelsen må være avgitt «innen retten» tilsier at det er bevisverdien av siktedes forklaring i rettsmøtet som er avgjørende, og at det som hovedregel ikke kan vises til tidligere forklaringer ved hukommelsesproblemer. Dette gjelder likevel ikke for mindre viktige detaljer, dersom en tidligere avgitt forklaring leses opp for siktede og vedkommende slutter seg til det som blir sagt.

Unntak

Unntak gjelder bare for overtredelser omfattet av § 248 (1) bokstav b) og c), der det er tilstrekkelig at siktede «innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen». Selv om det ikke følger uttrykkelig av bestemmelsene, må det også her gjelde et krav om at skylderkjennelsen må styrkes av de øvrige opplysninger, jf. Rt. 1990 s. 1019. Det er etter disse alternativene ikke nødvendig at siktedes forklaring dekker det aktuelle bevistema. Retten skal fastlegge den faktum dommen bygges på ut fra en vurdering av samtlige bevis i saken. Dette innebærer at siktedes forklaring bare blir et bevis på linje med andre bevis.

(5) Straffbar handling som ikke kan medføre fengsel i mer enn 10 år

Hovedregelen er at dersom et straffbart forhold «kan medføre fengsel i mer enn 10 år» kan saken i ikke behandles etter reglene om tilståelsesdom, jf. § 248 (1) bokstav a). «Kan medføre» tilsier at det er strafferammen i det aktuelle straffebudet som er avgjørende, og ikke den aktuelle straffen i det konkrete tilfellet. Ettersom det ikke er angitt noe om hvordan strafferammen skal beregnes, gjelder de alminnelige regler om dette.

Unntak gjelder i § 248 (1) bokstav b) og c) dersom det foreligger en overtredelse av henholdsvis vegtrafikkloven § 22, jf. 31, eller vegtrafikkloven § 24 (1), jf. § 31.

(6) Ikke sak om særreaksjon eller forvaring

Av tredje ledd følger det at «sak om særreaksjon eller forvaring kan ikke pådømmes ved tilståelsesdom». Bestemmelsen har imidlertid begrenset betydning i praksis, idet det uansett ofte vil være «betenkelig» å behandle en slik sak etter denne saksbehandlingsformen.

Saksbehandlingen forut for rettsmøtet

Begjæringen fra påtalemyndigheten

Et av vilkårene for å pådømme saken etter reglene i § 248 er at påtalemyndigheten begjærer det. Hvem innen påtalemyndigheten som har påtalekompetanse må avgjøres ut fra de alminnelige kompetanseregler i strpl. §§ 64 til 67 og de nærmere regler i påtaleinstruksen § 21-2 første til tredje ledd. De særlige reglene om foreleggelse i påtaleinstruksjon må anses som interne instrukser innen påtalemyndigheten, og kan dermed ikke danne grunnlag for avvisning etter strpl. § 81.

Begjæringen må klart og presist angi hvilken domstol den rettes til, hva som begjæres, hvem begjæringen er rettet mot og om eventuelle borgerlige krav kreves pådømt. Nærmere regler finnes i påtaleinstruksen § 21-3. I tillegg følger det av § 248 første ledd annet punktum at dersom sakens dokumenter inneholder bevis i form av materiale fra kommunikasjonskontroll eller romavlytting, skal begjæringen uttrykkelig angi eventuelle opplysninger som nevnt i § 216i (1) tredje punktum bokstav d) første punktum, jf. § 216m (6), og begrunne hvorfor vilkårene for p føre disse som bevis er oppfylt.

Uten tiltalebeslutning

Tingretten kan ifølge § 248 første ledd pådømme en sak «uten tiltalebeslutning». Betydningen er imidlertid begrenset, idet det i praksis alltid utferdiges en siktelse som angir hvilke straffbare forhold begjæringen om pådømmelse omhandler. Ettersom det ikke er grunn til å stille mindre strenge krav til konkretiseringen av forholdet enn når en tiltale utferdige, må siktelsen oppfylle kravene til en tiltale i § 252 (1) nr. 3 og 4.

Siktedes møterett

Siktede er normalt til stede i rettsmøtet. Av § 248 (4) følger det imidlertid at retten kan beslutte at rettsmøte til pådømmelse av saken skal holdes som fjernmøte med bildeoverføring. Vilkårene er at siktede samtykker og retten finner det ubetenkelig ut fra formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter.

Stevning

Siktede blir innkalt til rettsmøte ved forkynning av stevning, jf § 86 (1). Stevningen skal angi domstolen, rettsstedet møtetiden, hva saken gjelder og formålet med innkallingen, på en slik måte at den gir siktede grunnlag for å forsvare seg selv dersom han ikke har en offentlig oppnevnt forsvarer. I slike tilfeller bør siktede også gjøres kjent med at han har rett til å la seg bistå av en privat forsvarer, se § 94 (1) andre punktum.

