Straffeprosessloven § 171 angir tre av de fire materielle vilkårene som må være oppfylt for å pågripe og varetektsfengsle, jf. § 184 (2). Disse kalles gjerne mistankekravet, strafferammekravet og kravet om en pågripelses- eller fengslingsgrunn. Det fjerde vilkåret er det alminnelig straffeprosessuelle kravet om forholdmessighet, forankret i straffeprosessloven § 17o a, i Grunnloven § 94 og i enkeltbestemmelser i loven. For å pågripe eller varetektsfengsle noen må både mistanke-, strafferamme- og forholdmessighetskravet være oppfylt, samtidig som minst ett av de spesielle pågripelses- eller fengslingsgrunnene i § 171 (1) nr. 1-4 er oppfylt.

Straffeprosessloven § 171

Den som med skjellig grunn mistenkes for en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan pågripes når:

1. det er grunn til å frykte for at han vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler,
2. det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken, f eks ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige,
3. det antas påkrevd for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder,
4. han selv begjærer det av grunner som finnes fyldestgjørende.

Det samme gjelder den som med skjellig grunn mistenkes for overtredelse av straffeloven § 323.

Når det er reist sak om overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62 eller tvungen omsorg etter straffeloven § 63, eller det er sannsynlig at slik sak vil bli reist, kan pågripelse skje uansett om straff kan idømmes, såfremt vilkårene i første ledd for øvrig foreligger. Det samme gjelder når det er avsagt dom på overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.

Første ledd

Generelt

De materielle kravene for pågripelse og varetektsfengsling er hovedsakelig de samme, jf. § 184 (2) som viser til vilkårene i § 171, 172 og 173 (2). Det som rettslig sett skiller varetektsfengsling fra pågripelse, er i hovedsak varigheten av og domstolskontrollen med frihetsberøvelsen. Pågripelse er en innledende og foreløpig frihetsberøvelse, der den pågrepne etter kort tid enten løslates eller fremstilles i tingretten for varetektsfengsling. Varetektsfengsling er derimot en frihetsberøvelse av lengre varighet, som må besluttes av en domstol.

For å pågripe eller varetektsfengsle noen må fire materielle vilkår være oppfylt. Tre av dem følger av straffeprosessloven § 171 første ledd og disse kalles gjerne mistankekravet, strafferammekravet og kravet om en pågripelses- eller fengslingsgrunn. Det siste vilkåret, det såkalte forholdmessighetskravet, gjelder derimot som et alminnelig straffeprosessuelt prinsipp og er forankret i straffeprosessloven § 17o a, i Grunnloven § 94 og i enkeltbestemmelser i loven. For å pågripe eller fengsle noen må både mistanke-, strafferamme- og forholdmessighetskravet være oppfylt, samtidig som minst ett av de spesielle pågripelses- eller fengslingsgrunnene i § 171 (1) nr. 1-4 er oppfylt.

Dersom de nødvendige materielle vilkår for pågripelse eller varetektsfengsling er oppfylt, «kan» mistenkte pågripes. Ved vurderingen av om kompetansen etter bestemmelsen bør benyttes, kan blant annet mistankes styrke være et relevant moment, jf. blant annet Rt. 2005 s. 605 og Rt. 2011 s. 1145.

Mistankekravet

Det følger av § 171 (1) at det må være «skjellig grunn» til mistanke om at strafferammekravet er oppfylt. «Skjellig grunn» innebærer et krav til mistankens styrke. Ordlyden tilsier at det må kreves mer enn god eller rimelig grunn for å tro at samtlige straffbarhetsvilkår er oppfylt, men ingen sikker overbevisning. Uttrykket er i rettspraksis tolket slik at det må foreligge sannsynlighetsovervekt, det vil si at det er mer sannsynlig at vilkårene for straffansvar er oppfylt enn at de ikke er det, jf. Rt. 1993 s. 1302 og Rt. 2011 s. 946. Sannsynlighetsovervekten må imidlertid ikke være kvalifisert, jf. Rt. 1994 s. 951. I praksis er det imidlertid normalt ikke mulig å foreta noen nøyaktig måling av sannsynlighetsgraden, slik at det uansett bare blir tale om en skjønnsmessig vurdering.

