Straffeloven § 330 omhandler utpressing. Bestemmelsen erstatter strl. 1902 § 266 med noen endringer, herunder endret skyldkravet og lavere øvre strafferamme. For å straffes for utpressing må gjerningspersonen ha hatt forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, såkalt vinnings forsett, og derved tvunget noen til å handle slik at det medfører tap eller fare for tap for ham eller den han handler for. Tvangen må enten være gjort ved en annen ulovlig atferd enn den som rammes av strl. § 327 første ledd, jf. bokstav a), eller ved utilbørlig å true med anklage eller anmeldelse for noe straffbart, eller med å sette frem en skadelig opplysning, jf. bokstav b). Den øvre strafferammen er nedjustert fra fengsel inntil 5 år til 3 år.

---

Straffeloven § 330

For utpressing straffes den som med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning tvinger noen til å handle slik at det medfører tap eller fare for tap for ham eller den han handler for, ved

a) annen ulovlig atferd enn den som rammes av § 327 første ledd,

b) utilbørlig å true med anklage eller anmeldelse for noe straffbart, eller med å sette frem en skadelig opplysning.

Straffen for utpressing er bot eller fengsel inntil 3 år.

Første ledd

Straffeloven § 330 inneholder den objektive gjerningsbeskrivelsen for utpressing. For å straffes etter denne bestemmelsen må gjerningspersonen for det første ha hatt forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. For det andre må vedkommende forsettlig ha tvunget noen til å handle slik at det medfører tap eller fare for tap for ham eller den han handler for. Tvangen må for det tredje ha skjedd på en måte som oppfyller vilkårene i bokstav a) eller b).

«Forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning»

Det er et vilkår for å straffe for utpressing at gjerningspersonen hadde forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. I motsetning til etter strl. 1902 § 266 som krevde såkalt «vinnings hensikt», er det nå tilstrekkelig med vinnings forsett, det vil si forsett med hensyn til at vinningen er uberettiget. Om uberettiget vinning oppnås er uten betydning. Hva som ligger i skyldkravet «forsett» er regulert i strl. § 22.

At vinningen må være «uberettiget» tilsier at det ikke kan være tale om ting som er kjøpt og betalt eller tilfeller der gjerningspersonen har hatt til hensikt å yte betaling faller utenfor. Også tilfeller der gjerningspersonen skaffer seg dekning av et krav på eieren etter at forfallstiden er kommet må falle utenfor. Det er ikke noe krav at vinningen korresponderer med et formuestap. I motsetning til hva som gjelder for tyveri og underslag, kan også fast eiendom være gjenstand for utpressing.

«Tvinger noen til å handle slik at det medfører tap eller fare for tap for ham eller den han handler for»

Det er videre et vilkår for å straffe for utpressing at gjerningspersonen forsettlig har tvunget noen til å handle slik at det medfører tap eller fare for tap for ham eller den han handler for. Ordet «tvinger» innebærer at gjerningspersonen påvirker en annens vilje slik at vedkommende blir satt ut av stand til å handle frivillig. Også hypnotisk påvirkning kan omfattes. Høyesterett uttalte i Rt. 2011 s. 1317 i avsnitt 17 at

Jeg ser det slik at tvang foreligger der gjerningspersonen ved rettsstridig adferd skaper et press på fornærmede som er bestemmende for vedkommendes handlingsvalg. Tvang vil kunne foreligge selv om fornærmede rent faktisk har mulighet til å trosse presset, men opplever at konsekvensene av dette gjør det påkrevd å la være.

Ordet «handle» omfatter ifølge forarbeidene også unnlatelse av å handle, jf. Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 453. Dersom offeret tvinges til å holde seg passiv mens gjerningspersonen selv tar tingen, antas det at handlingen må bedømmes som utpressing og tyveri i konkurrens. Er tvangen grov, kan det imidlertid i stedet foreligge ran.

Tapet må være av økonomisk art, jf. Ot.prp.nr. 75 (1948) s. 8. Det uttales her at «såfremt forbrytelsen gjelder en bestemt gjenstand, fører dette til at det må kreves at gjenstanden enten må en viss omsetnings- eller bruksverdi, eller den må kunne tjene som legitimasjon for en økonomisk rett eller opphør av en økonomisk forpliktelse». Tap av utsikt til vinning kan etter omstendighetene videre også være «tap». Det er situasjonen når den aktuelle handlingen foretas som er avgjørende for om det medfører tap eller fare for tap. At det er tilstrekkelig for fullbyrdet utpressing at handlingen medfører «fare for tap» tilsier at det antagelig er nok at det er inngått avtale. Det kan foreligge fare for tap selv om fornærmede er sikret erstatning av tredjemann gjennom en forskrings- eller erstatningsordning, se Rt. 1970 s. 758 og Rt. 1976 s. 1126, eller fornærmede kan unngå tapet ved å påberope seg godtroervervloven.

