Straffeloven § 311 omhandler fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn. Første ledd gjør en rekke ulike handlinger knyttet til slike fremstillinger straffbare. Mens denne bestemmelsen rammer den som produserer mv., kan publikum eller «kundene» straffes etter strl. § 310. Med unntak av første ledd bokstav c) siste straffalternativ, er både forsettlige og uaktsomme overtredelser straffbart, jf. tredje ledd. Fjerde ledd åpner for at straffen kan falle bort, mens femte ledd gjør unntak fra første ledd for enkelte fremstillinger. Med barn menes her person som er eller fremstår som under 18 år, jf. annet ledd.

---

Straffeloven § 311

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som

a) produserer fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn,

b) utgir, tilbyr, selger, overlater til en annen, gjør tilgjengelig eller på annen måte søker å utbre fremstillinger som nevnt i bokstav a,

c) anskaffer, innfører eller besitter fremstillinger som nevnt i bokstav a, eller forsettlig skaffer seg tilgang til slike materiale,

d) holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av fremstillinger som nevnt i bokstav a, eller

e) forleder noen under 18 år til å la seg avbilde som ledd i kommersiell fremstilling av rørlige eller urørlige bilder med seksuelt innhold.

Med barn menes i denne paragrafen person som er eller fremstår som under 18 år.

Den som uaktsomt foretar handling som nevnt i første ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder. På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i første ledd.

Straffen kan falle bort for den som tar og besitter et bilde av en person mellom 16 og 18 år, dersom denne har gitt sitt samtykke og de to er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.

Bestemmelsen rammer ikke fremstillinger som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål. Bestemmelsen gjelder heller ikke for film eller videogram som Medietilsynet ved forhåndskontroll har godkjent til ervervsmessig fremvisning eller omsetning.

Første ledd

Strafferamme og straffenivå

Strafferammen ved overtredelse av strl. § 311 om fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn er bot eller fengsel i 3 år. Rettspraksis viser at Høyesterett i flere saker har anvendt ubetinget fengsel ved ulovlig befatning med barnepornografi, se eksempelvis Rt. 2002 s. 1187 og Rt. 2004 s. 215. I den sistnevnte dommen uttalte Høyesterett om hvorvidt reaksjonen skulle være betinget at

Selv om materialet er av beskjedent omfang, og det kun er snakk om besittelse uten videre distribusjon, finner jeg ikke at forholdets straffverdighet er så lav at det kan forsvare en betinget reaksjon. Utgangspunktet er at det må reageres strengt i saker om barnepornografi, jf. de generelle synspunkter Høyesterett har gitt uttrykk for i Rt. 2002 s. 1187. I vår sak vil jeg legge vekt på materialets art, spesielt at bildene viser dels små barn i seksuell omgang med voksne, at det skjer penetrering i ulike kroppsåpninger og at det vises sædutløsning på barna. Dette er i seg selv svært grovt. Dernest er bruken skjedd mot betaling, noe som bidrar til å opprettholde et marked for denne typen tjenester. Slik betaling har skjedd ved hele ni anledninger, noe som bidrar til å befeste etterspørselen. Jeg har heller ikke grunnlag for å si at bruksintensiteten har vært spesielt lav. Jeg må for øvrig legge vekt på at A bevisst har oppsøkt nettsider med et tydelig og klart definert barnepornografisk innhold. Han kan derfor ikke oppfattes som en som mer tilfeldig og av nysgjerrighet kommer over slikt materiale.

Under henvisning til straffeskjerpelsen ved seksuallovbrudd i 2010, kom Høyesterett i Rt. 2013 s. 950 videre til at også straffenivået for ulovlig befatning med barnepornografi måtte skjerpes. I HR-2016-02357-A ble det uttalt at

Den teknologiske utviklingen bør etter mitt syn få betydning for hvilke momenter som skal stå sentralt som målestokk for handlingens grovhet. Utviklingen gir også grunn til å vurdere om allmennpreventive hensyn tilsier at det bør skje en justering av straffenivået ved overtredelse av straffeloven 2005 § 204 a. Jeg tilføyer at straffeloven 2005 § 311 med viss justeringer viderefører § 204 a og har samme øvre strafferamme.

