Straffeloven § 27. Straff for foretak

Straffeloven § 27. Straff for foretak

Straffeloven § 27 regulerer straffansvar for foretak. Med foretak menes juridiske personer, i motsetning til fysiske personer. For at et foretak skal være strafferettslig ansvar kreves det for det første at «et straffebud er overtrådt», det vil si at det foreligger en handling som omfattes av gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. For det andre må straffebudet være overtrådt av noen som har handlet «på vegne av» foretaket». Dette innebærer både at gjerningspersonen må ha en eller annen tilknytning til foretaket, og at handlingen må være utført mens gjerningspersonen opptrådte i egenskap av å være tilknyttet foretaket. Det er ikke et vilkår at foretakets ledelse av utvist subjektiv skyld for å bli ilagt foretaksstraff. Straffeloven § 27 bør likevel tolkes innskrenkende slik at skyldkravet i det aktuelle straffebudet alltid må være oppfylt.


Straffeloven § 27

Når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes. Det gjelder selv om ingen enkeltperson har utvist skyld eller oppfylt vilkåret om tilregnelighet, jf. § 20.

Med foretak menes selskap, samvirkeforetak, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet.

Straffen er bot. Foretaket kan også fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former, jf. § 56, og ilegges inndragning, jf. kapittel 13.

Første ledd første punktum

Fakultativt straffansvar

Foretaksansvaret er fakultativt, jf. ordet «kan». Dette betyr at dersom vilkårene for straff er oppfylt, er det opp til påtalemyndigheten om saken skal forfølges, og deretter opp til domstolene om straff skal ilegges. Det er straffeloven § 28 nevnt en rekke momenter som det «blant annet skal tas hensyn til» ved avgjørelsen av om straff skal ilegges etter § 27. Dette står i motsetning til straffeansvaret for fysiske personer som i utgangspunktet er obligatorisk. Selv om det fakultative ansvaret etter straffeloven § 27 og 28 innebærer at det ikke er noe klart skille mellom ansvarsspørsmålet (vilkårene for straff) og straffespørsmålet (hvilken straff som kan eller skal idømmes), må spørsmålene også for foretak holdes atskilt.

Straffbare handlinger

Det følger av straffeloven § 27 første ledd at et foretak kan straffes når «et straffebud er overtrådt». Lovkravet i straffeloven § 14 gjelder også for foretak. Dette innebærer at det som et minimum må foreligge en handling som omfattes av gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. Etter ordlyden gjelder foretaksansvaret i forhold til alle straffebud, noe som også er lagt til grunn i både forarbeider og rettspraksis, jf. eksempelvis Rt. 2000 s. 2023. Ettersom gjerningspersonen i henhold til tilknytningskravet må ha utført den straffbare handlingen i egenskap av å være tilknyttet foretaket, er imidlertid en rekke handlinger av en slik karakter at de sjelden vil kunne medføre foretaksansvar.

Tilknytningskrav

Ettersom et foretak verken har bevissthet eller evne til å handle selv, kreves det for å ilegge straffsansvar at et straffebud er overtrådt av «noen som har handlet på vegne av et foretak». Første ledd inneholder således et tilknytningskrav. I dette kravet ligger det for det første at gjerningspersonen må ha en eller annen tilknytning til foretaket. For det andre kreves det at handlingen må være utført mens gjerningspersonen opptrådte i egenskap av å være tilknyttet foretaket.

Gjerningspersonens tilknytning

Arbeidstakere og selvstendig oppdragsgivere for en entreprise er klart omfattet av bestemmelsen, jf. ordlyden «på vegne av» og uttalelser i forarbeidene. I samsvar med hensynet til straffverdighet og prevensjon, er imidlertid det avgjørende for selvstendig oppdragsgivere for et foretak hvorvidt  «det foretaket som har gitt oppdraget, har hatt noen reell mulighet for å innvirke på hvordan oppdraget er utført», jf. NOU 1989:11 s. 17. Høyesterett la i Rt. 1982 s. 645 til grunn et krav om reell instruksjons- og kontrollmyndighet. Rt. 2001 s. 1237 og Rt. 2010 s. 1608 er imidlertid eksempler på at det ble i lagt foretaksansvar selv om foretaket hadde begrenset eller ingen instruksjonsmyndighet.

