Straffeloven § 328. Grovt ran

Straffeloven § 328. Grovt ran

Share on FacebookEmail this to someonePrint this page

Straffeloven § 328 angir strafferammene og vurderingstemaet for når et ran er grovt, og må leses i sammenheng med strl. § 327 som inneholder gjerningsbeskrivelsen av et fullbyrdet ran. Hvorvidt et ran er grovt beror på en helhetsvurdering, der det særlig skal legges vekt på de momentene som fremgår i bokstav a) til d). Den øvre strafferammen for ran er i utgangspunktet fengsel i 15 år. Dersom ranet har hatt til følge død eller betydelig skade på kropp eller helse, og lovbryteren har utvist uaktsomhet med hensyn til følgen eller kunne ha innsett muligheten for den, forhøyes den øvre strafferammen til fengsel i 21 år.


Straffeloven § 328

Grovt ran straffes med fengsel inntil 15 år. Ved avgjørelsen av om ranet er grovt skal det særlig legges vekt på om

a) det er brukt grov vold,

b) det er truet med skytevåpen eller annet særlig farlig redskap,

c) ranet er nøye planlagt, foretatt overfor en forsvarsløs person, eller

d) det gjaldt en betydelig verdi

Straffen for grovt ran er fengsel inntil 21 år dersom ranet har hatt til følge død eller betydelig skade på kropp eller helse, og lovbryteren har utvist uaktsomhet med hensyn til følgen eller kunne ha innsett muligheten for den.

Første ledd

Når anses et ran for å være grovt?

Såkalt simpelt ran straffes etter strl. § 327. Det må derfor ses hen til denne bestemmelsen for å avgjøre om de objektive straffbarhetsvilkårene for et fullbyrdet ran er oppfylt. Hvorvidt det er tale om et «grovt» ran avgjøres derimot av strl. § 328.

Særlig legges vekt på

Ved avgjørelsen av om ranet er grovt skal det særlig legges vekt på om omstendighetene i bokstav a) til c) foreligger. Ordlyden «særlig legges vekt på» tilsier at listen over relevante momenter ikke er uttømmende. Ranet er ikke automatisk er grovt dersom ett av momentene foreligger, og det er heller ikke slik at ranet ikke kan være grovt dersom ingen av momentene gjør seg gjeldende, se for eksempel Rt. 1998 s. 555, der ranet ikke ble regnet som grovt selv om det ble brukt kniv. Oppregningen er med andre ikke avgjørende verken positivt eller negativt. Det må foretas en helhetsvurdering.

Bokstav a)

Etter bokstav a) skal det særlig legges vekt på om «det er brukt grov vold». Bruk av vold forutsetter at gjerningspersonen har utført en kraftanstrengelse mot en annen persons kropp, se lovkommentaren til strl. § 327. Poenget her er at volden må kunne anses som «grov». Dette beror på en konkret helhetsvurdering, der det i tillegg til graden av voldsomhet og handlingens krenkende karakter, vil være sentralt hva slags følger voldshandlingen fikk for fornærmede og om det foreligger grove trekk ved handlingen for øvrig. Eksempler på slike grove trekk er momentene det skal legges vekt på i vurderingene etter strl. § 272 om grov kroppskrenkelse og strl. § 274 om grov kroppsskade.

Bokstav b)

Etter bokstav b) skal det særlig legges vekt på om «det er truet med skytevåpen eller annet særlig farlig redskap». Etter begge alternativene kreves det at den aktuelle bruken er særlig farlig. I samsvar med dette, er det både i forarbeider og rettspraksis lagt til grunn at leketøypistoler og uladde våpen ikke regnes som «skytevåpen», jf. NOU 1982:25 s. 51-52, Rt. 1993 s. 1360 og Rt. 2011 s. 462. Hvorvidt er tale om skytevåpen, og ikke ordinære våpen, synes imidlertid å ha gitt lite utslag ved straffeutmålingen, se Rt. 1983 s. 1209, Rt. 1985 s. 1461 og Rt. 2011 s. 462.

Når det gjelder alternativet «annet særlig farlig redskap» må det for det første vurderes om den konkrete bruken av redskapet er særlig farlig. Det er med andre ord bruken av redskapet, og ikke nødvendigvis redskapet i seg selv som må være særlig farlig. En skistav som brukes som stikkredskap mot en annens øye vil eksempelvis være omfattet. Brukes den derimot som et slagredskap vil den falle utenfor. Eksempler på andre redskaper som i rettspraksis har vært subsumert under den tilsvarende ordlyden i strl. § 274 første ledd bokstav f) er kniv, bajonett, vedøks, knust flaske, barberblad, gummihammer, balltre og diverse slagredskaper av jern forutsatt at de har en viss vekt. Bestemmelsen er imidlertid ikke begrenset til å gjelde redskaper som man selv håndterer, idet det også vil være omfattet å for eksempel dytte noen inn i et brennende bål. Det er heller ikke et absolutt vilkår at redskapet kan identifiseres, jf. Rt. 1988 s. 223 og Rt. 1991 s. 199.