Se videre Rt. 2015 s. 812, Rt. 2015 s. 818 og HR-2017-1282-A.

Bokstav a)

Etter bokstav a) straffes den som produserer fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn. Med «produserer» menes å lage eller tilvirke mv. Ordet «fremstilling» er vidt og tilsier at enhver fremstilling uansett medium, også tekst, rammes av bestemmelsen. Fremstillinger som er animert, manipulert eller på andre måter kunstig fremstilt omfattes også, jf. Innst. O. nr. 66 (2004-2005) s. 3. Selv om ordet «fremstilling» kan tolkes slik at det også gjelder kunst mv., er det i femte ledd åpnet for unntak ut fra en forsvarlighetsvurdering eller etter godkjenning fra Medietilsynet.  Om hva som forstås med «barn», se andre ledd. Bestemmelsen oppstiller to alternative handlinger som er tilstrekkelig for å oppfylle gjerningsbeskrivelsen.

Alternativet «fremstilling av seksuelle overgrep mot barn» omfatter fremstillinger der det seksuelle overgrepet dokumenteres. Dette kan være blant fremstillinger av voldtekt (§§ 291, 292, 293 og §§ 299, 300, 301) og av seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år (§§ 302 og 303), men også av overtredelser av noen av de mindre alvorlige straffebudene i straffelovens kapittel om seksuallovbrudd.

Alternativet «fremstilling som seksualiserer barn» omfatter fremstillinger der barn fremstilles som seksualobjekt, eksempelvis ved å bli tvunget til å posere i seksuelt utfordrende posisjoner. Hvorvidt et nakenbilde av et barn omfattes avhenger av om bildet er egnet til å gi seksuelle assosiasjoner, jf. Ot.prp.nr. 20 (1991-1992) s. 53. Dette betyr at seksuelt utfordrende fremvisning av barns kjønnsorganer omfattes, men at et «vanlig» nakenbilde som ikke spesielt fokuserer på kjønnsorganene normalt faller utenfor bestemmelsens virkeområde. Det er imidlertid i forarbeidene understreket at tilsynelatende uskyldige bilder av barn kan bli presentert på en måte som gjør materialet straffbart. Presentasjonsformen kan gjøre at motivet gir seksuelle assosiasjoner, for eksempel ved at det «uskyldige» materialet presenteres sammen med det grovere materialet, jf. Innst. O. nr. 66 (2004-2005) s. 3.

Bokstav b)

Etter bokstav b) straffes den som utgir, tilbyr, selger, overlater til en annen, gjør tilgjengelig eller på annen måte søker å utbre fremstillinger som nevnt i bokstav a.

Alternativet «utgir» er nytt i forhold til strl. 1902 § 204a og tilsier at materialet må gjøres tilgjengelig for andre og på en eller annen måte henvende seg til et marked. Det er ikke et vilkår at tilgjengeligheten krever at det må betales vederlag eller ikke.

Alternativet «tilbyr» er også nytt og ble tilføyd for å oppfylle Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk fra juli 2007 som i art. 20 nr. 1 bokstav b) krever at partene skal kriminalisere «å tilby barnepornografi eller gjøre det tilgjengelig». Det kreves ikke at materialet faktisk er gjort tilgjengelig, idet tilbud er tilstrekkelig.

Den tidligere ordlyden «overlater til en annen» er erstattet med «selger» og «overlater til en annen». Alternativet «selger» anvendes der det betales vederlag og avtalen går ut på at mottakeren varig kan beholde fremstillingen. «Overlater til en annen» innebærer derimot å stille fremstillingen til disposisjon for kortere eller lengre tid, og det er ikke et vilkår at det betales vederlag.

Også alternativet «gjør tilgjengelig» ble tilføyd som følge av konvensjonsforpliktelsen nevnt i forbindelse med alternativet «tilbyr». Det er i forarbeidene uttalt at dette alternativet for eksempel kan ramme «den som legger ut fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn på internett eller samlinger av pekere på internett til sider med slikt materiale», jf. Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 447.

