Straffeprosessloven § 216 o gjelder dataavlesing og ble tilføyd ved lov 17. juni 2016 nr. 54, i kraft 9. september 2016. Bestemmelsen gir politiet på visse vilkår adgang til å overvåke den fortløpende bruken av datasystem eller brukerkontoer til nettverksbaserte kommunikasjons- og lagringstjenester, og til å hete ut informasjon som er lagret eller genereres i systemet eller brukerkontoen. Dataavlesing skal blant annet kompensere for de andre skjulte tvangsmidlenes begrensede effektivitet på enkelte områder. 

---

Straffeprosessloven § 216 o

Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til å foreta avlesing av ikke offentlig tilgjengelige opplysninger i et datasystem (dataavlesing) når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling

a) som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer

b) som rammes av straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. § 123, 128 første punktum, 129, 136 a, 136 b, 232, 254, 257, 311, 333, 337 jf. 231, eller 340 jf. § 231, eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5 eller av lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her § 108 femte ledd.

Dataavlesing kan besluttes selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven § 20 første ledd. Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.

Tillatelse etter første ledd kan bare gis dersom det må antas at dataavlesing vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. § 216 c annet ledd gjelder tilsvarende.

Det kan bare gis tillatelse til å avlese bestemte datasystemer eller brukerkontoer til nettverksbaserte kommunikasjons- og lagringstjenester som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke. Avlesingen kan omfatte kommunikasjon, elektronisk lagrede data og andre opplysninger om bruk av datasystemet eller brukerkontoen.

§§ 216 d til 216 k gjelder tilsvarende, likevel slik at rettens tillatelse ikke kan gis for mer enn to uker om gangen. Eventuelt utstyr som er benyttet for å gjennomføre dataavlesingen skal fjernes snarest mulig etter avlesingsperiodens utløp.

Dataavlesing

«Dataavlesing»

Straffeprosessloven § 216 o åpner for at politiet på visse vilkår kan foreta dataavlesing. Ordet «dataavlesing» er verken et entydig juridisk eller teknologisk uttrykk, og er heller ikke betegnelsen på én fremgangsmåte. «Dataavlesing» er i strpl. § 216 o første ledd angitt som «avlesing av ikke offentlige tilgjengelige opplysninger i et datasystem», og er altså en samlebetegnelse på måter å innhente opplysninger fra datasystem. Lovens beskrivelse kan være dekkende for en rekke ulike fremgangsmåter for å skaffe tilgang til informasjon som produseres, lagres eller kommuniseres i eller mellom elektroniske datasystemer. Ordlyden er fra lovgivers side bevisst vag og ikke uttømmende, og etterlater rettsanvenderne et uvanlig teknologisk og skjønnsmessig spillerom sammenlignet. Årsaken er at metodene som kan benyttes er mange, og den teknologiske utviklingen er rask og uoverskuelig. Bestemmelsen gir på denne måten fleksibilitet med hensyn til hvilken metode som kan velges, og åpner opp for at politiet kan utvikle og benytte metoder som i alle fall ikke umiddelbart eller i detalj blir kjent. Dette utfordrer grunnleggende prinsipper og rettigheter, herunder særlig retten til privatliv i Grl. § 102 og EMK art. 8 og legalitetsprinsippet som ellers gjør seg sterkt gjeldende på dette området. De ytre grensene må trekkes mot andre skjulte tvangsmidler.

Kort om forholdet til andre skjulte tvangsmidler

Både dataavlesing og annen kommunikasjonskontroll kan brukes til å avlytte og skaffe informasjon om kommunikasjon. Ved dataavlesing avleses imidlertid opplysningene i systemet, mens de ved annen kommunikasjonskontroll innhentes hos teletilbydere. Innføringen av dataavlesing som selvstendig etterforskningsmetode var primært en følge av kryptering, det vil si måter å omforme data og gjøre de utilgjengelig for utenforstående. Strpl. § 216 o åpner for at politiet kan avlese informasjonen mens den befinner seg i datasystemet og før den krypteres. Datasystem kan dessuten som begrep sies å favne videre enn kommunikasjonsanlegg (jf. strpl. kap. 16 a), ved at for eksempel kopimaskiner vil falle inn under begrepet. Betegnelsen dekker imidlertid også det som ellers kan betegnes som kommunikasjonsanlegg, eksempelvis datamaskiner og mobiltelefoner. Dataavlesing kan videre brukes til å innhente elektroniske opplysninger som er lagret i et datasystem. I motsetning til ransaking og beslag av slike opplysninger åpner metoden for å følge med på bruken av systemet fortløpende og over tid.

