Straffeloven § 53 regulerer når bot kan ilegges. Hjemmelen for å ilegge bot som eneste straff finnes i de enkelte straffebud. Ved utmålingen av bot skal både forhold som i alminnelighet skal tillegges vekt ved straffutmålingen og hensynet til lovbryterens økonomiske evne tillegges vekt. Dersom ikke annet er bestemt, tilfaller boten staten. Den generelle adgangen til å gjøre en bot betinget som fulgte av strl. 1902 er ikke videreført i strl. 2005 § 53. Unntak gjelder imidlertid dersom lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet. 

Straffeloven § 53

Bot kan ilegges som eneste straff når dette er bestemt i straffebudet.

Ved utmåling av bot skal det ved siden av slike forhold som i alminnelighet tillegges vekt tillegges vekt ved straffutmålingen, legges vekt på lovbryterens inntekt, formue, forsørgelsesbyrde, gjeldsbyrde og andre forhold som påvirker den økonomiske evnen. Ved utmåling av bot overfor et foretak gjelder § 28.

Boten tilfaller staten når ikke annet er bestemt.

Dersom lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet, kan retten bestemme at fullbyrdingen av straffen utsettes i en prøvetid (betinget bot). Prøvetiden skal i alminnelighet være to år. Fullbyrdingsutsettelse gis på det grunnvilkår at den domfelte ikke begår en ny straffbar handling i prøvetiden. I tillegg kan retten fastsette særvilkår som nevnt i § 36 og § 37 bokstav a til j. Den siktede skal få uttale seg om særvilkår før de fastsettes. § 39 gjelder tilsvarende så langt den passer. Ved forelegg gjelder reglene om betinget bot tilsvarende så langt de passer.

Første ledd

Etter første ledd kan bøtestraff bare anvendes alene dersom det er bestemt i det aktuelle straffebudet. Dette være bestemt ved at bot er eneste straff, se eksempelvis straffeloven § 27 siste ledd, at straffen er fengsel eller bøter, se eksempelvis straffeloven § 123, eller at det er hjemmel for å anvende en «mildere» straffart når fengsel isolert setter eneste straff etter straffebudet , jf. straffeloven § 80. Bestemmelsen er ny i forhold til straffeloven av 1902, men representerer ingen realitetsendring. Hensikten var å opplyse om hvor man finner hjemmelen for å ilegge bot som eneste straff.

Andre ledd

Andre ledd angir en rekke forhold som skal tillegges vekt ved utmålingen av bot. Bestemmelsen fremhever to hovedhensyn: For det første slike forhold som i alminnelighet skal tillegges vekt ved straffutmålingen, og for det andre lovbryterens økonomiske evne. Begge hensynene skal vurderes, og de kan få ulik innbyrdes vekt ved ulike forgåelser, jf. Rt. 1981 s. 887 og Rt. 2011 s. 10. Ved utmåling av bot overfor et foretak gjelder straffeloven § 28, jf. andre ledd andre setning.

Forhold som i alminnelighet tillegges vekt ved straffutmålingen

Formuleringen «slike forhold som i alminnelighet tillegges vekt ved straffutmålingen» er ikke ment å endre rettstilstanden i forhold til det som fulgte av strl. 1902 § 27, som fremhevet at det skulle legges vekt på «det straffbare forholdet», jf. Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 451. Henvisningen til «det straffbare forholdet» betydde at det skulle legges vekt på de omstendighetene som vanligvis har betydning for straffutmålingen, eksempelvis preventive hensyn, proporsjonalitet, forholdets objektive grovhet mv. Ved visse overtredelser legges det særlig stor vekt på det straffbare forholdet i form at boten blir nokså skjematisk utmålt. Dette gjelder særlig ved trafikkovertredelser, der det i en viss utstrekning anvendes såkalte serie- eller standardbøter. Også ved overtredelser av forvaltningsrettslige regler anses det primære å markere at det foreligger et lovbrudd. Boten settes da lavt uavhengig av den overtrederens økonomi. Straffeloven § 53 er ifølge forarbeidene ikke til hinder for at det fremdeles brukes markerings- og standardbøter, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 451.

