Straffeloven § 80. Fastsetting av straff under minstestraffen eller til en mildere straffart

Straffeloven § 80. Fastsetting av straff under minstestraffen eller til en mildere straffart

Share on FacebookEmail this to someonePrint this page

Straffeloven § 80 gir hjemmel for å fastsette straff under minstestraffen eller til en mildere straffart enn det som i utgangspunktet fremgår av et straffebud. Bestemmelsen erstatter straffnedsettelsesgrunnene i strl. 1902 §§ 55, 56, 58 og deler av 59 og Høyesteretts praksis forut for straffeloven av 2005 gir derfor i utgangspunktet fremdeles uttrykk for gjeldende rett.


Straffeloven § 80

Straffen kan settes under minstestraffen i straffebudet eller til en mildere straffart når lovbryteren

a)

  1. uten å vite at han er mistenkt i vesentlig grad har forebygget eller gjenopprettet skaden ved lovbruddet, eller
  2. har avlagt en uforbeholden tilståelse,

b) dømmes for forsøk,

c)

  1. har handlet på grunn av avhengighetsforhold til en annen deltaker, eller
  2.         har deltatt bare i liten graf,

d) har overskredet grensene for

  1. nødrett (jf. § 17)
  2.         nødverge (jf. § 18) eller
  3.         selvtekt (jf. § 19),

e) har handlet i berrettiget harme, under tvang eller under overhengende fare,

f) på handlingstidspunktet har en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen, men ikke er psykotisk,

g) på handlingstidspunktet er psykisk utviklingshemmet i lettere grad,

h) på handlingstidspunktet har en noe mindre sterk bevissthetsforstyrrelse enn den som fritar for straff etter § 20 bokstav d). Er bevissthetsforstyrrelsen en følge av selvforskyldt rus, gjelder dette likevel bare når særdeles formildende omstendigheter tilsier det,

i) på handlingstidspunktet er under 18 år, eller

j) har handlet i uaktsom rettsuvitenhet ved overtredelser av straffebud som krever forsett eller grov uaktsomhet.

Straff under nedre strafferamme

Straffeloven § 80 bokstav a) til j) gir adgang til å idømme straff under nedre strafferamme dersom ørmere oppregnede omstendigheter foreligger.Bestemmelsen åpner for det første for å anvende en mildere straffart enn den som i utgangspunktet fremgår av straffebudet, noe som hovedsakelig innebærer at selv om ikke et straffebud åpner for å ilegge bot, kan bot anvendes som straff dersom ett av vilkårene i § 80 er oppfylt. For det andre åpner bestemmelsen for å sette straffen under en eventuell særskilt angitt minstestraff i straffebudet. Straffen kan imidlertid ikke settes under 14 dager, jf. straffeloven § 31 (2) og Rt. 1907 s. 355.

Vilkårene er alternative og langt på vei de samme som skal tas i betraktning ved straffutmålingen innenfor strafferammen, jf. § 78 om formildende omstendigheter. Dette betyr at retten skal ta de aktuelle forhold i betraktning som en formildende omstendighet, selv om de ikke skulle føre til nedsettelse etter § 80. Dersom § 80 ved konkurrens bare er aktuell i relasjon til en overtredelse, kan bestemmelsen ikke anvendes, jf. Rt. 1973 s. 352. Tar man også i betraktning straffeloven § 61, som gir adgang til straffutmålingsfrafall når «helt særlige grunner tilsier det», finnes det knapt grenser for domstolenes frihet når det gjelder å fastsette en straff som ligger under nedre strafferamme i straffebudet.

Avgjørelse etter § 80 hører til straffespørsmålet. Selv om rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, er beviskravet antagelig ikke like strengt som ved spørsmålet om tiltalte faktisk har foretatt handlingen.

Bokstav a)

Tanken bak bokstav a) er at når den straffbare handlingen og etterfølgende atferd, i form av forebyggelse eller gjenopprettelse av skade eller tilståelse før han vet at han er mistenkt, sees under ett, er det mindre straffverdig enn om gjerningspersonen forholder seg passiv eller forsøker å unngå å bli mistenkt etter at handlingen er begått. Regelen er beslektet med frivillig tilbaketreden etter straffeloven § 16 (2).

Nr. 1

Ordlyden «uten å vite at han er mistenkt» i nr. 1 tilsier at det avgjørende er hva gjerningspersonen selv kjente til. Det er derfor uten betydning om vedkommende faktisk var mistenkt dersom han var ukjent med det. Ved fullendte forsøk kreves det etter § 16 (2) at gjerningspersonen lykkes i å forebygge den straffbare følgen for at straffebortfall inntrer. § 80 bokstav a) nr. 1 får således betydning når § 16 (2) av denne grunn ikke kan anvendes, eller hvor forebyggingen eller gjenopprettelsen skjer etter at handlingen er fullbyrdet. Vilkåret er at han «i vesentlig grad» har forebygget eller gjenopprettet skaden ved lovbruddet. Mislykkes han, kan bestemmelsen ikke anvendes. I motsetning til § 16 (2) trenger dette ikke skje frivillig, selv om det vil være et viktig moment ved straffutmålingen.

Nr. 2

«Uforbeholden tilståelse» skal forstås på samme måte som i straffeprosessloven § 248 om tilståelsesdom. For at alternativet skal komme til anvendelse må tilståelsen opprettholdes. En tilbakekalt tilståelse kan likevel ha betydning ved straffeutmålingen dersom den har bidratt til sakens oppklaring, jf. Rt. 2002 s. 4 og Rt. 2004 s. 1974.