Dataavlesing som metode skal dermed blant annet kompensere for at hjemlene for kommunikasjonsavlytting og hemmelig ransaking bare i begrenset utstrekning er effektive ved avlytting av elektronisk kommunikasjon og ransaking av elektroniske lagringsmedier.

Objektet for dataavlesing

Av strpl. § 216 o fjerde ledd følger det at

Det kan bare gis tillatelse til å avlese bestemte datasystemer eller brukerkontoer til nettverksbaserte kommunikasjons- og lagringstjenester som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke.

«Datasystem»

Begrepet «datasystem» bygger på definisjonen av «computer system» i Europarådets konvensjon 8. november 2001 om bekjempelse av kriminalitet art. 1 bokstav a), som skal forstås som enhver innretning, bestående av maskinvare og programvare, som foretar behandling av data ved hjelp av programmer, jf. Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 400 og Prop. 68 L (2015-2016) s. 270. Et datasystem er med andre ord et fysisk objekt med et digitalt element knyttet til seg, som kan brukes til å foreta behandling av data, for eksempel datamaskiner, nettbrett, smarttelefoner, kopimaskiner, TV-er, GPS-er og digitale klokker.

«Brukerkontoer til nettverksbaserte kommunikasjons- og lagringstjenester»

I tillegg til «datasystem» følger det av fjerde ledd at også «brukerkontoer til nettverksbaserte kommunikasjons- og lagringstjenester» er selvstendige avlesingsobjekt. Fellestrekket ved slike tjenester er at utnyttelsen ikke er bundet til bestemte datasystemer. Hver bruker har derimot et virtuelt avgrenset område som er identifisert ved et brukernavn, og som kan benyttes fra et hvilket som helst passende datasystem med nødvendig nettverksforbindelse og programvare, ved å oppgi brukernavnet og som regel et passord eller en tilgangskode, jf. Prop. 68 L (2015-2016) s. 270.

«Bestemte»

Det er kun «bestemte» datasystem eller brukerkontoer som det kan gis tillatelse til avlesning for. I dette ligger det er krav om at datasystemet eller brukerkontoen som skal avleses må identifiseres så spesifikt som mulig, både i politiets begjæring, en evt. hastebeslutning og i rettens kjennelse.

«Besitter eller kan antas å ville bruke»

Dataavlesing kan bare rettes mot datasystemer eller brukerkontoer som den mistenkte «besitter eller kan antas å ville bruke». Med «bruke» siktes det her til den direkte bruken av eksempelvis datamaskinen. Om sannsynligheten for at mistenkte vil bruke det datasystemet eller den brukerkontoen som ønskes avlest, uttales det i forarbeidene at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt, men at det må være objektive holdepunkter for at mistenkte vil bruke det aktuelle datasystemet. Rene formodninger er altså ikke tilstrekkelig, jf. Prop. 68 L (2015-2016) s. 271.

Fremgangsmåter  politiet kan benytte

Straffeprosessloven gir ingen uttømmende beskrivelse av fremgangsmåtene i lovteksten, og politiet gis stor frihet til å velge hvilken metode som skal benyttes. I strpl. § 216 p  står det imidlertid at

Dataavlesing etter § 216 o kan bare utføres av personell som er særlig skikket til det og som utpekes av politimesteren, sjef PST eller den som bemyndiges. Avlesingen kan foretas ved hjelp av tekniske innretninger, dataprogram eller på annen måte. § 199 a gjelder tilsvarende. Politiet kan bryte eler omgå beskyttelse i datasystemet dersom det er nødvendig for å kunne gjennomføre avlesingen. Tekniske innretninger og dataprogram kan installeres i datasystemet og i annen maskinvare som kan benyttes til datasystemet. Når retten ikke bestemmer noe annet, kan politiet også foreta innbrudd for å plassere eller gjerne tekniske innretninger eller dataprogram som er nødvendige for å gjennomføre dataavlesingen.

Dataavlesingen skal innrettes slik at det ikke unødig fanges opp opplysninger om andre enn mistenktes bruk av datasystemet. Avlesingen skal utføres slik at det ikke unødig voldes fare for driftshindring eller for skade på utrustning eller data. Politiet skal så vidt mulig avverge fare for at noen som følge av gjennomføringen settes i stand til å skaffe sef uberettiget tilgang til datasystemet eller vernet informasjon eller til begå andre straffbare handlinger.

For å lese mer om hva som ligger i disse formuleringene, kan du trykke deg inn på lovkommentaren til strpl. § 216 p.

