Straffeprosessloven § 170 a

Straffeprosessloven § 170 a

Share on FacebookEmail this to someonePrint this page

Straffeprosessloven § 170 a inneholder i andre punktum ett av de tre grunnvilkårene for at et tvangsmiddel skal kunne tas i bruk; det såkalte forholdmessighetskravet. Bestemmelsen gir uttrykk for en alminnelig straffeprosessuell regel og kommer til anvendelse ved spørsmål om bruk av alle av alle tvangsmidler, også utenfor lovens fjerde del og straffeprosessloven som et hele.


Straffeprosessloven § 170 a

Et tvangsmiddel kan brukes når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være er uforholdsmessig inngrep.

Anvendelsesområde

Strpl. § 170 a er plassert i lovens kapittel 13a i lovens fjerde del om tvangsmidler og heter «Generelt». Plasseringen i loven og navnet på bestemmelsen tilsier at bestemmelsen gjelder for samtlige tvangsmidler i lovens fjerde del. Kravet om forholdsmessighet ved bruk av tvangsmidler er imidlertid en alminnelig straffeprosessuell regel, som også gjelder ved bruk av tvangsmidler plassert uten for lovens fjerde del og også utenfor straffeprosessloven. Bestemmelsen kommer eksempelvis til anvendelse ved førerkortbeslag etter veitrafikkloven § 33 nr. 3 og i utleveringsssaker, jf. Rt. 2013 s. 335 (12).

Første punktum

Første punktum i strpl. § 170 a oppstiller et allment vilkår om at et tvangsmiddel bare kan brukes når det er «tilstrekkelig grunn til det». Ordlyden gir ifølge Norsk Lovkommentar anvisning på en hensiktsmessighetsbegrensning, som går videre enn den rene forholdmessighetsvurderingen etter andre punktum. Høyesteretts ankeutvalg la eksempelvis i Rt. 2012 s. 1645 til grunn at spørsmålet om politiet hadde plikt til å foreta speilkopiering av databeslag berodde på en interesseavveining av kostnader, mulig bevisforspillelse og siktedes behov for beslaget.

Hvorvidt første punktum i strpl. § 170 a skal forstås som et allment vilkår om at bruken av et tvangsmiddel må være «nødvendig» er noe uklart. Øyen skriver på den ene siden at straffeprosessloven ikke oppstiller et allment vilkår om at bruken av et tvangsmiddel må være nødvendig, men at et minimum av nødvendighet må foreligge hvis bruken skal oppfylle forholdmessighetskravet etter andre punktum, jf. Øyen s. 179. Krav til nødvendighet følger imidlertid uttrykkelig av enkeltbestemmelser i loven, se blant annet § 165 om rettspsykiatrisk undersøkelse. Når det gjelder pågripelse og varetektsfengsling, følger dessuten et generelt og abstrakt nødvendighetskrav av Grunnloven § 94 (1) annet punktum. Vilkåret i første punktum bør dermed ses på som en sikkerhetsventil, jf. Øyen s. 179. Normalt vil det være grunn til å benytte et tvangsmiddel hvis bruken både er nødvendig og forholdsmessig etter andre punktum.

På den andre siden kan ordlyden «tilstrekkelig grunn til det» forstås som et mer generelt krav til nødvendighet. Når enkeltbestemmelser i loven i tillegg stiller krav om nødvendighet gjelder et slags dobbelt nødvendighetskrav, men kravet blir ikke noe mer verdt av den grunn. At tvangsmidlet må være nødvendig innebærer uansett at det må være egnet for det formål det har. Hva som er nødvendig vil videre bero på hvilke alternative tiltak som står til rådighet, slik at det gjelder et minsteinngrepsprinsipp. Dette fremgår også av enkeltbestemmelser i loven, se eksempelvis § 200 som gir anvisning på et skjerpet krav til egnethet og § 184 (2) der minsteinngrepsprinsipp kommer til uttrykk. Etter denne forståelsen vil andre punktum måtte tolkes slik at tvangsmiddelet må være forholdsmessig i snever forstand, det vil si proporsjonalt.

Andre punktum

For å anvende tvangsmidler må tre grunnvilkår være oppfylt. Det må foreligge (1) mistanke om (2) en straffbar handling, og inngrepet må (3) være forholdsmessig. Vilkårene omtales gjerne som mistankekravet, kriminalitets- eller strafferammekravet og forholdsmessighetskravet. I strpl. § 170 a andre punktum kommer forholdmessighetskravet til uttrykk. Det heter her at tvangsmidlet ikke kan brukes «når det etter sakens art og forholdene ellers» vil være «et uforholdsmessig inngrep».

Kravet til forholdsmessighet har betydning både for spørsmålet om et tvangsmiddel kan brukes og for spørsmålet om hvor lenge det kan brukes, eventuelt om det skal opphøre før lengstefristen har løpt ut, jf. Ot.prp. nr. 64 (1998-99) s. 146. Kravet kan dessuten ha betydning for i hvilket omfang et tvangsmiddel kan brukes, se Rt. 2013 s. 1738.

Forholdmessighetskravet innebærer at bruken av tvangsmidlet vil være proporsjonalt. Vurderingen må konkretiseres ut fra saksforholdet og ta hensyn til hva som søkes oppnådd, hvilke omkostninger inngrepet har og betydningen av sakens karakter, jf. «sakens art og forholdene ellers». Ordlyden tilsier at det kan tas hensyn til alle opplysninger om siktedes sosiale og personlige forhold. Ved vurderingen av hvor stor belastning tvangsmidlet vil være for siktede, må retten legge til grunn det den finner mest sannsynlig, jf. Rt. 2000 s. 1713. Kravet er en minimumsregel. Enkelte lovbestemmelser gir anvisning på et skjerpet forholdmessighetskrav, jf. blant annet § 200a (2), § 202c (2), § 216c (1) og § 174.

Ifølge forarbeidene må avgjørelsesgrunnene vise at forholdsmessigheten er vurdert, men det kreves normalt ikke at retten nærmere gjør rede for hvordan den mener det ikke vil være et uforholdsmessig inngrep å foreta tvangsmiddelet, jf. Ot.prp. nr. 64 (1998-99) s. 146. Dette er fulgt opp i praksis. Det følger imidlertid nå av § 184 (2) og § 186 (3) at det skal gå frem av kjennelsen at fengslingen (§ 184) og bruken av forbud eller kontroll (§ 186) ikke er et uforholdsmessig inngrep.

Ved nye avgjørelser om bruk av tvangsmidler, for eksempel ved spørsmål om fengslingsforlengelse, må forholdsmessigheten vurderes på nytt. Retten er ikke bundet av tidligere vurderinger, jf. Rt. 2000 s. 310. Videre følger det nå av Rt. 2015 s. 188 at også ved fortsatt varetektsfengsling etter at dom er avsagt, må det foretas en konkret vurdering av forholdsmessigheten.

Kilder:

Forarbeider, se Ot.prp. nr. 64 (1998-99)

Norsk lovkommentar på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffeprosess av Ørnulf Øyen (2016)

Av bistandsadvokat Eirik Teigstad

bistandsadvokat Eirik Teigstad

Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de syv bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS, et spesialisert og landsdekkende firma som hjelper voldsofre med å anmelde og søke erstatning etter familievold og seksuelle overgrep.

Spørsmål om anmeldelse eller erstatning?

Send en uforpliktende henvendelse til bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om anmeldelse eller erstatning. Vi har taushetsplikt.

Share on FacebookEmail this to someonePrint this page