Gå til hovedinnhold Gå til søk

Straffeloven § 321. Tyveri

Straffeloven § 321 omhandler tyveri. Bestemmelsen erstatter § 257 i strl. 1902, men inneholder to realitetsendringer: For det første er kravet om at gjerningspersonen må ha utført handlingen med vinnings hensikt ikke videreført. For det andre er den øvre strafferammen redusert fra fengsel i tre til fengsel i to år. Når det gjelder innholdet av de andre momentene i gjerningsbeskrivelsen er tidligere rettspraksis fortsatt relevant.


Straffeloven § 321

For tyveri straffes den som tar en gjenstand som tilhører en annen, med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å selge, forbruke eller på annen måte tilegne seg den.

Straffen for tyveri er bot eller fengsel inntil 2 år.

Første ledd

«Tar»

Begrepet «tar» erstatter det tidligere vilkåret «borttar» i strl. 1902, men det er ifølge forarbeidene ikke tilsiktet noen realitetsendring, jf. Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 450. «Tar» tilsier at det må foreligge en besittelsesforykkelse ved at tyven setter seg i besittelse samtidig som besitteren mister den, og ordet beskriver slik den straffbare handlingen i § 321.

Dette innebærer at det må foretas en besittelseskrenkelse i form av ihendehavelse, sml. straffeloven § 324 (1) a) om underslag, der gjerningspersonen tilegner seg noe som han selv besitter, men som tilhører en annen. For sondringen mellom tyveri og underslag, er det avgjørende hvor varig og selvstendig vedkommendes rådighet over gjenstanden er. I tvilstilfeller kan det også ha betydning hvordan den skyldige har fått rådigheten, jf. Rt. 1971 s. 801, og om det er tale om penger eller andre gjenstander.

Gjenstanden må ikke være besittelsesløs, se da hittegodsloven § 12. Les mer om dette under vilkåret «som tilhører en annen».

Dersom et tyveri er utført av flere gjerningspersoner, følger det av Rt. 1974 s. 622 at samtlige normalt er ansvarlige for alt som blir tatt ved tyveriet. Det er imidlertid ikke nok at man har vært sammen med tyven, idet det som regel kreves positiv tilskyndelse.

Fullbyrdet tyveri foreligger straks tyven har begynt å råde over tingen. Tingen trenger ikke være fjernet fra stedet, men det er ikke tilstrekkelig at gjerningspersonen har berørt den. I slike tilfeller kan det derimot foreligge forsøk på tyveri.

Forsøk på tyveri etter straffeloven § 16 avgrenses nedad mot den forberedende handling. For at det skal foreligge forsøk på tyveri i lovens forstand kreves det for det første at gjerningspersonen har fullbyrdelsesforsett. For det andre må gjerningsperson ha foretatt seg noe som leder direkte mot utføringen av et tyveri. Av Rt. 1984 s. 286 følger det at å bevege seg mot åstedet er en forberedende handling, mens det å tre inn i rommet man har til hensikt å stjele fra regnes som forsøk på tyveri. Det vil imidlertid vanligvis være tilstrekkelig at gjerningspersonen er i ferd med å bryte seg inn.

Medvirkning til tyveri er også straffbart, jf. straffeloven § 15. Bistanden må være gitt forut for fullbyrdelsen av tyveriet. Er den derimot gitt etter, kan det være tale om hvitvasking etter straffeloven § 337.

«Gjenstand»

En «gjenstand» er det samme som en «løsøregjenstand», som er brukt i straffeloven § 324 om underslag. Ettersom gjerningspersonen må kunne «ta» gjenstanden, kan fast eiendom ikke være gjenstand for tyveri. Løse deler som kan utskilles fra fast eiendom kan imidlertid være omfattet. Se imidlertid straffeloven § 323 (2) som gjør enkelte mindre alvorlige forhold straffrie. «Gjenstand» omfatter også elektrisk kraft. Det er i både Rt. 1932 s. 1155 og Rt. 1985 s. 1138 slått fast at ulovlig tilegnelse av strøm regnes som tyveri og ikke underslag. Se også Rt. 1979 s. 1197 om ulovlig tapping fra offentlig vannledning. Det kan videre nevnes at Høyesterett i Rt. 2009 s. 1531 uttalte at det i prinsippet ikke er noe i veien for å straffe egenmektig tilegnelse av narkotika etter tyveribestemmelsen.

«Som tilhører en annen»

Det er tilstrekkelig at gjenstanden «delvis» tilhører en annen, selv om «delvis» nå er tatt ut av lovteksten, sml. strl. 1902, jf. Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 450. Ved sambesittelse, typisk ved sameie, kan dermed en av besitterne gjøre seg skyldig i tyveri overfor de øvrige besitterne. Dersom vedkommende imidlertid har enebesittelsen, regnes forholdet som underslag. Heller ikke det ekteskapelige formuesfellesskap utelukker tyveri dersom tingen tilhører den annen ektefelles rådighetsdel. 

At gjenstanden må «tilhøre en annen» tilsier videre at eierløse gjenstander faller utenfor. Dette betyr imidlertid ikke at besittelse krever at det er lagt hindringer i veien for andres adgang til å ta tingen. Dyr på beite, fisk i garn eller vann i brønn anses eksempelvis å være i eierens besittelse (se viltloven § 56 (2) om ulovlig jakt og fangst av vilt og lakse- og innlandsfiskloven § 49 (3) om ulovlig fiske). Har tingen derimot kommet slik på avveie at eieren ikke vet hvor han skal lete etter den, regnes den derimot som besittelsesløs. Tingen er likevel i eierens besittelse så lenge vedkommende befinner seg på stedet og leter etter den, jf. Ot.prp.nr. 73 (1953) s. 9. Det kreves heller ikke at eier og besitter er samme person, idet gjenstanden eksempelvis kan være lånt bort.