Med det siste alternativet «på annen måte søker å utbre» er formålet å ramme også andre forsøk på utbredelse enn de som allerede er listet opp i bestemmelsen. Ordlyden «søker å utbre» tilsier at allerede en forsøkshandling utgjør et fullbyrdet lovbrudd selv om det ikke har skjedd noen utbredelse. Når fremstillingen ikke spres elektronisk gjennom internett, er det tilstrekkelig at materialet er lagt fram i eksempelvis et salgslokale eller på annen måte er søkt utbredt til andre. Overlates derimot materialet til én person eller en begrenset krets i fortrolighet er ikke subjektive momentet i gjerningsbeskrivelsen oppfylt. Er det imidlertid underforstått at materialet skal utbres i videre kretser er forholdet omfattet. Se eksempelvis Rt. 1991 s. 1296, der Høyesterett svarte bekreftende på spørsmålet om en utlånsvirksomhet kunne regnes som utbredelse av pornografi.

Bokstav c)

Etter bokstav c) straffes den som anskaffer, innfører eller besitter fremstillinger som nevnt i bokstav a), eller forsettlig skaffer seg tilgang til slikt materiale.

Alternativet «anskaffer» ble tilføyd ved vedtakelsen av strl. 1902 § 204a i 2005 i samsvar Europarådets konvensjon mot kriminalitet som knytter seg til informasjons- og kommunikasjonsteknologi art. 9 nr. 1 bokstav d), som pålegger statene å kriminalisere «procuring» av barnepornografi ved bruk av et datasystem. Sammenlignet med alternativene «innfører» og «besitter» vil «anskaffer» hovedsakelig være relevant ved lagring av rørlige og urørlige bilder på «Temporary Internet Files». Tilfeller der personer støter på materiale de ikke lette etter, eller der de mottar uønsket e-post, bør imidlertid falle utenfor, jf. Ot.prp.nr. 37 (2004-2005) s. 10.

Alternativet «innfører» rammer all innførsel av fremstillinger som nevnt i bokstav a. Dette gjelder uavhengig av om innførselen skjer med sikte på utbredelse.

For at alternativet «besitter» skal komme til anvendelse er det tilstrekkelig med en midlertidig rådighet over materialet. Om dette alternativet er det i Ot.prp.nr. 37 (2004-2005) s. 11 uttalt at

Departementet legg for sin del til grunn at dei konkrete omstenda avgjer om ei lagring på ei automatisk mellombels internettfil objektivt sett skal reknast som innehaving etter straffelova § 204 bokstav d. Moment ved avgjerda må være om brukaren må seiast å ha rådevelde over materialet, og om han har dette over noka tid. Dersom det er like lett å utnytte materialet ved denne lagringsmåten som ved å lagre materialet til dømes i ei eiga mappe, taler det for å seie at brukaren innehar materialet. 

En tidligere straffet mann ble i RG 2007 s. 1345 idømt betinget fengsel i 20 dager for besittelse av barnepornografiske bilder han ufrivillig hadde mottatt på sin telefon. Det ble uttalt at

Lagmannsretten legger avgjørende vekt på at A hadde full rådighet over det mottatte bildematerialet. Han sto fritt til å hente frem materialet, sende det videre eller slette det, og han var klar over dette. Det kan under disse omstendigheter ikke legges avgjørende vekt på at rådigheten ikke varte lenger enn ca to dager, og at A ikke aktivt hadde anskaffet bildene.

Selv med den rådighet A hadde over bildematerialet, antar lagmannsretten at ikke ethvert tidsforløp ville representere straffbar besittelse. En viss tid til å områ seg, etter ufrivillig å ha mottatt bildene, må innrømmes før besittelsen kan anses rettsstridig. Det må vurderes konkret hvor lang tid som kan tillates, og det må i denne sammenheng særlig vektlegges hva formålet med å unnlate å fjerne bildene er. Dersom vedkommende eksempelvis ønsker å politianmelde forholdet, vil det måtte ses hen til hvor raskt dette i praksis vil kunne gjøres.