Bevistema ved pågreipelse er om mistenkte er skyldig i den overtredelse mistanken gjelder. Mistankekravet må altså være oppfylt med hensyn til alle de subjektive og objektive straffbarhetsvilkårene. Utilregnelige personer, jf. straffeloven § 20, kan dermed ikke pågripes eller varetektsfengsles, jf. også Rt. 2004 s. 887. I saker om overføring til tvungen psykisk helsevern eller tvungen omsorg kan imidlertid enkelte utilregnelige personer pågripes eller varetektsfengsles etter § 171 tredje ledd. Bevistema er her hvorvidt de tre øvrige straffbarhetsvilkårene er oppfylt, mens beviskravet er sannsynlighetsovervekt. Om pågripelse av personer under 18 år, se § 174. Både mindreårige og (andre) utilregnelige kan innbringes etter politiloven §§ 8 og 9. Ved varetektsfengsling må retten knytte mistankevurderingen til det straffbare forholdet som er beskrevet i siktelsen.

Fra hovedregelen om «skjellig grunn» gjøres det unntak i både den skjerpende og den lempeligere retning. I skjerpende retning er § 172 (1), som åpner for å foreta pågripelse ved nærmere bestemte kvalifiserte lovbrudd, «selv om vilkårene i § 171 ikke er oppfylt», når det foreligger «tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken». I lempeligere retning er for det første § 216 l (om avlytting ved samtykke mv.) og § 222 d (om avverging) hvor det bare kreves «rimelig grunn». For det andre krever § 193 (om ransaking av hus eller rom som etter sin art er tilgjengelig for alle) bare at grunnvilkåret for etterforsking er oppfylt, jf. § 224 (1). Det må etter denne bestemmelsen være «rimelig grunn» til å undersøke om det foreligger et straffbart forhold.

Det kreves ikke at retten verken gjør rede for den sannsynlighetsovervekt som kreves, jf. Rt. 1997 s. 708, eller går nærmere inn på bevissituasjonen, jf. blant annet. Rt. 2003 s. 1016. Retten kan bare legge vekt på det bevismaterialet som er fremlagt for retten, jf. Rt. 2010 s. 933. Ved varetektsfengsling må mistankekravet prøves på nytt hver gang siktede fremstilles for retten. Av Rt. 2002 s. 1029 fremgår det imidlertid at det ved spørsmål om forlengelse av fengslingen er tilstrekkelig å drøfte det som er nytt siden forrige kjennelse.

Strafferammekravet

Mistanken må etter § 171 (1) gjelde «en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder». Dette kalles ofte strafferammekravet eller kriminalitetskravet.

Med «loven» menes norsk lov, jf. Rt. 2011 s. 31. Handlingen må kunne medføre straff og det er strafferammen som er avgjørende, jf. «kan medføre». Det er den abstrakte strafferammen i straffebudet som er avgjørende, ikke den konkrete, forventede straff for siktede i det enkelte tilfellet. At handlingen må kunne medføre «høyere straff enn fengsel i 6 måneder» innebærer et krav om at det uttrykkelig må åpnes for fengselsstraff i 6 måneder sammen med en annen straffart, typisk bot. Strafferammen må være fengsel inntil 6 måneder og bøter, ikke eller. Selv om ulike straffarter normalt kan kumuleres etter straffeloven, følger det av straffeloven § 32 (2) at dette ikke har prosessuell virkning. Straffskjerpelse på grunn av gjentagelse etter straffeloven § 79 (1) b) kommer heller ikke i betraktning, jf. Ot.prp.nr.62 (2002-2003) s. 95. Dersom straffebudet derimot selv tillegger gjentagelse betydning, viker § 171 (1) fra utgangspunktet i straffeloven § 79 (1) a) om at en økning av strafferammen ved konkurrens ikke har prosessuell betydning. En eventuell økning skal altså legges til grunn. Det antas i juridisk teori ikke å være adgang til pågripelse ved forsøk på overtredelse av en handling som kan straffes med fengsel i 6 måneder og bot, ettersom forsøk skal straffes mildere enn fullbyrdet overtredelse, jf. strl. § 78 a), jf. § 80 b).

Et unntak fra strafferammekravet følger av annet ledd, se under. Et annet unntak følger av § 173, der det heter at «den som treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare virksomhet, kan pågripes uten hensyn til størrelsen på straffen». Se også unntak i beredskapsloven § 8.

Retten må selvstendig ta stilling til hvordan den straffebestemmelse som ligger til grunn for siktelsen skal forstås og hvorvidt handlingen(e) som finnes sannsynliggjort rammes av bestemmelsen, eventuelt et annet straffebud innenfor rammen av straffeprosessloven § 38, jf. Rt. 2010 s. 343.

