Straffeloven § 327. Ran

Straffeloven § 327. Ran

Share on FacebookEmail this to someonePrint this page

Straffeloven § 327 gjelder ran. For å straffes for ran må gjerningspersonen ha hatt forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. Lovens krav om «vinnings hensikt» er tatt ut av loven, og hvorvidt vinning faktisk oppnås er uten betydning. Vedkommende må videre enten ha hatt forsett om å øve vold mot en person, å sette ham ut av stand til forsvar eller ved trusler å fremkalle alvorlig frykt for vold mot noen. Ordet «derved» tilsier at det må være en sammenheng mellom denne handlingen og én av de alternative handlingene i bokstav a) og b). Den øvre strafferammen for ran er fengsel i 6 år. Både medvirkning til og forsøk på ran er straffbart.


Straffeloven § 327

For ran straffes den som med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning øver vold mot en person, setter ham ute av stand til forsvar eller ved trusler fremkaller alvorlig frykt for vold mot noen, og derved

a) bemektiger seg en gjenstand som tilhører en annen, eller

b) tvinger noen til å handle slik at det medfører tap eller fare for tap for ham eller den han handler for.

Straffen for ran er fengsel inntil 6 år.

Første ledd

Forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning

For å straffes for ran, følger det for det første av strl. § 327 at det er et vilkår at gjerningspersonen hadde «forsett» om alle de objektive straffbarhetsvilkårene i ransbestemmelsen. Vilkåret om såkalt «vinnings hensikt» i ransbestemmelsen i strl. 1902 er nå tatt ut loven. Vinningen må dermed ikke lenger være en aksessorisk følge handlingen, idet det er tilstrekkelig at gjerningspersonen hadde forsett med hensyn til at vinningen var uberettiget. Om vinning faktisk oppnås er ikke relevant.

Uttrykket «uberettiget vinning» tilsier at det ikke kan være snakk om gjenstander som er kjøpt og betalt eller tilfeller der gjerningspersonen har til hensikt å betale. Vinningen er heller ikke «uberettiget» når handlingen har skjedd som ledd i gjeldsinndrivelse, jf. Rt. 1999 s. 379 og Rt. 2008 s. 1115. Ransbestemmelsen kommer likevel til anvendelse der handlingen skjer som ledd i inndrivelse av narkotikagjeld, et krav som rettsordenen ikke anerkjenner, jf. Rt. 2002 s. 335 og Rt. 2002 s. 833. Det er videre klar at dersom gjenstanden som skaffes er narkotika, kan det også straffes for ran, jf. Rt. 2009 s. 1531.

En viktig forskjell mellom strl. § 327 om ran og strl. § 321 om tyveri er at det etter ransbestemmelsen ikke er noe vilkår at den uberettigede vinningen oppnås ved at gjerningspersonen «tilegner» seg gjenstanden. Dette betyr at vedkommende ikke må ha hatt som forsett å definitivt utnytte tingen som sin egen. Eksempelvis følger det av Rt. 1971 s. 277 at det kan straffes for ran der gjerningspersonen truer seg til en vil for å bruke den til en kjøretur. Sammenlignet med tyveribestemmelsen som stiller krav om tilegnelsesforsett kreves det da ikke at vedkommende har forsett om å beholde bilen etter kjøreturen.

Øver vold mot en person

«Øver vold mot en person» er et alternativt vilkår til «setter ham ute av stand til forsvar» og «ved trusler fremkaller alvorlig frykt for vold mot noen», jf. ordet «eller». Det er med andre ord tilstrekkelig at ett av de tre nevnte vilkårene er oppfylt

Ordlyden «øver vold mot en person» tilsier at det må ha skjedd en kraftanstrengelse mot en annen persons kropp. Det avgjørende er en helhetsvurdering, der graden av voldsomhet og handlingens krenkende karakter har stor betydning. Gjerningspersonen må ikke ha vært i fysisk kontakt med fornærmede, og handlingen trenger ikke å ha etterlatt seg merke eller voldt smerte. Det må likevel trekkes en nedre grense ved at det stilles visse minstekrav til styrken på kraftanstrengelsen. Eksempler på omfattede handlinger er det å slå, sparke, lugge, klype eller kaste stein på noen. Veskenapping anses derimot i utgangspunktet som tyveri, jf. Rt. 1984 s. 1264 og Rt. 1985 s. 869. Ransbestemmelsen kommer likevel til anvendelse dersom fornærmede gjør motstand, jf. Rt. 2000 s. 1611. Det er i teorien antatt at voldsbegrepet ved ran er noe snevrere enn etter strl. § 155 om vold eller trusler mot offentlig tjenestemann. 