Opplysninger som kan fanges opp av dataavlesing

Strpl. § 216 o første ledd åpner for at retten ved kjennelse kan gi politiet tillatelse til å foreta avlesing av «ikke offentlig tilgjengelige opplysninger» i et datasystem. Av fjerde ledd andre punktum følger det videre at «avlesingen kan omfatte kommunikasjon, elektronisk lagrede data og andre opplysninger om bruk av datasystemet eller brukerkontoen». Dette betyr at informasjon som genereres i og av datasystemet kan fanges opp.

Type informasjon begrenses kun av informasjonssystemet og funksjonaliteten til maskin- og programvaren som benyttes. Maskinvare er fysiske komponenter som installeres på eller i mistenktes datasystem, og som kan avlese informasjon. Slik installering krever fysisk tilgang til informasjonssystemet. Programvare betegner derimot dataprogrammer som installeres i datasystemet og som lagrer eller formidler informasjonen til politiet. Installering av programvare forutsetter fysisk tilgang og er krevende fordi politiet da må bryte sikkerhetsmekanismene datasikkerhetsbransjen jobber med å styrke.

I Prop. 68 L (2015-2016) s. 224 gis noen eksempler på hvilke opplysninger som kan fanges opp av dataavlesing:

• Lydstrømmen som sendes fra en tilknyttet mikrofon til operativsystemets drivere
• Lydstrømmen som sendes ut fra en tilknyttet høyttaler fra operativsystemets drivere
• Videostrømmen som sendes fra et tilknyttet kamera (webkamera) til operativsystemets drivere
• Tastetrykkene som sendes fra et tastatur til operativsystemets drivere
• Innholdet på en harddisk, minnepenn eller annet tilkoblet lagringsmedium
• Data som hentes inn fra eller sendes ut på internett eller andre nettverk
• Data i fysiske og virtuelle minneområder
• Gjeldende ip-adresser for nettverksenhetene
• Geografisk koordinatinformasjon fra en tilknyttet GPS-enhet
• Signalstrømmen mellom tilkoblet skjerm og datautstyret

Materielle vilkår for dataavlesing

Skjellig grunn til mistanke

For at retten skal kunne tillate dataavlesing må noen med «skjellig grunn mistenkes» for en handling eller forsøk på en handling som nevnt i bokstav a) eller b), jf. strpl. § 216 o første ledd. Begrepet «skjellig grunn» skal forstås likt her som ellers i straffeprosessloven, se eksempelvis lovkommentaren til strpl. § 171. Dette innebærer at det kreves sannsynlighetsovervekt. Det må med andre ord være mer sannsynlig at vilkårene for straffansvar er oppfylt enn at de ikke er det, jf. eksempelvis Rt. 1993 s. 1302 og Rt. 2011 s. 946.

Om vilkårene for straffansvar følger det imidlertid av strpl. § 216 o andre ledd at «dataavlesing kan besluttes selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven § 20 første ledd. Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld». Straffeloven § 20 omhandler tilregnelighet. Regelen er den samme som ved kommunikasjonsavslytting etter § 216 a annet ledd og romavlytting etter § 216 m annet ledd.

Hvilke straffbare handlinger mistanken må knytte seg til

Strpl. § 216 o første ledd bokstav a) og b) angir hvilke straffbare handlinger mistanken må knytte seg til for at dataavlesning skal kunne iverksettes.

Bokstav a)

Bokstav a) gjelder handlinger som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer. Det alminnelige strafferammekravet er tilsvarende som for kommunikasjonsavlytting etter § 216a første ledd bokstav a og hemmelig ransaking etter § 200a første ledd. Dette må sees på bakgrunn at dataavlesing er ment å kompensere for disse metodenes reduserte effektivitet. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning.

Bokstav b)

Bokstav b) gjelder handlinger som rammes av straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. 123, 128 første punktum, 129, 136, 136 a, 136 b, 232, 254, 257, 311, 333, 337 jf. 231, eller 340 jf. 231, eller lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5 eller av lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her § 108 femte ledd. Selv om det ordinære strafferammekravet ikke er oppfylt, kan likevel visse andre lovbrudd medføre etterforskningsmessige utfordringer som tilsier at dataavlesing bør tillates benyttet. For kommunikasjonsavlytting og hemmelig ransaking har slike ekstraordinære behov kommet til uttrykk i strpl. § 216 a første ledd bokstav b og § 200 a første ledd, som har dannet utgangspunktet også for strpl. § 216 o.