Bokstav c)

Etter bokstav c) skal det særlig legges vekt på om «ranet er nøye planlagt, foretatt overfor en forsvarsløs person». Planleggingsmomentet er vært nevnt i flere saker for Høyesterett, se blant annet Rt. 1978 s. 120, Rt. 1979 s. 1092 og Rt. 2000 s. 31. I sistnevnte dom ble det uttalt at 

Samtlige ran er … profesjonelt utført og nøye planlagt. Det var foretatt grundige rekognoseringer før ranene ble gjennomført. De biler som skulle benyttes, ble stjålet i god tid på forhånd. Enkelte av ranene ble utført på tidspunkt hvor bankene og postkontorene erfaringsmessig oppbevarte særlig mye penger. 

Dersom et ran derimot har hatt karakter av å være leilighetspreget, tilfeldig eller improvisert, har dette av retten blitt brukt som et formildende moment, se eksempelvis Rt. 1976 s. 889, Rt. 1979 s. 1516 og Rt. 2011 s. 462.

Alternativet «foretatt overfor en forsvarsløs person» har vært særlig aktuelt ved ran av eldre personer, se eksempelvis Rt. 1986 s. 439, der det ble lagt til grunn at en 75 år gammel mann var en forsvarsløs person. Rettspraksis viser at straffutmålingen i slike saker gjennomgående har vært streng. I Rt. 2012 s. 709 uttales det at

Ved straffutmålingen i denne saken må det tillegges vesentlig vekt at handlingene har karakter av et organisert og planlagt anslag mot eldre, forsvarsløse personer. Det er ikke tale om enkeltstående handlinger, men handlinger som inngår i en systematisk godt forberedt plan. Når det blir begått en rekke handlinger av denne karakter, skaper dette ikke bare frykt for dem som direkte bli rammet, men også i lokalsamfunnet og befolkningen generelt – særlig blant eldre. Dette utgjør et alvorlig samfunnsproblem, og av allmennpreventive grunner er det nødvendig å reagere strengt overfor denne type kriminalitet.

Bokstav d)

Etter bokstav d) skal det særlig legges vekt på om «det gjaldt en betydelig verdi». I Rt. 2000 s. 31 var det totale utbytte på 5,1 millioner kr, mens det i NOKAS-saken var ca. 57 millioner kroner, se Rt. 2007 s. 1056. Om utbyttes betydning i straffeutmålingen uttales det i NOKAS-saken i avsnitt 61 at

Selv om størrelsen på ransutbyttet ikke alene kan være avgjørende for straffenivået, er det ikke uvesentlig at ranerne fikk med seg omkring 57 millioner kroner. Dersom de ansatte ikke hadde stuet bort paller med penger, kunne utbytte ha blitt langt større. Ranerne hadde forhåpninger om at utbyttet kunne bli opp mot 100 millioner kroner. De har vært lite villige til å opplyse hvor utbyttet har tatt veien, og 51 millioner kroner ikke kommet til rette.

Strafferamme og straffenivå

Den øvre strafferammen for grovt ran er fengsel i 15 år, se imidlertid andre ledd. Dette innebærer en økning sammenlignet med strl. 1902 § 268 der den øvre strafferammen var på fengsel i 12 år. Om økningen uttales det i forarbeidene, Innst.O.nr. 73 (2008-2009) s. 57, at

Flertallet har merket seg at Høyesterett den senere tid har utmålt strenge straffer for grovt ran utført på en organisert måte og hvor voldselementet var særlig fremtredende. Flertallet antar således at det generelt har skjedd en viss oppjustering av straffenivået for ran og grovt ran. Flertallet mener det fortsatt kan være behov for å øke straffene for ran og grovt ran hvor blant annet voldselementet er spesielt fremtredende, men at det ikke nødvendigvis er behov for en tilsvarende oppjustering av straffenivået i forhold til gjeldende rettspraksis som for voldslovbrudd ellers. 

Det er i rettspraksis lagt til grunn at det av hensyn til allmennprevensjonen bør reageres med ubetinget fengsel av lengre varighet for ran av kiosker, bensinstasjoner og forretninger, jf. Rt. 2000 s. 1852 og Rt. 2000 s. 400. Rt. 2013 s. 579 gjaldt et grovt ran av en gullsmed- og urmakerforretning ved bruk av våpen. Høyesterett uttaler at slike forretninger er sterkt utsatte for ran, ved at de har store verdier fremme lett tilgjengelige for såkalte sjokkbrekk, som kjennetegnes ved overraskelsesmomentet og hurtig aksjon. Hensynet til forretningen, ansatte kunder og forbipassrende tilsier en streng reaksjon på slike handlinger. Det var videre et skjerpende moment at det var tale om såkalt «mobil vinningskriminalitet», det vil si en form for kriminalitet der gjerningspersoner «kjem raskt inn i langet, og som forsvinn like raskt både sjølve og med utbytet». Strenge reaksjoner er i disse sakene er ikke begrunnet i at gjerningspersonene er utlendinger, men i det at når de kommer til Norge med den eneste hensikt å begå vinningskriminalitet for deretter å forsvinne fra landet, medfører dette at oppdagelsesrisikoen reduseres samtidig som det blir nærmest umulig å få tilbake tyvegods som er ført ut av landet. Basert på disse omstendighetene fant Høyesterett at utgangspunktet for straffen burde være en fengselsstraff på oppunder tre år og seks måneder. 