Pågripelses- eller fengslingsgrunn

Straffeloven § 171 lister i nr. 1-4 opp fire ulike pågripelses- og fengslingsgrunner. For at pågripelse eller varetektsfengsling skal kunne benyttes, må minst én av disse alternative grunnene foreligge.

Nr. 1: Unndragelsesfare

En mulig pågripelses- eller fengslingsgrunn er at «det er grunn til å frykte for at han vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler».

Unndra seg

Ordlyden «unndra seg» gir ingen skranker for hvordan unndragelsen kan utføres, hvor den kan foregå eller hvor lenge den må pågå. Høyesterettspraksis viser at begrepet er tolket vidt, og omfatter både det å skjule seg på et sted påtalemyndigheten ikke kjenner til, opptre med falsk identitet, gjøre seg fysisk ute av stand til å opptre i saken og mer kortvarige unndragelser. Det er uten betydning om mistenkte vil unndra seg i Norge eller i utlandet, herunder om utlevering kan skje fra utlandet. Unndragelsesfaren må knyttes til «forfølgningen», herunder etterforskingsstadiet, eller «fullbyrdelsen».

Grunn til å frykte

Det må være «grunn til å frykte» at mistenkte vil unndra seg. Dette er i rettspraksis tolket slik at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt, men at det må foreligge konkrete og objektive holdepunkter for at mistenke vil unndra seg, se Rt. 2011 s. 329 (avsnitt 11). Det er ikke i seg selv tilstrekkelig at mistenkte har tilknytning til utlandet eller at vedkommende risikerer lengre fengselsstraff. Sentrale momenter i vurderingen er blant annet hvilken tilknytning mistenkte har til Norge generelt sett, til et bestemt sted i Norge og til bestemte steder i utlandet når det gjelder bopel, familie, omsorgsforpliktelser, arbeid mv. Det har videre betydning hvorvidt mistenkte tidligere har unndratt seg straffeforfølgning og om vedkommende har en særlig oppfordring til å unndra seg utover risikoen for en streng fengselsstraff. Se Øyen s. 195-196.

Nr. 2: Fare for bevisforspillelse

Den andre mulige pågripelses- eller fengslingsgrunnen er at «det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken, f.eks. ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige».

Bevis

Ordet «bevis» må tolkes vidt. Utgangspunktet må være at enhver omstendighet som lovlig kan benyttes som bevis omfattes. Dette gjelder typisk forklaringer, sakkyndiges vurderinger, dokumenter og andre gjenstander, lagrede data og tekniske spor. Det er ikke et krav at politiet, eventuelt domstolene, har et rettskrav på å få tilgang til beviset. Hvor sentralt beviset er eller hva det skal belyse har heller ingen betydning. Det må imidlertid gjøres unntak for mistenktes egen forklaring. Risiko for at mistenkte vil tilpasse en eventuell senere forklaring til sakens øvrige bevis, er derfor ikke en pågripelse- eller fengslingsgrunn. Dette er en naturlig konsekvens av at mistenkte ikke har forklaringsplikt, kan forklare seg selektivt og straffritt kan lyve.

I saken

«I saken» tilsier at dersom det er spørsmål om varetektsfengsling på grunn av bevisforspillelse i egen sak, må faren for bevisforspillelse knytte seg til relevante bevis i relasjon til det straffbare «forhold» som er beskrevet i siktelsen.

Forspille

Fjerning av spor og påvirkning av vitner eller medskyldige er uttrykkelig nevnt som måter å «forspille» bevis på. Hva som regnes som forspillelse er ikke uttømmende regulert i § 171 (1) nr. 2, jf. «f.eks.». Forarbeidene nevner også det å ødelegge, skjule eller fabrikkere bevis, jf. NOU 1980: 28 s. 45. Det er en forutsetning at beviset ikke alt er sikret på en betryggende måte. Dette er som regel enkelt å fastslå for reelle bevis, men for forklaringer kan faren for bevisforspillelse foreligge helt frem til saken er rettskraftig avgjort.

Nærliggende fare

«Nærliggende fare» tilsier at mistenkte må ha en reell og konkret mulighet til å forspille bevis, og at det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at vedkommende vil benytte muligheten, hvis han ikke pågripes eller varetektsfengsles, jf. blant annet Rt. 2003 s. 1296 og Rt. 2011 s. 946. Sannsynlighetsvurderingen skal være konkret og knytte seg til de muligheter mistenkte har til å forspille summen av de bevis som ikke er sikret på en betryggende. Momenter av betydning vil blant annet være sakens art og alvorlighet, mistenktes tidligere adferd, miljøtilhørighet, vilje til å bidra til sakens opplysning, bevisbildet i saken, hvem som er vitner og hvor langt etterforskingen og bevissikringen er kommet, jf. Øyen s. 198. Sm følge av uskyldpresumsjonen i Grunnloven § 96 (2) og EMK art. 6 nr. 2, kan det derimot ikke tillegges vekt at mistenkte har tilstått.