Av vesentlig betydning for å oppklare saken og oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort

Etter strpl. § 216 o tredje ledd første punktum kan tillatelse etter første ledd bare gis dersom «det må antas at dataavlesing vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort». Vilkårene er kumulative og skal forstås på samme måte som etter strpl. §§ 200 a andre ledd, 216 c første ledd og § 216 m tredje ledd.

Det første vilkåret kalles ofte indikasjonskravet og innebærer at avlesing må «antas» å ville kunne frembringe opplysninger som vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken. Det må foreligge mer enn en ren formodning, men det kreves ikke sannsynlighetsovervekt. Ordet «saken» må videre tolkes vidt. Det ble i Rt. 2006 s. 648 vist til at lagmannsretten hadde bygget på en naturlig språklig forståelse da det var lagt til grunn at «oppklaringsbehovet er knyttet til alle sentrale aktører i saken – ikke minst bakmennene i nettverket. Det er derfor et sterkt behov for at kommunikasjonskontrollen overfor en av de involverte må kunne fortsette, selv om hovedformålet med kontrollen er å avdekke andre aktørers rolle i samme sak».

Det andre vilkåret kalles ofte subsidiaritetskravet og innebærer at det må antas at mindre inngripende metoder ikke vil være tilstrekkelig. Det må foretas en konkret vurdering, og er derfor ikke noe absolutt krav om at andre tvangsmidler har vært forsøkt først. Vilkåret må suppleres av det alminnelige forholdsmessighetsprinsippet i strpl. § 170 a som gjelder for all bruk av tvangsmidler.

Krav til forholdsmessighet

I strpl. § 170 a gjelder bruk av tvangsmidler generelt, og det heter her at

Et tvangsmiddel kan brukes bare når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.

Ifølge forarbeidene vil forholdsmessighetskravet kunne ha særlig betydning for adgangen til dataavlesing i saker som gjelder forbrytelser med en vesentlig lavere strafferamme enn fengsel inntil 10 år, jf. Prop. 68 L (2015-2016) s. 268. Spørsmålet er om dataavlesing – til tross for at metoden må antas å frembringe opplysninger av stor betydning for etterforskingen, at samme resultat ikke kan oppnås på andre måter, og at det ikke unødig fanges opp opplysninger av andre – vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep? Et viktig hensyn vil her være om inngrep i noens personvern er en nødvendig følge av avlesingen.

Tilleggskrav om «særlige grunner» i noen særskilte situasjoner

Av strpl. § 216 o tredje ledd andre punktum følger det at «§ 216 a annet ledd gjelder tilsvarende». I denne bestemmelsen står det at

Dersom den telefon den mistenkte antas å ville bruke er tilgjengelig for et større antall personer, kan tillatelse til kommunikasjonskontroll bare gis når det foreligger særlige grunner. Det samme gjelder ved kontroll av telefon som tilhører advokat, lege, prest eller andre som erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art over telefon eller redaktør eller journalist, såfremt vedkommende ikke selv er mistenkt i saken. Første og annet punktum gjelder tilsvarende for andre kommunikasjonsanlegg.

Ordlyden «særlige grunner» tilsier at de hensyn som taler for avlesing må gjøre seg sterkt gjeldende. Uttrykket kan likevel ikke tolkes så strengt at mistenkte i praksis helt kan unndra seg avlesing ved å påberope denne bestemmelsen. Alternativet i første punktum kommer blant annet til anvendelse for telefoner som er tilgjengelig for enhver, for eksempel offentlige telefonkiosker, og for telefoner som brukes av flere på en arbeidsplass. Alternativet i andre punktum krever at telefonen «tilhører» en person som erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art, redaktører eller journalister, og vil eksempelvis komme til anvendelse der mistenkte er en kollega eller et familiemedlem av personen telefonen tilhører.

Prosessuelle vilkår

Av strpl. § 216 o femte ledd følger det at «§§ 216 d til 216 k gjelder tilsvarende, likevel slik at rettens tillatelse ikke kan gis for mer enn to uker om gangen. Eventuelt utstyr som er benyttet for å gjennomføre dataavlesingen skal fjernes snarest mulig etter avlesingsperiodens utløp.»