Det siste alternativet «forsettlig skaffer seg tilgang til slikt materiale» er nytt sammenlignet med strl. 1902 § 204a og ble tilføyd for å oppfylle Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk art. 20 nr. 1 bokstav f. Av Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 447-448 uttales det om dette alternativet at

Alternativet anses for å konsumere innholdet i alternativene i straffeloven 1902 § 204a «mot vederlag eller planmessig gjør seg kjent med», som derfor ikke er videreført i straffeloven 2005 § 311. Siden det ikke oppstilles noen kvalifiserende vilkår for hvordan tilgangen til materialet er oppnådd, er det foreslått at dette alternativet bare skal ramme forsett, sml. straffeloven § 311 tredje ledd som også rammer uaktsom overtredelse av første ledd. … Meningen er å avgrense mot den som uforvarende får tilgang til slike vilder, for eksempel ved feilnavigering på internett. At tilgangen til materialet er oppnådd gjennom vederlag eller har skjedd planmessig, vil være forhold som vil peke mot forsett, men bestemmelsen kan også anvendes i andre tilfeller der forsett kan bevises.

Bokstav d)

Etter bokstav d) straffes den som holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av fremstillinger som nevnt i bokstav a. Hva som regnes som «offentlig» er regulert i strl. § 10. «Foredrag» må forstås vidt og rammer også eksempelvis opplesing av et trykt skrift eller manuskript. Selv om det etter bestemmelsens ordlyd kun er den som «holder» foredraget som kan ilegges straffansvar, vil en arrangør kunne straffes for medvirkning etter strl. § 15. Alternativet «forestilling» omfatter alle former for arrangement som kino-, teater- og sirkusforestillinger, samt liveshow og fremvisninger på sexklubber. Med «utstillinger» menes blant annet skilt, plakater og postere, også i vinduer eller kiosker. Rammes handlingen også av strl. § 318 om utstillingsforbud, kan bestemmelsene anvendes i konkurrens.

Bokstav e)

Etter bokstav e) straffes den som forleder noen under 18 år til å la seg avbilde som ledd i kommersiell fremstilling av rørlige eller urørlige bilder med seksuelt innhold. Ordet «forleder» tilsier at det er tale om en form for psykisk påvirkning. Vilkåret vil eksempelvis være oppfylt dersom gjerningspersonen lokker med penger eller andre goder, eller aktivt overtaler fornærmede til å delta i aktiviteten. Bestemmelsen rammer den fotograf, regissør, utgiver osv. som produserer eller deltar i produksjonen når den eller de som avbildes er under 18 år. Det er ikke noe vilkår at den som forelder, selv skal ta bildene eller på annen måte ha befatning med selve produksjonen av materialet, jf. Ot.prp.nr. 28 (1999-2000) s. 100.

Det må være tale om en «kommersiell» fremstilling. Dette innebærer at privatfotografering og fotografering som må anses forsvarlig ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål, ikke omfattes, jf. Ot.prp.nr. 28 (1999-2000) s. 100 og femte ledd første punktum. Ordlyden «seksuelt innhold» tar videre sikte på å ramme mer enn «pornografi» etter strl. § 317. Også deltakelse foran kamera ved mykpornografisk nakenfotografering omfattes. I motsetning til første ledd bokstav a) til d) som retter seg mot «barn», gjelder bokstav a) for «noen under 18 år». Ettersom barn under 16 år i tillegg er beskyttet av strl. § 305 bokstav b), gir § 311 bokstav e) en særlig beskyttelse for 16- og 17-åringer mot å bli utnyttet av den kommersielle pornografiske og mykpornografiske industrien. Bestemmelsen skal således hindre at 16- og 17-åringer poserer som nakenmodeller i blader mv. selv om de handlingene de gjør med seg selv eller andre på bildene ikke omfattes av pornodefinisjonen. Ettersom uaktsom overtredelse også er straffbart, jf. tredje ledd, kan bestemmelsen medføre at aktørene i denne bransjen aktivt sikrer seg at de aktuelle modellene er over 18 år.