I Rt. 2008 s. 27, som gjaldt ran av Munch-maleriene «Skrik» og «Madonna», ble det uttalt at

Det må ved utmålingen av straff for ranet av Munch-maleriene legges betydelig vekt på at det dreier seg om ran av uerstattelige nasjonale kulturverdier. Straffen bør derfor etter mitt syn settes noe høyere enn om det hadde vært tale om ran av penger til samme økonomiske verdi. Selv om maleriene senere er kommet til rette, må det reageres strengt mot samfunnsskadelig kriminalitet av denne karakter. 

Videre er det ved ran i fornærmedes eget hjem behov for streng straff, jf. blant annet Rt. 2011 s. 721. Høyesterett viste til at ran av denne typen innebærer en krenkelse av det grunnleggende behovet for trygghet i hjemmet – en krenkelse som det er vanskelig å verge seg mot. Det kan lett være barn til stede og opplevelsen kan gi både barn og voksne varige psykiske ettervirkninger. I Rt. 2012 s. 283 uttalte Høyesterett, i en sak der mobile vinningskriminelle hadde utøvet grove ran med stor brutalitet av hjelpeløse eldre personer i deres hjem, at utgangspunktet for hver av ranene de to enslige eldre var fengsel i tre år og seks måneder. Utgangspunktet for ranet av et ektepar var fengsel i fire år og tre måneder.

Andre ledd

Av andre ledd følger det at straffen for grovt ran er fengsel inntil 21 år dersom ranet har hatt til følge død eller betydelig skade på kropp eller helse, og lovbryteren har utvist uaktsomhet med hensyn til følgen eller kunne ha innsett muligheten for den. Bestemmelsen oppstiller to kumulative vilkår, der det ene kan oppfylles på to måter.

Det første vilkåret er at ranet har hatt til følge død eller betydelig skade på kropp eller helse. Hva som omfattes av «betydelig skade på kroppe eller helse» er regulert i strl. § 11, se derfor lovkommentaren til denne bestemmelsen.

Det andre vilkåret er at lovbryteren enten har utvist uaktsomhet med hensyn til følgen eller kunne ha innsett muligheten for den. Det første alternativet samsvarer med strl. § 24, som krever at det må være utvist uaktsomhet med hensyn til en følge for at den skal kunne inngå i vurderingen av om et lovbrudd er grovt. Det andre alternativet «kunne ha innsett muligheten for den» gjør således unntak fra dette, idet det oppstiller et skjerpet skyldkrav. Om dette er det i forarbeidene, Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 287, uttalt at

Et ran skaper en særlig farlig og presset situasjon som kan utvikle seg i et utall ulike retninger som gjerningspersonen vanskelig kan overskue. Dette er like fullt en situasjon ranspersonen selv forsettlig har skapt. Dette forholdet tilsier at en aktsomhetsvurdering må bli streng, men ikke streng nok til at det dekker det straffverdige aspektet ved handlingen på en tilfredsstillende måte. Det fremstår som rimelig at den som begår ran ved hjelp av skytevåpen, ikke bare skal kunne straffes for alvorlige følger han burde ha innsett at ranet kunne føre med seg, men også de følger vedkommende kunne ha innsett muligheten for. Har man først innlatt seg på en så alvorlig handling som et ran er, må gjerningspersonen(e) få et vidtrekkende og strafferettslig tyngende ansvar for det hendelsesforløp vedkommende setter i gang.

Kilder:

Rettsdata.no (krever innlogging)

Norsk spesiell strafferett av Magnus Matningsdal (2. utg. 2016)

Ot.prp.nr. 22 (2008-2009)

Innst. O. nr. 73 (2008-2009)

 

Av bistandsadvokat Eirik Teigstad

bistandsadvokat Eirik Teigstad

Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de syv bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS, et spesialisert og landsdekkende firma som hjelper voldsofre med å anmelde og søke erstatning etter familievold og seksuelle overgrep.

Spørsmål om anmeldelse eller erstatning?

Send en uforpliktende henvendelse til bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om anmeldelse eller erstatning. Vi har taushetsplikt.

Share on FacebookEmail this to someonePrint this page