Bokstav b)

Forsøk etter straffeloven § 16 anses mindre straffverdig enn fullbyrdede forbrytelser. Om betydningen av at gjerningspersonen dømmes for forsøk, uttaler Høyesterett i Rt. 2012 s. 1458 (19) at «selv om denne bestemmelsen innebærer at forsøk skal behandles mildere enn den fullbyrdede forbrytelsen, må reduksjonen i straffenivå sammenliknet med en fullbyrdet forbrytelse både avhenge av hvor langt forsøket har kommet og av hvilken overtredelse det er tale om. Vekten må altså være relativ og ikke konstant. Ved kvalifisert forsøk er det ikke adgang til å gå under minstestraffen i det straffebudet som det foreligger fullbyrdet overtredelse av, med mindre de momenter som er regnet opp i § 80 gjør seg gjeldende i forhold til den fullbyrdede handlingen.

Bokstav c)

Bokstav c) åpner for straffenedsettelse ved samvirke. Ordene «handlet» og «deltatt» tilsier at bestemmelsen ikke er begrenset til medvirkere, jf. straffeloven § 15, men kan også anvendes for disse.

Nr. 1

Avhengighetsforhold kan foreligge eksempelvis som følge av slektskap, kameratskap, økonomiske forhold, arbeidsforhold ms. Forholdet må ha vært en fremtredende årsaksfaktor, men trenger ikke å ha vært den eneste årsaken, jf. Rt. 1927 s. 190. Forholdet må ikke ha vært varig, idet forbigående avhengighet er tilstrekkelig.

Nr. 2

Nr. 2 åpner for straffenedsettelse der personen bare har deltatt i liten grad, se eksempelvis Rt. 2006 s. 161 om erverv av narkotika eller Rt. 2006 s. 641 om medvirkning til drap.

Bokstav d)

Dersom grensene for nødrett etter straffeloven § 17, nødverge etter straffeloven § 18 eller selvtekt etter straffeloven § 19 er overskredet, kan den nedre strafferammen alltid fravikes. Det beror derfor på en konkret vurdering om overskridelsen er av en slik art at fravikelse er tilstrekkelig begrunnet. Det sentrale hensynet er handlingens straffverdighet.

Bokstav e)

Begrepet «berettiget harme» innebærer at harmen må være berettiget i relasjon til den personen handlingen går ut over. Den provoserende atferden trenger imidlertid ikke rette seg mot gjerningspersonen. Bestemmelsen kan også anvendes ved innbilt provokasjon, jf. straffeloven § 25. Alternativet «tvang» tar sikte på ytre makt eller trusler, og har selvstendig betydning når § 17 om nødrett eller § 18 om nødverge  ikke fører til frifinnelse. Dette gjelder også «overhengende fare»-alternativet. Bestemmelsen har imidlertid liten selvstendig betydning i tillegg til bokstav d).

Bokstav f)

Bokstav f) omfatter personer med lidelser som i alvor og intensitet ligger tett opp til det psykotiske. Det ble i Rt. 2004 s. 1324 slått fast at det ikke kreves årsakssammenheng mellom lidelsen og den straffbare handlingen for å kunne nedsette straffen etter § 80. Er personen derimot psykotisk, er personen utilregnelig etter straffeloven § 20 og kan ikke straffes overhode.

Bokstav g)

Bokstav g) tar sikte på å omfatte personer med IQ mellom 56 og 75, men «det bør i alminnelighet bare bli tale om straffrihet i den nedre del av dette evneområdet», jf. NOU 1990: 5 s. 58 og Ot.prp.nr. 87 (1993-94) s. 35. Heller ikek her kreves det årsakssammenheng mellom tilstanden og den straffbare handlingen, jf. Rt. 2007 s. 61.

Bokstav h)

Bokstav h) omfatter personer som på gjerningstidspunktet hadde en bevissthetsforstyrrelse, men hvor denne ikke var så sterk at vedkommende må regnes utilregnelig etter § 20 d). Tidligere praksis viser at et viktig moment var om det forelå «betydelig erindringsmangel», jf. eks. Rt. 1994 s. 314. Er bevissthetsforstyrrelsen en følge av selvforskyldt rus, er det en forutsetning for nedsettelse av «særdeles formildende omstendigheter» tilsier det. Gjerningspersonens straffverdighet vil da være det sentrale vurderingstema.

Bokstav i)

Bokstav i) er et uttrykk for at lav alder normalt medfører mildere straff enn ellers. Det er gjerningspersonens alder på handlingstidspunktet som er avgjørende. Foreligger det et sammenhengende straffbart forhold eller realkonkurrens, gjelder ikke bestemmelsen når forholdet opphører etter 18-årsdagen. Straffen kan da ikke settes lavere enn hva de straffebud som er overtrådt etter 18-årsdagen gir adgang til, jf. Rt. 1945 s. 61.

Bokstav j)

Uaktsom rettsuvitenhet medfører ikke at handlingen blir straffri, jf. straffeloven § 26, men bokstav j) gir hjemmel for å sette ned straffen i slike tilfeller.

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Forarbeider, se

  • NOU 1990: 5
  • Ot.prp.nr. 87 (1993-94)

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)

Av bistandsadvokat Eirik Teigstad

bistandsadvokat Eirik Teigstad

Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de syv bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS, et spesialisert og landsdekkende firma som hjelper voldsofre med å anmelde og søke erstatning etter familievold og seksuelle overgrep.

Spørsmål om anmeldelse eller erstatning?

Send en uforpliktende henvendelse til bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om anmeldelse eller erstatning. Vi har taushetsplikt.

Share on FacebookEmail this to someonePrint this page