Bevisforspillelse i saker mot en medskyldig

Det er i forarbeider og rettspraksis klart uttalt at § 171 (1) nr. 1 også gjelder pågripelse og varetektsfengsling der faren for bevisforspillelse knytter seg til saken mot en medmistenkt. Dette er i forarbeidene ansett forenlig med EMK art. 5, jf. NOU 1980:28 s. 48, noe som også er akseptert av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 1992 s. 1524.

I saker mot en medskyldig gjelder det imidlertid et krav om kvalifisert interesseovervekt. Ifølge forarbeidene bør det «kreves atskillig før slik fengsling kan finne sted», jf. Ot.prp. nr. 53 (1983-84) s. 28 fulgt opp i rettspraksis. Det er ikke et vilkår at den medmistenkte er identifisert, men manglende identifisering er et moment i vurderingen av om det foreligger en kvalifisert interesseovervekt, se Rt. 2001 s. 1431 og Rt. 2006 s. 441. Andre momenter av betydning vil være arten og karakteren av overtredelsen. Det er i forarbeidene antatt at en utvidet pågripelses- og fengslingsadgang er særlig viktig der det foreligger mistanke om organisert kriminalitet, der siktede er i et avhengighetsforhold til andre og gjerne i forbindelse med narkotikasaker, jf. Ot.prp. nr.53 (1983-84) s. 28 og Innst. O. nr. 72 (1984-85) s. 6.

Rt. 2008 s. 1030 og Rt. 2009 s. 1178 om at den som skal pågripes eller varetektsfengsles må være siktet for det straffbare «forhold» som faren for bevisforspillelse i saken mot den medmistenkte knytter seg til, kan ikke legges til grunn. Det er tilstrekkelig at faren for bevisforspillelse knytter seg til det samme sakskomplekset, jf. forarbeider og tidligere rettspraksis.

Nr. 3: Gjentagelsesfare

Den tredje mulige pågripelses- og fengslingsgrunnen er at «det antas påkrevd for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder».

Begrunnelse

Bestemmelsen er dels ment å forebygge og hindre straffbare handlinger, og dels bidra til at saken eller sakene mot mistenkte kan etterforskes og iretteføres raskt og effektivt, jf. strpl. § 13. På den andre siden er denne pågripelses- og fengslingsgrunnen noe betenkelig, idet man berøver mistenkte friheten på grunn av straffbare handlinger han ennå ikke har begått, fordi man antar at vedkommende kommer til å begå dem.

Kan medføre

Ordlyden «kan medføre» tilsier at det er strafferammen for den fremtidige forbrytelsen som er avgjørende for vurderingen av gjentagelsesfare. Den straffbare handlingen må dermed ha minst like høy strafferamme som kreves etter det generelle strafferammekravet i første ledd. Se Rt. 2008 s. 1061.

Antas påkrevd

Formuleringen «antas påkrevd» angir den sannsynlighetsgraden som kreves for gjentagelse. Ordlyden gir begrenset veiledning, men det er i forarbeider og rettspraksis lagt til grunn at det må foreligge en «sterk grad av sannsynlighetsovervekt» for at mistenkte vil begå nye straffbare handlinger, jf. Ot.prp.nr. 53 (1983-84) s. 165 og bl.a. Rt. 2001 s. 674 og Rt. 2012 s. 1207. Dette gjelder i utgangspunktet uavhengig av type kriminalitet, selv om det ifølge forarbeidene kan tenkes at kravet er noe strengere ved mindre alvorlig kriminalitet.

Ifølge forarbeidene skal man se hen til hele perioden frem til fullbyrdingen av en eventuell straff el. påbegynner når faren for gjentagelse vurderes, Ot.prp.nr. 53 (1983-84) s. 165.

Det må foretas en konkret vurdering av om faren for gjentagelse er tilstrekkelig. Relevante momenter er blant annet mistenktes aktuelle livssituasjon og hans personlighet, herunder vedkommendes boforhold, tilknytning til arbeidslivet og psykiske helsetilstand, eventuelle rusproblemer, aggresjonsproblemer og personlighetsforstyrrelser mv. Dersom mistankekravet er oppfylt, vil også tidligere domfellelser og de straffbare forhold som siktelsen omhandler kunne ha betydning.