Setter ham ute av stand til forsvar

Som det følger av det over er vilkåret «setter ham ute av stand til forsvar» alternativt. Ordlyden omfatter eksempelvis klart det å fremkalle viljeløshet, avmakt og bevisstløshet. Innsperring, beinkrok osv. må imidlertid også anses for å falle inn under her.

Ved trusler fremkaller alvorlig frykt for vold mot noen

Det tredje alternative vilkåret er at gjerningspersonen «ved trusler fremkaller alvorlig frykt for vold mot noen». Alternativet omfatter enhver trussel om fysisk overlast som fremkaller alvorlig frykt. Truer gjerningspersonen derimot med å skade økonomiske verdier faller handlingen utenfor virkeområdet. Bestemmelsen kommer heller ikke til anvendelse der trusselen gjelder skandalisering eller frihetsberøvelse. Slike tilfeller kan imidlertid falle inn under strl. § 330. Ordet «noen» tilsier at det ikke er noe vilkår at trusselen rettes mot den som blir tvunget.

Derved

«Derved» knytter seg til samtlige alternative vilkår. Ordet betyr etter en alminnelig språklig forståelse det samme som «på denne måten» og krever at det er en sammenheng mellom voldshandlingen mv. og borttakelsen mv.. Dette innebærer for det første at det ikke foreligger et ran dersom gjerningspersonen først bestemmer seg for borttakelsen etter at kroppskrenkelsen har funnet sted. For det andre foreligger det heller ikke et ran dersom gjerningspersonen har bemektiget seg gjenstanden før det brukes vold. Det er likevel ikke noe krav om tidsmessig nærhet mellom voldshandlingen og den uberettigede vinningen for at det skal foreligge ran, jf. Rt. 2009 s. 1365.

Bokstav a)

Bokstav a) og b) er alternative. Alternativ a) går ut på at gjerningspersonen «bemektiger seg en gjenstand som tilhører en annen». Ordet «bemektiger» har samme innhold som ordet «tar» i strl. § 321, men understreker det maktmomentet som er typisk for ran. Dette innebærer at det må foreligge en besittelseskrenkelse i form av ihendehavelse. Kjernen er at gjerningspersonen setter seg i besittelse av gjenstanden på en av måtene som er nevnt over samtidig som besitteren mister den. Har gjerningspersonen verken øvet vold, satt personen ute av stand til å forsvare seg eller ved trusler fremkalt frykt for vold mot noen, foreligger det derimot bare tyveri.

En «gjenstand» omfatter både løsøregjenstander og fast eiendom. Gjenstanden må videre «tilhøre en annen». Dette tilsier for det første at eierløse gjenstander faller utenfor bestemmelsens virkeområde. For det andre er alternativet «delvis» tilhører en annen tatt ut av loven, sml. strl. 1902 § 267. Ifølge forarbeidene medfører endringen av ordlyd ingen realitetsendringer, jf. Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 450. Det er med andre ord fremdeles mulig å bli dømt for ran overfor en sameier eller ektefelle.

Bokstav b)

Alternativ b) går ut på at gjerningspersonen «tvinger noen til å handle slik at det medfører tap eller fare for tap for ham eller den han handler for». Ordlyden peker i retning av at det er et vilkår at fornærmede tvinges til selv å foreta handlingen. Bestemmelsen ligner strl. § 330 om utpressing; forskjellen ligger i tvangsmiddelet. Tvangen må stå i sammenheng med en av de alternative handlingene nevnt overfor. Har gjerningspersonen verken øvet vold, satt personen ute av stand til å forsvare seg eller ved trusler fremkalt frykt for vold mot noen, foreligger kun utpressing.

Handlingen fornærmede gjør må videre medføre tap eller fare for tap for ham eller den han handler for. Ettersom det er tilstrekkelig at det foreligger «fare for tap», kan gjerningspersonen dømmes for fullbyrdet ran selv om han ikke får tak i gjenstanden, jf. Rt. 1992 s. 1258. Om grensen mellom straffri forberedelse og straffbart forsøk uttalte Høyesterett i Rt. 1996 s. 766 at det var «en slik nærhet i tid fra det som var foretatt til selve ranshandlingen måtte ventes å skje, og en så liten psykologisk forskjell mellom det som var gjort og det som stod igjen, at grensen for straffri forberedende handling her må anses å være overskredet». Mannen ble dermed dømt for forsøk på ran, jf. strl. § 16.