Handlingens tilknytning

Et foretak kan ikke straffes for «private» handlinger. I den andre enden vil handlinger foretatt i foretakets interesse eller etter ordre fra ledelsen, samt unnlatt oppfyllelse av lovfestede plikter fore foretaket, alltid anses foretatt «på vegne av» foretaket. Sentrale momenter er om foretaket har hatt en fordel av handlingen, jf. Rt. 1982 s. 645, og/eller om handlingen «bærer klart preg av illojalitet mot foretaket», jf. Ot.prp.nr. 27 (1990-1991) s. 18. Det vil videre ha betydning hva slags stilling gjerningspersonen har i foretaket. Forarbeidene uttaler at «i grensetilfelle vil man lettere anta at det er handlet på vegne av foretaket hvis den som har handlet har en relativ høy stilling…».

Handling på vegne av to eller flere foretak

Der gjerningspersonen har handlet på vegne av to eller flere foretak, kan begge foretakene straffes, jf. Ot.prp.nr.27 (1990-1991) s. 20 og Innst.O.nr.55 s. 2.

Eierskifte og lignende

Ifølge forarbeidene følger det at dersom et foretak har pådratt seg straffansvar før en transaksjon, herunder overdragelse, fisjon og fusjon, «må det foretas en konkret vurdering av om overtredelsen kan sies å være begått på vegne av også det nye foretaket», jf. Ot.prp.nr. 27 (1990-1991) s. 42. I både Rt. 1995 s. 1922 og Rt. 2002 s. 1722 ble resultatet at straffansvaret fulgte med. Høyesterett uttalte i den sistnevnte dommen at

Lovgiveren har gitt ein lovregel som er tenkt å fange inn tilfelle der ei verksemd – ein aktivitet – blir driven vidare under ein enda selskapskontruksjon. Dei mange skifta i eigarformer og eigartilhøve som skjer i det praktiske livet, tilseier at lova ikkje bør tolkast for snevert – men slik at ho fangar opp tilhøve som reelt sett bøy løysast på same måten…

Første ledd andre punktum

Av straffeloven § 27 første ledd andre punktum følger det at et foretak kan straffes «selv om ingen enkeltperson har utvist skyld eller oppfylt vilkåret om tilregnelighet, jf. § 20». Bestemmelsen har er noe annen formulering enn etter strl. 1902 § 48a, der det het at foretaket kunne straffes «selv om ingen enkeltperson kan straffes for overtredelsen». Forskjellen i ordlyden er at strl. 1902 § 48a ikke knyttet foretaksansvaret til noen bestemte grunner for at enkeltpersonen ikke kan straffes, mens strl. 2005 § 27 kun nevner to av de fire straffbarhetsbetingelsene som gjelder fysiske personer. Kravet til lovhjemmel og mangel av straffefrihetsgrunn nevnes ikke.

Endringen er knapt omtalt i lovens forarbeider. Det heter her at «rettstilstanden som ble lagt til grunn i Rt. 2002 s. 1312 ikke skal videreføres», jf. Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 134. I denne dommen ble det lagt til grunn at det måtte innfortolkes et skyldkrav for foretaksstraff etter strl. § 48a. Høyesterett uttalte i Rt. 2007 s. 1684 at det ikke gjelder et skyldkrav for ledelsen. Hvorvidt det gjelder et skyldkrav for den som har handlet på vegne av foretaket er imidlertid ikke behandlet. Selv om det etter en alminnelig språklig forståelse av ordlyden i § 27 samt uttalelsene i forarbeidene og i rettspraksis synes mest nærliggende å tolke bestemmelsen slik at det ikke er et vilkår for foretaksstraff at skyldkravet i vedkommende straffebud er oppfylt, vil dette være i strid med både lovkravet i straffeloven § 14 og den grunnleggende forutsetningen for straff, nemlig at den som straffes kan bebreides. Straffeloven § 27 bør derfor tolkes innskrenkende, slik at skyldkravet i det aktuelle straffebudet alltid må være oppfylt. Når det gjelder vilkåret om tilregnelighet, må imidlertid ordlyden i § 27 legges til grunn.

Under forutsetning av at tilknytningskravet er oppfylt og at det foreligger en handling som omfattes av gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, skal det i det følgende redegjøres foretaksansvar ved to hovedtyper av situasjoner: For det første der gjerningspersonen kan straffes fordi han er kjent og alle straffbarhetsvilkårene er oppfylt, og for det andre der gjerningspersonen ikke kan straffes fordi han er ukjent eller minst ett av straffbarhetsvilkårene mangler.