Tap eller faren for tap må ramme fornærmede selv eller noen han «handler for». Ordlyden «handler for» tilsier at det kreves en form for representasjonsforhold dersom tapet ikke påføres fornærmede selv. Bestemmelsen vil dermed klart omfatte tilfeller der fornærmede har kompetanse til å representere tredjemann og antagelig også der fornærmede er i en slik stilling at han rår over fremmed eiendom.

Bokstav a)

Bokstav a) og b) er alternative, det vil si at det er tilstrekkelig for å straffes for utpressing av gjerningspersonen oppfyller vilkårene i en av bestemmelsene. Bokstav a) rammer den som ved «annen ulovlig atferd enn den som rammes av § 327 første ledd» tvinger noen til å handle slik at det medfører tap eller fare for tap for ham eller den han handler for. Ordet «ulovlig» representerer en henvisning til rettssystemet utenfor § 330, og innebærer at atferden må være ulovlig i seg selv uavhengig av formålet med tvangen. Rettspraksis viser at det vanligste er at det trues med en straffbar handling. Det er ikke et vilkår at det onde det trues med vil gå ut over den som tvinges. Av relevant rettspraksis kan det vises til Rt. 1953 s. 1566, Rt. 1972 s. 890, Rt. 1993 s. 394 og Rt. 2002 s. 1052.

Bokstav b)

Bokstav a) og b) er som nevnt alternative. Bokstav b) rammer den som ved «utilbørlig å true med anklage eller anmeldelse for noe straffbart, eller med å sette frem en skadelig opplysning» tvinger noen til å handle slik at det medfører tap eller fare for tap for ham eller den han handler for. Den reservasjon som ligger i ordet «utilbørlig» har stor praktisk betydning, idet retten gis mulighet til å vurdere handlingens straffverdighet. Dersom det er god sammenheng mellom tvangsmidlet og det som søkes oppnådd, må det gjøres enkelte reservasjoner. Det er i forarbeidene, Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 453 uttalt at

Sentralt i denne vurderingen er om trusselen kan forsvares ut fra det forholdet som foranlediget den. For en som har blitt utsatt for en straffbar handling, vil det ikke være utilbørlig å true med en anmeldelse om ikke gjerningspersonen erstatter det økonomiske tapet han er påført gjennom lovbruddet. Men det kan være utilbørlig og dermed straffbart om det «dersom en skandale skal unngås», kreves en økonomisk kompensasjon som langt overstiger det reelle økonomiske tapet. 

Bokstav b) setter ikke som vilkår at handlingen er ulovlig slik som bokstav a), og rammer også tilfeller der handlingen i utgangspunktet er lovlig. Dersom anklagen eller anmeldelsen ville være falsk, rammes handlingen derimot av bokstav a). Det straffbare etter bokstav b) består således i å benytte sin kunnskap til å oppnå en uberettiget vinning. Om alternativet «med å sette frem en skadelig opplysning» er det i forarbeidene uttalt at gjerningspersonen «kan sitte inne med opplysninger som visstnok ikke vil være æreskrenkende, men likevel kan være høyst skadelig om de kommer ut», jf. Ot.prp.nr. 75 (1948) s. 31. Fra rettspraksis kan Rt. 1986 s. 468 nevnes, der domfeltes datter hadde vært utsatt for tilnærmelser av seksuell art fra fornærmede. Domfelte truet med at hun ville fortelle om dette til fornærmedes kone dersom fornærmede ikke betalte henne et pengebeløp. Et annet typetilfelle kan være der noen blir kjent med at en annen har vært utro overfor sin partner og krever en pengesum for å ikke gjøre dette kjent.

Straffeloven 1902 § 266 rammet også det «å true med fremsettelse av ærekrenkende beskyldning». Alternativet er tatt ut av loven fordi straffansvaret for æreskrenkelser ikke er videreført, jf. Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 453. Etter omstendighetene vil likevel trussel om å fremsette ærekrenkende beskyldninger etter omstendighetene kunne omfattes av alternativet fremsettelse av «skadelig opplysning». Det følger dessuten av skadeerstatningsloven § 3-6a at æreskrenkelser kan medføre oppreisnings- og erstatningsansvar.

Andre ledd

Av andre ledd følger det at straffen for utpressing er bot eller fengsel inntil 3 år. Dette innebærer en nedjustering fra straffeloven 1902, der den øvre strafferammen var fengsel inntil fem år. Det er i forarbeidene uttalt at formålet «ikke [er] å legge opp til en mildere straffutmåling for utpressing». Grov utpressing er skilt ut i en egen bestemmelse, se strl. § 331. Dersom utpressingen er grov, forhøyes den øvre strafferammen til fengsel i 6 år.

 

Kilder:

Rettsdata.no (krever innlogging)

Norsk spesiell strafferett av Magnus Matningsdal (2. utg. 2016)

Ot.prp.nr. 75 (1948)

Ot.prp.nr. 22 (2008-2009)

 

Feil: Contact form not found.