Andre ledd

Andre ledd definerer hva som menes med barn i strl. § 311, nemlig «personer som er eller fremstår som under 18 år». Dette betyr for det første at alle barn under 18 år omfattes. Ofte vil det imidlertid være ukjent hvem barnet er og hvor gammelt det er. For det andre omfattes dermed personer som fremstår som under 18 år. Avgjørende blir da hvor gammelt barnet objektivt sett fremstår som, jf. Ot.prp.nr. 45 (2002-2003) s. 60. Bestemmelsen kan dermed anvendes selv om det under etterforskningen skulle vise seg at barnet er over 18 år, eller gjerningspersonen skulle være klar over at barnet er over 18 år.

Tredje ledd

Etter tredje ledd første punktum straffes den som uaktsomt foretar handling som nevnt i første ledd med bot eller fengsel inntil 6 måneder. Hva som regnes som uaktsomt følger av strl. § 23. Fra denne regelen må det gjøres unntak for bestemmelsen i første ledd bokstav c) siste alternativ som rammer den som «forsettlig skaffer seg tilgang til slikt materiale». Det ville være i dårlig samsvar med det som er skrevet om dette alternativet under første ledd bokstav c) dersom også uaktsom overtredelse var straffbart.

Av annet punktum følger det videre at den som innehaver eller overordnede som forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i første ledd straffes på samme måte. Dette innebærer et unntak fra hovedregelen om at unnlatelse av å hindre at andre oppfyller gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, normalt ikke regnes som medvirkning etter strl. § 15.

Fjerde ledd

Fjerde ledd åpner for at straffen kan falle bort for den som tar og besitter et bilde av en person mellom 16 og 18 år, dersom denne har gitt sitt samtykke og de to er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Bestemmelsen ble tilføyd strl. 1902 § 204a i 2003. Etter ordlyden er det kun det å ta og besitte et bilde som kan gi grunn for straffefritak. Spredning og mangfoldiggjøring omfattes derimot ikke, jf. Ot.prp.nr. 45 (2002-2003) s. 60. Om vilkårene «omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling», se lovkommentaren til strl. § 308 som inneholder samme formulering.

Femte ledd

Etter femte ledd første punktum er ikke fremstillinger som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål omfattet av strl. § 311. I forsvarlighetsvurderingen må formålet med fremstillingen tillegges stor vekt, jf. Ot.prp.nr. 28 (1999-2000) s. 94. Strl. § 311 gjelder heller ikke for film eller videogram som Medietilsynet ved forhåndskontroll har godkjent til ervervsmessig fremvisning eller omsetning. Om betydningen av Medietilsynets praksis uttaler Høyesterett i Rt. 2005 s. 1628 at

Men det står for meg ganske innlysende at domstolenes tolkning og anvendelse av straffeloven § 204 andre ledd første punktum [definerte pornografi] ikke kan være upåvirket av den praksis som blir etablert av de organer som håndhever forhåndskontrollen av film og videogram etter filmloven 15. mai 1987 kapittel III, en praksis som også er egnet til å påvirke hva folk flest finner støtende. Dette så mye mer som Medietilsynet og Klagenemnda for film og videogram ved sin vurdering av hva som kan antas å krenke «sømd» etter disse bestemmelser, i praksis tolker og anvender straffeloven § 204  – herunder begrepet «støtende».

§4 i filmloven 15. mai 1987 nr. 21, som fastsatte at film og videogram som vises fram i næring måtte forhåndgodkjennes av Medietilsynet, ble opphevet ved lov 6. februar  2015 nr. 7 som i § 5 inneholder en nokså tilsvarende bestemmelse.

Kilder:

Rettsdata (krever innlogging)

Norsk spesiell strafferett av Magnus Matningsdal (2. utg. 2016)

Ot.prp.nr. 20 (1991-1992)

Ot.prp.nr. 28 (1999-2000)

Ot.prp.nr. 45 (2002-2003)

Ot.prp.nr. 37 (2004-2005)

Innst. O. nr. 66 (2004-2005)

Ot.prp.nr. 22 (2008-2009)

 

 

Feil: Contact form not found.