(1) Gjerningspersonen kan straffes

Der gjerningspersonen i utgangspunktet kan straffes fordi handlingen omfattes av gjerningsbeskrivelsen, vedkommende er kjent og alle straffbarhetsvilkårene er oppfylt, men foretakets ledelse ikke kan bebreides for at det er skjedd en straffbar overtredelse, er spørsmålet om foretaket kan straffes likevel. Det er i forarbeidene vedrørende force majeure- og tilregnelighetstilfellene gitt uttalelser som peker i retning av at lovgiver ikke har ment å lovfeste et objektivt straffansvar for foretak og at det således må kreves at foretakets ledelse må kunne bebreides. Dette samsvarer med den grunnleggende forutsetningen om at straff i utgangspunktet kun kan idømmes dersom den som straffes kan bebreides. Heller ikke preventive hensyn taler vesentlig mot en slik begrensning av bestemmelsens rekkevidde. I Rt. 2007 s. 1684 uttalte imidlertid Høyesterett at «det ikke er et vilkår at foretakets ledelse har utvist subjektiv skyld for å bli ilagt foretaksansvar». Dette ble også lagt til grunn i Rt. 2008 s. 996 og Rt. 2012 s. 770. Forutsatt at en fysisk person har utvist tilstrekkelig skyld, er det dermed gjeldende rett at foretakets ledelse har et objektivt straffansvar.

(2) Gjerningspersonen kan ikke straffes

Gjerningspersonen kan ikke gjøres strafferettslig ansvarlig dersom han er ukjent eller minst ett av straffbarhetsvilkårene ikke er oppfylt. Dette gjelder selv om det foreligger en handling som omfattes av gjerningsbeskrivelsen i et straffebud.

Anonym gjerningsperson

Der gjerningspersonen er strafferettslig ansvarlig, men ikke er kjent, er det av bevismessige grunner ikke mulig å straffe ham. Det er imidlertid i forarbeidene til den tidligere § 48a i strl. 1902 uttalt at også «anonyme feil rammes» av bestemmelsen om foretaksansvar, jf. NOU 1989:11 s. 15 og Ot.prp.nr.27 (1990-1991) s. 17. Dette er også senere lagt til grunn i rettspraksis, se eksempelvis Rt. 2008 s. 996 (40). Et foretak kan med andre ord straffes for anonyme feil såfremt alle de andre straffbarhetsvilkårene er oppfylt.

Kumulative feil

Med kumulative feil menes at flere gjerningspersoner har handlet med utilstrekkelig grad av skyld for personlig straffansvar. Ifølge forarbeidene og rettspraksis kan et foretak straffes for kumulative feil «som foretaket kunne ha unngått ved bedre kontroll- eller sikkerhetsrutiner», jf. Ot.prp.nr. 27 (1990-1991) s. 17 og Rt. 1988 s. 1356.

Dette betyr at det på den ene siden ikke stilles krav om skyld hos ledelsen der gjerningspersonen selv kan straffes eller der vedkommende er anonym og derfor ikke kan straffes. Ved kumulative feil, der gjerningspersonene selv ikke kan straffes, stilles det på andre siden altså krav om at ledelsen kan bebreides. Det kan argumenteres for ta det er en dårlig indre sammenheng i reguleringen av foretaksansvar på dette punkt, jf. Eskeland på side 380, som argumenterer for at det i alle tilfelle burde være et krav om skyld hos ledelsen.

Ikke utvist den skyld som straffebudet krever

Dersom gjerningspersonen ikke har utvist den skyld som straffebudet krever, kan foretaket straffes dersom ledelsen har utvist slik skyld. Hvis straffebudet stiller krav om uaktsomhet, må ledelsen ha opptrådt uaktsomt for at foretaksansvar kan ilegges. Det samme gjelder ved kumulative feil. Hvis skyldkravet derimot er forsett, men gjerningspersonen bare har utvist uaktsomhet, kan det oppstilles to mulige situasjoner: For det første kan det tenktes at både gjerningspersonen og ledelsen har utvist uaktsomhet. Når skyldkravet er forsett, foreligger det i sliek tilfeller ikke lovhjemmel for å ilegge straffansvar overhode. For det andre kan gjerningspersonen ha opptrådt uaktsomt og ledelsen ha vært klar over at vedkommende er en uforsiktig og lite omtenksom person. Da kan foretaket ilegges straffansvar dersom vilkårene for sannsynlighetsforsett eller dolus eventualis etter straffeloven § 22 er oppfylt. Skyldes overtredelsen derimot kumulative feil, er den alminnelige oppfatning at foretaket ikke kan straffes for forsettlig overtredelse. Eskeland mener imidlertid dette blir for enkelt og at ledelsen også i slike tilfeller kan ha opptrådt uaktsomt, jf. Eskeland side. 381.