Varsling

Både aktor og en eventuell forsvarer skal «så vidt mulig» varsles om rettsmøte, se § 243 (2). Av § 248 (5) følger det dessuten en absolutt regel om at bistandsadvokat for fornærmede skal underrettes om påtalemyndighetens begjæring om tilståelsesdom og varsles om rettsmøtet.

Retten til offentlig oppnevnt forsvarer

Dersom siktede er varetektsfengslet, vil den offentlig oppnevnte forsvarerens oppdrag i fengslingssaken også omfatte bistand i forbindelse med en eventuell tilståelsesdom. Dersom siktede ikke er varetektsfengsling, må retten ta stilling til om han har krav på en offentlig oppnevnt forsvarer.

For det første skal siktede alltid ha forsvarer når en sak er sendt til pådømmelse etter § 248 og det er oppnevnt bistandsadvokat for fornærmede i medhold av strpl. § 107a, jf. § 99 (2). Videre skal siktede alltid ha forsvarer når siktede var under 18 år på handlingstidspunktet og det er spørsmål om å idømme ubetinget frihetsstraff, samfunnsstraff eller ungdomsstraff, jf. § 99 (1) tredje punktum.

Av § 99 (1) første punktum følger det videre at siktede skal ha forsvarer når en sak er sendt til retten til pådømmelse etter § 248 og «det er spørsmål om å idømme ubetinget frihetsstraff i mer enn 6 måneder». Ordlyden innebærer at det er straffen i den konkrete saken som er avgjørende. Så lenge strafferammen i straffebudet er fengsel i 7 måneder eller mer, har strafferammen ingen betydning. Retten må ta utgangspunkt i straffeforslaget til påtalemyndigheten. Hvis forslaget går ut på ubetinget fengsel i 7 måneder eller mer, må retten legge dette til grunn med mindre forslaget åpenbart er vesentlig for strengt. Går forslaget derimot ut på kortere fengselsstraff (evt. at den ubetingede deler er kortere) enn 7 måneder, må retten foreta en konkret vurdering om vilkåret er oppfylt. Det er i juridisk teori fremholdt at samfunnsstraff med en subsidiær fengselsstraff på mer enn 6 måneder likestilles med ubetinget fengselsstraff i mer enn 6 måneder, jf. Øyen s. 306.

Unntak fra regelen i første ledd første punktum gjelder i saker etter vegtrafikkloven § 22 (1) og (5), jf. § 31, eller der retten på grunnlag av sakens art og forholdene ellers finner det ubetenkelig at siktede er uten forsvarer, jf. første ledd annet punktum. Både hovedregelen i første ledd første punktum og unntaket i annet punktum første alternativ suppleres av § 100 (2). Etter denne bestemmelsen «kan» forsvarer oppnevnes dersom «særlige grunner» taler for det. Det må foretas en helhetsvurdering, og taler «særlige grunner for det», må normalt ordet «kan» må forstås som «skal». Retten må vurdere bestemmelsen av eget tiltak.

Saksbehandlingen i rettsmøtet

Tingretten settes med én dommer, jf. dl. § 21 (2) første punktum. Aktor møter normalt ikke, mens hvis siktede har forsvarer vil vedkommende som regel møte. Dersom ingen av de to møter, må retten tilfalle et rettsvitne, jf. dl. § 31. Dommeren skal innledningsvis kort redegjøre for hva saken gjelder, hvem som er parter og hvem som er til stede, og deretter avklare eventuelle habilitetsspørsmål. Siktede må så veiledes om innholdet i begjæringen og siktelsen, hva en tilståelsesdom vil innebære og vilkårene for det. Dommeren må legge til rette for at siktede kan gi et informert samtykke og at vedkommende kan ivareta sine interesser i saken.

Både samtykket og forklaringen til siktede skal protokollføres i rettsboka, jf. henholdsvis §§ 18 (2) andre punktum og § 20 (1) og (2). Aktor, forsvarer eller bistandsadvokat som er til stede må få mulighet til å stille supplerende spørsmål til forklaringen. Vitneforklaringer kan avgis etter at siktede har forklart seg. Dersom siktede har forsvarer, skal vedkommende få uttale seg før saken blir tatt opp til doms, jf. § 248 (2). Dette gjelder også aktor og bistandsadvokat dersom de er til stede, jf. henholdsvis § 244 (1) og § 248 (2) andre punktum. Eventuelt skal et rettsvitne spørres om merknader til saksbehandlingen eller behandlingen av siktede, jf. dl. § 103 (3).

Saken tas så opp til doms. Dommen avsies enten gjennom opplesing i rettsmøte eller gjennom undertegning på et senere tidspunkt.

 

Kilder:

Norsk lovkommentar på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffeprosess av Ørnulf Øyen (2016)

 

Vi bruker informasjonskapsler for å tilby deg en bedre brukeropplevelse. Les personvernvilkår.