«Med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å selge, forbruke eller på annen måte tilegne seg den»

Forsett

Gjerningspersonens forsett må omfatte alle de objektive straffbarhetsvilkårene i tyveribestemmelsen. Villfarelse på ett av vilkårene utelukker straff for tyveri, også selv om villfarelsen skulle skyldes uaktsomhet.

Etter den opphevede tyveribestemmelsen i § 257 strl. 1902 var det et vilkår at gjerningspersonen hadde handlet «i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning», såkalt «vinnings hensikt». Det var dermed ikke tyveri om vinningen inntrådte som en aksessorisk følge av handlingen, idet vinningen måtte være en del av selve målet. Dette vilkåret er imidlertid tatt ut av loven. Etter straffeloven § 321 er det tilstrekkelig med forsett med hensyn til at vinningen er uberettiget. Om man faktisk oppnås en uberettiget vinning har derimot ikke betydning.

Dersom gjerningspersonen er klar over de faktiske forhold, men på grunn av en villfarelse om rettsregler anser seg som berettiget til å ta tingen, faller tilfellet under straffeloven § 26. Etter denne bestemmelsen er det bare den aktsomme/unnskyldelige rettsvillfarelse som fritar for straff.

Dersom gjerningspersonen hadde en sterk bevissthetsforstyrrelse som følge av selvforskyldt rus, følger det av straffeloven § 25 (3) at det kan fingeres forsett.

Uberettiget vinning

Begrepet «uberettiget vinning» tilsier at det som hovedregel verken regnes som tyveri å ta en ting som er kjøpt og betalt eller å ta en ting med den hensikt å yte betaling, se Rt. 1949 s. 247 og Rt. 1965 s. 125. Unntak kan imidlertid tenkes dersom det var tale om rasjonerte varer, jf. Rt. 1946 s. 606, eller dersom gjerningspersonen tok sikte på å skaffe seg en kreditt som kan ikke kunne regne med å få. Som hovedregel kan heller ikke å ta en ting til dekning av et krav på eieren etter at forfallstiden er kommet, regnes som tyveri. Både her, men også der tingen er kjøpt og betalt, kan det imidlertid foreligge besittelseskrenkelse etter straffeloven § 345.

Det er ikke et vilkår at vinningen må korrespondere med et formuestap, det vil si at handlingen medførte en formuesoverføring fra berettiget til uberettiget, jf. Rt. 1975 s. 473. Høyesterett kom i denne dommen til at borttakelse av ikke utfylte sjekkblanketter var tyveri selv om blankettene ikke hadde noen selvstendig økonomisk verdi, og uansett om tilegnelsen ble fulgt opp med et senere bedrageri.

Ved å selge, forbruke eller på annen måte tilegne seg den

Forsettet må gå ut på å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning «ved å selge, forbruke eller på annen måte tilegne seg» gjenstanden. De uttrykkelig nevnte alternativene utgjør bare eksempler på tilegnelseshandlinger og er inntatt for å gjøre lovteksten mer informativ. Det overordnede vilkåret er fortsatt at gjerningspersonen må forsett med hensyn til det å «tilegne seg» tingen, jf. Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 450. Dette innebærer med andre ord at det må være gjerningspersonen forsett definitivt å utnytte tingen som sin egen, ved å eksempelvis enten bruke eller forbruke den, avhende den eller gi den bort. Dersom gjerningspersonen ikke har som forsett å beholde gjenstanden etter bruken, foreligger det imidlertid ikke tilegnelsesforsett, idet den uberettigede vinningen her oppnås ved bruken og ikke ved tilegnelsen jf. blant annet Rt. 1967 s. 365. Slike tilfeller rammes derimot av straffeloven § 343, § 345 og ved bilbrukstyveri av motorvogn mv. av § 342. 

Det har som nevnt over ingen betydning om uberettiget vinning faktisk oppnås, så lenge gjerningspersonen har forsett om å oppnå en uberettiget vinning ved tilegnelsen. Det har videre ingen betydning at forsettet først kan realiseres på et senere tidspunkt, jf. Rt. 1975 s. 473, for eksempel fordi tingen er uten egenverdi og bare kan brukes som et middel til å skaffe seg en uberettiget vinning. 

Andre ledd

Straffen for tyveri er enten bot eller fengsel inntil 2 år. Sammenlignet med strl. 1902, er bøtealternativet beholdt, mens den øvre strafferammen er redusert fra fengsel i 3 år til fengsel i 2 år. Ifølge forarbeidene var formålet med endringen å sørge for at strafferammen skal gi et mer realistisk uttrykk for straffutmålingspraksis, og er ikke ment å lede til en mildere straffutmåling for tyverier, jf. Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 451 og Innst.O.nr. 73 (2008-2009) s. 56.

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Forarbeider, se

  • Ot.prp.nr. 73 (1953)
  • Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) 
  • Innst.O.nr. 73 (2008-2009)

Vi bruker informasjonskapsler for å tilby deg en bedre brukeropplevelse. Les personvernvilkår.