Nr. 4: Begjæring fra mistenkte

Den fjerde og siste mulige pågripelses- og fengslingsgrunnen er at mistenkte «selv begjærer det av grunner som finnes fyldestgjørende».

Begrunnelse

Dette kan være aktuelt dersom mistenkte har tilstått og regner med å få en lengre fengselsstraff. Etter strpl. § 83 får domfelte nemlig varetektsfradrag og kan slik gjøre seg raskere ferdig med soningen dersom han selv begjærer seg pågrepet eller varetektsfengslet. Det kan også tenktes at mistenktes livssituasjon og/eller trusselbildet rundt ham er av en slik karakter at vedkommende ser seg tjent med å bli varetektsfengslet.

Begjærer

Mistenkte må «begjære» seg pågrepet eller varetektsfengslet. Det kreves med andre ord en positiv begjæring, og det er ikke tilstrekkelig at han samtykke. Begjæringen kan på ethvert tidspunkt trekkes tilbake med den virkning at mistenkte må løslates, med mindre det foreligger et annet grunnlag for pågripelse eller varetektsfengsling.

Ikke rettskrav

Mistenkte har aldri et rettskrav på å bli pågrepet eller varetektsfengslet, jf. at vedkommende «kan» pågripes eller fengsles etter første ledd. For det første må påtalemyndigheten og retten mene at de grunner som mistenkte begrunner begjæringen med er «fyldiggjørende». Påtalemyndigheten og retten må fore det andre foreta en helhetsvurdering, der blant annet sannsynligheten for en domfellelse trekkes inn.

Andre ledd

Av andre ledd følger det at «det samme gjelder den som med skjellig grunn mistenkes for overtredelse av straffeloven § 323». Bestemmelsen hjemler med andre ord pågripelse der mistanken gjelder mindre tyveri etter straffeloven § 323, til tross for at straffebudet bare åpner for å idømme bot som straff. Andre ledd gjør dermed unntak fra strafferammekravet i første ledd. De øvrige vilkårene gjelder imidlertid også i disse tilfellene.

Straffeprosessloven § 184 (2) viser til hele § 171, ikke bare første og tredje ledd. Etter ordlyden gis det dermed hjemmel for varetektsfengsling ved overtredelse av straffeloven § 323, men det er usikkert om bestemmelsen kan tolkes slik. I forarbeidene er § 171 (2) utelukkende begrunnet med at man ville videreføre privatpersoners adgang til å pågripe naskere, og det ble ikke tatt stilling til hvorvidt henvisningen i § 184 burde begrense seg til å gjelde bare § 171 første og tredje ledd. Problemstillingen er imidlertid lite praktisk: Forholdmessighetskravet i straffeprosessloven § 170 a er neppe oppfylt der en varetektsfengsling utelukkende er begrunnet med overtredelse av straffeloven § 323.

Tredje ledd

Tredje ledd innebærer et unntak fra det som er bevistema under mistankekravet i første ledd; om mistenkte er skyldig i den overtredelsen mistanken gjelder, herunder om samtlige subjektive og objektive straffbarhetsvilkår er oppfylt. Mer presist gjør bestemmelsen unntak fra tilregnelighetskravet i straffeloven § 20 (1) bokstav b til d, jf. annet ledd, i tre situasjoner.

For det første når det er reist sak om overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62 eller tvungen omsorg etter straffeloven § 63. Tredje ledd gir imidlertid ikke hjemmel for pågripelse for å få gjennomført en rettspsykiatrisk undersøkelse, se i stedet straffeprosessloven § 167.

For det andre når det er sannsynlig at slik sak vil bli reist. Det er ikke tilstrekkelig at det er bebudet sak, jf. Rt. 1986 s, 1156. I særegne tilfeller kan bestemmelsen komme til anvendelse også etter at ankefristen er utløpt, jf. Rt. 2000 s. 910.

For det tredje der det er avsagt dom på overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Det er ikke noe vilkår at dommen er rettskraftig, jf. Rt. 2000 s. 1177.

Etter tredje ledd er bevistema om de øvrige tre straffbarhetsvilkårene er oppfylt, mens beviskravet er sannsynlighetsovervekt.

Kilder:

Norsk lovkommentar på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffeprosess av Ørnulf Øyen (2016)