Lovbryterens økonomiske evne

Når det gjelder hensynet til lovbryterens økonomiske evne, gjelder det ikke lenger noen minimums- og maksimumssatsene for bøter, se strl. 1902 § 27. Bestemmelsen gir derimot anvisning på en helhetsvurdering der lovbryterens inntekt, formue, forsørgelsesbyrde, gjeldsbyrde og andre forhold som påvirker den økonomiske evnen vil få betydning. Ifølge forarbeidene er «forsørgelsesbyrde» særskilt nevnt for å understreke at det er «særlig viktig å ta i betraktning for så vidt mulig å unngå at en bøtestraff rammer lovbryterens familie», jf. NOU 1992:23 s. 172. Videre følger det av Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 451 at «andre forhold som påvirker den økonomiske evnen» kan omfatte for eksempel faste utgifter, som renter og boutgifter. Utgifter til mer luksuspreget forbruk bør det derimot ikke legges vekt på. Grovt sagt skal det tas utgangspunkt i tiltaltes reelle økonomiske situasjon – enten den har blitt forbedret eller forverret etter den straffbare handlingen, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 451 og Rt. 2003 s. 43. Hensynet til tiltaltes økonomi får en særlig fremtredende betydning der den skyldige ved lovovertredelsen har hatt økonomisk vinning for øye og/eller har begått forbrytelsen i sin næringsvirksomhet, jf. eksempelvis Rt. 1977 s. 774. Ved promillekjøring ilegges det nesten alltid bot i tillegg til fengselsstraff etter vtrl. § 31 annet til fjerde ledd. I slike tilfeller er grovt sagt handlingen avgjørende for utmålingen av fengselsstraffen, mens siktedes økonomi avgjør botens størrelse. Rettspraksis har stort sett fulgt opp den veiledende normen i forarbeidene om at boten «som utgangspunkt» bør tilsvare en og en halv gang den månedlige bruttolønnen, og at den bare «i sjeldne tilfelle» bør underskride 10 000 kr, jf. Ot.prp.nr. 65 (1987-1988) s. 28-29. 

Tredje ledd

Boten tilfaller etter tredje ledd staten med mindre annet er bestemt. Bestemmelsen i den gamle skatteloven § 54 om at boten tilfalt statskassen er ikke videreført i skattebetalingsloven av 2005. Ifølge forarbeidene er inntekter som følge av bøter svært tilfeldige og utgjør ikke store beløp. Det pekes dessuten på at den nye skattebetalingsloven også regulerer innkrevingen av en rekke skatter og avgifter som har lite med kommunenes virksomhet å gjøre, jf. Ot.prp.nr. 83 (2004-2005) s. 156.

Fjerde ledd

Fjerde ledd åpner for at retten kan bestemme at fullbyrdingen av straffen utsettes i en prøvetid. Dette kalles ofte betinget bot. I motsetning til etter strl. 1902, der det generelt var adgang til å gjøre en bot betinget, er fjerde ledd begrenset til å gjelde for lovbrytere som var under 18 år på handlingstidspunktet. Om lovendringen ble det i forarbeidene uttalt at «det kan ikke utelukkes at betinget bot vil gå større betydning når adgangen til subsidiær fengselsstraff fjernes for denne gruppen, siden mindreårige domfelte ikke lenger vil kunne velge å sone den subsidiære fengselsstraffen fremfor å betale boten. Heller ikke vil straffen kunne avtjenes gjennom de nye reglene om bøtetjenestene. Med betinget bot vil det gis en merkbar reaksjon, samtidig som en unngår at barnet pådrar seg gjeld dersom han eler hun avstår fra å begå nye lovbrudd», jf. Prop. 135 L (2010-2011) s. 92.

Prøvetiden skal i alminnelighet være to år og grunnvilkåret er at den domfelte ikke begår en ny straffbar handling i løpet av denne tiden. Retten kan imidlertid i tillegg fastsette særvilkår som nevnt i straffeloven § 36 og § 37 bokstav a til j. Henvisningen til disse bestemmelsene innebærer at man ikke kan fastsette andre vilkår enn de særskilt nevnte, men som finnes «hensiktsmessig», jf. § 37 bokstav k. Det er etter § 35 ikke adgang til å sette særvilkår om erstatning og oppreisning, idet det vil virke mot formålet med betinget bot. Den siktede skal få uttale seg om særvilkår før de fastsettes. Videre gjelder straffeloven § 39 så langt den passer, og ved forelegg gjelder reglene om betinget bot tilsvarende så langt de passer. Formuleringen «så langt de passer» innebærer at påtalemyndigheten har kompetanse til å utferdige forelegg med en betinget bot, jf. Prop. 135 L (2010-2011) s. 184.

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Forarbeider, se

• Ot.prp.nr. 65 (1987-1988)
• Ot.prp.nr. 90 (2003-2004)
• Prop. 135 L (2010-2011)

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)