Straffeloven § 43. Varigheten av forvaringen

Straffeloven § 43. Varigheten av forvaringen

Straffeloven § 43 regulerer varigheten av en eventuell forvaringsdom. Retten skal fastsette en lengstefrist for forvaringen, som ikke bør overstige 15 år og ikke kan overstige 21 år med mindre lovbruddet har en øvre strafferamme på 30 års fengsel. I utgangspunktet skal forvaring idømmes for lengre tid enn det som ville ha blitt idømt ved en alternativ fengselsstraff. Selv om det som følge av dette vanligvis er lite plass for forvaring når det er aktuelt å idømme en meget lang fengselsstraff, finnes det eksempler i rettspraksis der retten har idømt 21 års forvaring på tross av at tiltalte ellers ville ha fått 21 års fengsel. Er domfelte under 18 år på handlingstidspunktet, bør tidsrammen ikke overstige 10 år og kan ikke overstige 15 år. Straffeloven § 43 åpner videre for at forvaringen kan forlenges med inntil fem år om gangen, slik at forvaring i praksis kan idømmes for livstid. Retten bør også fastsette en minstetid for forvaringen.


Straffeloven § 43

I dom på forvaring fastsettes en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år, og som ikke kan overstige 21 år. For lovbrudd som har en strafferamme på fengsel inntil 30 år, kan retten fastsette en tidsramme som ikke kan overstige 30 år. Var den domfelte under 18 år på handlingstidspunktet, bør tidsrammen vanligvis ikke overstige 10 år, og den kan ikke overstige 15 år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil 5 år om gangen. Sak om forlengelse reises ved tingretten senest 3 måneder før utløpet av forvaringstiden.

Retten bør også fastsette en minstetid for forvaringen som ikke må overstige 10 år. I de tilfeller hvor retten fastsetter en tidsramme som overstiger 15 år, kan retten likevel fastsette en minstetid som ikke kan overstige 14 år. I tilfeller der retten fastsetter en tidsramme som overstiger 21 år, kan retten fastsette en minstetid som ikke kan overstige 20 år.

Spørsmål bistandsadvokat

Første ledd

Lengstefrist

Retten skal etter straffeloven § 43 første ledd fastsette en lengstefrist for forvaringen. Lengstefristen bør etter første ledd første setning vanligvis ikke overstige 15 år og kan ikke overstige 21 år. For lovbrudd som har en øvre strafferamme på 30 års fengsel, slik som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, noen krigsforbrytelser og grove terrorhandlinger, kan retten ikke fastsette en tidsramme som overstiger 30 år, jf. andre setning. Utgangspunktet er at forvaring skal idømmes for lengre tid enn det som ville ha blitt idømt ved en alternativ fengselsstraff, altså dersom vilkåret om at fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig for å verne samfunnet ikke hadde vært oppfylt. Det er i forarbeidene forutsatt at forvaring vil være særlig aktuelt dersom den alternative straffen ville vært fengsel i noen måneder opp til 6-8 år. Dersom det er aktuelt å idømme en meget lang fengselsstraff, synes det derfor å være lite plass for forvaring. Høyesterett idømte likevel i Rt. 2003 s. 1778 21 års forvaring, selv om tiltalte ville ha fått 21 års fengsel dersom retten ikke hadde idømt forvaring. Under henvisning til denne dommen, idømte Oslo tingrett Anders Behring Breivik til 21 års forvaring for terrorhandlingen mot regjeringskvartalet og på Utøya, idet det var usannsynlig at tidsaspektet i seg selv ville redusere gjentakelsesfaren. Det ble uttalt at tiltalte etter 21 års fengselsstraff med «all sannsynlighet fortsatt [vil] ha vilje og evne til å utføre mange og svært brutale drap».

Under 18 år på handlingstidspunktet

Var den domfelte under 18 år på handlingstidspunktet, følger det av første ledd tredje setning at tidsrammen vanligvis ikke bør overstige 10 år og at den kan ikke overstige 15 år. Bestemmelsen er ny i forhold til straffeloven av 1902, og er i forarbeidene begrunnet med at det i slike tilfeller ikke burde innføres et absolutt forbud mot å anvende forvaring. fordi det også i denne aldersgruppen «kan finnes lovbrytere som utgjør en slik fare for andres liv, helse eller frihet at en tidsbegrenset fengselsstraff ikke er tilstrekkelig». Tidsrammen ble imidlertid gjort kortere.

Forlengelse

Endelig følger det av første ledd at retten, etter begjæring fra påtalemyndigheten, kan ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil 5 år om gangen, og at sak om forlengelse reises ved tingretten senest 3 måneder før utløpet av forvaringstiden. Det er samme nivå innen påtalemyndigheten som fremmet den opprinnelige saken som også må treffe beslutning om å fremme forlengelsessak. Dersom statsadvokaten i en sak opprinnelig tatt ut av riksadvokaten, kommer til at det ikke er grunn til å begjære forlengelse, er det imidlertid ikke nødvendig å forelegge saken for ham. Ordlyden «om gangen » tilsier at det ikke er oppstilt noen maksimumsgrense for hvor mange ganger forvaringen kan forlenges. Dette innebærer at den som er idømt forvaring kan bli sittende i fengsel livet ut. Selv om vilkårene fremdeles må være oppfylt for at forvaringen skal forlenges, kan det argumenteres for at usikkerhetene rundt farlighetsvilkåret gjør forlengelsesadgangen meget problematisk. Så lenge det er reist sak om forlengelse senest 3 måneder før forvaringstiden utløper, følger det av Rt. 2012 s. 1134 at forvaringen kan forlenges selv om den forvaringsdømte ikke har brutt vilkårene for prøveløslatelse.

Andre ledd

Minstetid

Etter andre ledd bør retten også fastsette en minstetid for forvaringen som ikke må overstige 10 år. Ordet «bør» tilsier at det ikke er obligatorisk å fastsette minstetid. Videre følger det at dersom retten fastsetter en tidsramme som overstiger 15 år, kan det imidlertid fastsettes en minstetid som ikke kan overstige 14 år. Overstiger tidsrammen derimot 21 år, kan minstetiden ikke overstige 20 år. Minstetiden innebærer at det ikke kan foretas prøveløslatelse etter straffeloven § 44 før minstetiden er utløpt. Rettspraksis viser at minstetiden settes med utgangspunkt i et anslag over når prøveløslatelse etter en fengselsstraff ville kunne skjedd, i praksis ca. 2/3 av alternativ fengselsstraff. Det skal i minstetiden gjøres fradrag for eventuell varetektstid, jf. Rt. 2002 s. 889. Av Rt. 2014 s. 967 følger det videre at maksimal minstetid må overholdes også ved etterskuddsdom etter straffeloven § 82.

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)

Av bistandsadvokat Eirik Teigstad

bistandsadvokat Eirik Teigstad

Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS, et spesialisert og landsdekkende firma som hjelper voldsofre med å anmelde og søke erstatning etter familievold og seksuelle overgrep. Send gjerne en mail til meg på teigstad@advokat-teigstad.no dersom du lurer på noe.

Spørsmål om anmeldelse eller erstatning?

Send en uforpliktende henvendelse til bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om anmeldelse eller erstatning. Vi har taushetsplikt.