Medvirkning

Medvirkning til ran er straffbart, jf. strl. § 15. Høyesterett uttalte i Rt. 2008 s. 1342 avsnitt 16 at det ikke er en forutsetning for å straffes for medvirkning til ran at medvirkerens forsett «omfatter hvem den fornærmede er eller hva som blir borttatt – så lenge forsettet knytter seg til at det blir begått et grovt ran innen rimelig tid». Det kan videre etter omstendighetene straffes for medvirkning til ran, selv om handlingen vedkommende straffes for utføres etter at det i lovens forstand foreligger et fullbyrdet ran, jf. 1973 s. 180 om medvirkning til tyveri. I Rt. 2003 s. 350 var derimot ikke ranet fullbyrdet da tiltalte kom til stede. Saken gjaldt en mann som hadde stått vakt utenfor en butikk mens et ran ble begått, for deretter å ha deltatt i borttagelsen av varer. Han bestred derimot at han var klar over at det skulle begås et ran og at han først kom inn i butikken etter at ekspeditøren av det andre var bundet og kneblet. Høyesterett uttalte at

A [så] straks han kom inn i butikken, ekspeditøren ligge bundet og hjelpeløs på gulvet. … Han gikk til tross for dette straks i gang med å forsyne seg av varene, sammen med de andre. At han ikke hadde vært med på selve voldsutøvelsen, kan da ikke være avgjørende. Slik jeg ser det, var ranshandlingen på dette tidspunkt ennå ikke fullført. Hans bistand ved gjennomføringen av ranet, som var å bortta varene, må derfor være tilstrekkelig. Jeg må legge til grunn at det ikke hadde vært mulig å gjennomføre borttakelsen uten at ekspeditøren var satt ut av spill, og at A både forsto og utnyttet dette. Om han opprinnelig bare hadde vært med på å planlegge et tyveri, kan derfor heller ikke være avgjørende.

I Rt. 2009 s. 1498 ble videre en drosjesjåfør dømt for medvirkning til ran fordi han ikke grep inn, men derimot fortsatte kjøreturen etter å ha blitt klar over et pågående ran.

Andre ledd

Andre ledd angir den øvre strafferammen for fullbyrdet ran. Her heter det at straffen er fengsel inntil 6 år. Dette innebærer en økning på 1 år sammenlignet med straffeloven 1902. Strafferammen var i utgangspunktet foreslått redusert til fengsel i inntil 3 år i Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 453, men Justiskomiteen var ikke enig. I Innst. O. nr. 73 (2008-2009) s. 57 blir det uttalt at

Flertallet påpeker at økningen i forhold til forslaget knyttet til simpelt ran, har sin bakgrunn i volds- og trusselelementet som ligger i et ran og for å sikre at rammen skal være høy nok til å kunne utmåle tilstrekkelig høy straff for de tilfellene av simpelt ran som ligger svært nær grensen mot grovt ran. 

Høyesterett uttalte i Rt. 2005 s. 573 at «ran av kiosker, bensinstasjoner og forretninger ikke sjelden finner sted på tidspunkter hvor det bare er én ansatt til stede, og medfører ofte psykiske ettervirkninger hos den eller de som har opplevd det». Etter førstvoterendes syn tilsa dermed «hensynet til allmennprevensjon at det reageres med ubetinget fengsel av lengre varighet for slike ran, jf. Rt. 2000 s. 400».

Dersom ranet regnes som grovt, følger strafferammen av strl. § 328.

 

Kilder:

Rettsdata.no (krever innlogging)

Norsk spesiell strafferett av Magnus Matningsdal (2. utg. 2016)

Ot.prp.nr. 22 (2008-2009)

Innst. O. nr. 73 (2008-2009)

Av bistandsadvokat Eirik Teigstad

bistandsadvokat Eirik Teigstad

Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de syv bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS, et spesialisert og landsdekkende firma som hjelper voldsofre med å anmelde og søke erstatning etter familievold og seksuelle overgrep.

Spørsmål om anmeldelse eller erstatning?

Send en uforpliktende henvendelse til bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om anmeldelse eller erstatning. Vi har taushetsplikt.

Share on FacebookEmail this to someonePrint this page