Retten må gi tillatelse ved kjennelse

Kompetansen til å gi tillatelse til dataavlesing er lagt til retten. Etter § 216 d første ledd følger det imidlertid at ordre fra påtalemyndigheten kan tre i stedet for rettens kjennelse dersom det ved opphold er stor fore for at etterforskningen vil lide. Påtalemyndighetens beslutning skal snarest mulig, og senest innen 24 timer etter at kontrollen ble påbegynt, forelegges retten for godkjennelse. I begjæringen overfor retten skal påtalemyndigheten opplyse om grunnen til at beslutningen ble truffet. Etter andre ledd er det i utgangspunktet politimesteren eller visepolitimesteren som treffer avgjørelse eller ber om rettens samtykke til dataavlesing. Kompetansen kan imidlertid på nærmere vilkår delegeres.

Etter strpl. § 216 e første ledd bringes saken inn for tingretten på det sted hvor det mest praktisk kan skje. Avgjørelsen treffes uten at den mistenkte eller den som avgjørelsen ellers rammer, gis adgang til å uttale seg, og kjennelsen blir ikke meddelt dem, jf. andre ledd.

Bestemt tidsrom

Tillatelse til dataavlesing gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, jf. § 216 f første ledd. Ettersom dataavlesing generelt fremstår som et større integritetsinngrep enn kommunikasjonsavlytting, som etter § 216 f kan besluttes for fire uker av gangen, er adgangen begrenset til to uker av gangen. Det må med andre ord legges til rette for en hyppigere prøving av om vilkårene for fortsatt avlesing er til stede enn ved annen kommunikasjonskontroll. Andre ledd i § 216 f innebærer videre at dataavlesing skal stanses før utløpet av fristen som er satt i rettens kjennelse, dersom vilkårene for kontroll ikke lenger antas å være til stede, eller dersom kontroll ikke lenger anses hensiktsmessig. Se også kommunikasjonsforskriften § 5.

Sletting av opptak og notater

Strpl. § 216 g oppstiller en plikt for påtalemyndigheten til på visse vilkår å sørge for at opptak eller notater som er gjort under dataavlesingen, snarest blir tilintetgjort. I tillegg følger det som nevnt av strpl. § 216 o femte ledd selv at eventuelt utstyr som er benyttet for å gjennomføre dataavlesingen skal fjernes snarest mulig etter avlesingsperiodens utløp.

Kontroll

Strpl. § 216 h gjelder kontroll av politiets og påtalemyndighetens behandling av saker etter kapittel 16 a om kommunikasjonskontroll. Etter EOS-kontrolloven § 6 fjerde ledd er det EOS-utvalget som kontrollerer PSTs dataavlesing.

For at EOS-utvalget skal settes i stand til å vurdere om avlesing er utført innenfor lovens rammer, må det føres protokoll ved all dataavlesing, jf. kommunikasjonskontrollforskriften § 7. Hvilke opplysninger som skal protokollføres følger av denne bestemmelsens første og andre ledd.

Taushetsplikt

At strpl. § 216 første ledd i gjelder tilsvarende innebærer at alle skal bevare taushet om at det er begjært eller besluttet dataavlesing i en sak, og om opplysninger som fremkommer ved avlesingen. Det samme gjelder andre opplysninger som er av betydning for etterforskingen, og som de blir kjent med i forbindelse med avlesingen eller saken. I bokstav a) til i) listes det videre opp bruksalternativer for opplysningene taushetsplikten ikke er til hinder for.

Underretning

Når dataavlesingen er avsluttet skal mistenkte og den som har rådighet over datasystemet underrettes om dataavlesingen, jf. strpl. § 216 j første ledd. Bestemmelsen åpner imidlertid for at retten ved kjennelse kan beslutte at underretning skal utsettes. Først når mistenkte er underrettet inntrer status som siktet, jf. strpl. § 82 tredje ledd.

Innsyn

Reglene om innsyn følger av strpl. § 242 og § 242 a. Etter § 242 første ledd skal mistenkte, hans forsvarer, fornærmede, etterlatte i lovbestemt rekkefølge og bistandsadvokaten på begjæring gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter såfremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskingens øyemed eller for tredjemann. Av andre ledd følger det imidlertid at innsyn i opptak, notater og andre dokumenter som inneholder opplysninger om eller fra bruk av dataavlesing, også kan nektes dersom innsyn kan skade etterforskingen av andre saker. Strpl. § 216 o er videre nevnt i § 242 a tredje ledd som åpner for å nekte innsyn i opplysninger som er fremlagt for retten som grunnlag for avgjørelse om bruk av dataavlesing.

 

Kilder:

Norsk lovkommentar på rettsdata (krever innlogging)

Ot.prp.nr. 22 (2008-2009)

Prop. 68 L (2015-2016) 

 

 

 

 

 

 

 

 

Feil: Contact form not found.