Straffefrihetsgrunn

Ifølge forarbeidene skulle § 48a i strl. 1902 omfatte tilfeller hvor gjerningspersonen ikke kan straffes fordi det foreligger en straffefrihetsgrunn, for eksempel nødrett eller nødverge, jf. NOU 1989:11 s.15. Eskeland mener imidlertid at dette må vurderes konkret. Dersom en arbeidstaker eksempelvis må utøve en straffri nødrettshandling som går ut over tredje mann, mener han foretaket bør kunne straffes dersom ledelsen selv kan bebreides for å ha forårsaket nødrettssituasjonen, se side 381-382.

Utilregnelig

Gjerningspersoner som er utilregnelige etter straffeloven § 20 kan ikke straffes. Dersom ledelsen i et foretak kan bebreides for at en utilregnelig arbeidstaker utfører en straffbar handling, bør det legges til grunn at foretaket kan ilegges straffansvar. Dette er i samsvar med ordlyden i § 27 første ledd andre punktum, og verken hensynet til straffverdighet eller prevensjon taler for en annen løsning.

Andre ledd

Ordet «foretak» benyttes i straffeloven § 27 i stedet for begrepet «juridisk person», som i juridisk terminologi brukes om enheter som kan ha rettigheter og plikter og pådra seg ansvar. Begrepet brukes ofte for å betegne motsetningen til fysiske personer. Foretaksregisterlovens regler om stiftelse og oppløsning er ikke avgjørende for om det foreligger et «foretak» i bestemmelsens forstand. Begrepet brukes i en meget vid betydning, idet det omfatter:

Selskap. Alternativet omfatter både selskaper med begrenset, ubegrenset og blandet ansvar. Både aksjeselskap, andelslag, kooperative selskaper, kommandittselskaper og ansvarlige selskaper er dermed omfattet, jf. Ot.prp.nr. 27 (1990-91) s. 25 og s. 27. Det har ingen betydning om selskapet eies av det offentlige. Ifølge forarbeidene bør imidlertid ansvarlige selskap bare gjøres strafferettslig ansvarlig når dette finnes rimelig ut fra foretakets omfattende virksomhet med hensyn til antall ansatte eller formuens størrelse, jf. NOU 1989:11 s. 22 og Ot.prp.nr.27 (1990-91) s. 27.

Samvirkeforetak. Alternativet ble tilføyd da samvirkeforetaksloven trådde i kraft 1. januar 2008. Det følger av denne lovens § 1 at et samvirkeforetak er en selvstendig organisasjonsform, og ikke en form for selskap eller forening.

Forening. En forening er et selvstendig rettssubjekt som selv eier sine midler og er stiftet for å fremme interesser av ikke-økonomisk art, eksempelvis idrettslag.

Annen sammenslutning. Alternativet er ment å fange opp juridiske personer som det kan synes tvilsomt om er et selskap eller en forening i sin rette form, eksempelvis allmenninger. Beredskapsorganisasjoner, linjekonferanser og reinbeitedistrik er omfattet av dette alternativet, jf. henholdsvis forurensningsloven § 42, linjekonferanseloven § 2 e) og RG 1999 s. 1132. Det må vurderes konkret om man skal anse et samarbeid mellom flere fysiske eller juridiske personer som en «annen sammenslutning». Et sentralt moment er i hvilken grad hensyene til straffverdighet og prevensjon taler for å la selve samarbeidet – og ikke bare de enkelte deltakerne i samarbeidet – være omfattet av et straffansvar. Når det gjelder joint ventures, det vil si samarbeid mellom fysiske og/eller juridiske personer om store forretningsmessige og konkrete prosjekter, som ikke er selskap, vil samarbeidet være omfattet av straffeloven § 27 hvis det er «et samarbeid av større omfang i lengre tid», jf. NOU 1989: 11 s. 21. Hensynet til prevensjon støtter denne uttalelsen. Samarbeid som ikke har egne organer som kan handle på vegne av det, eksempelvis verdipapirfond, kan imidlertid aldri omfattes av straffeloven § 27.

Enkeltpersonforetak. Alternativet omfatter næringsvirksomhet som drives for en enkeltpersons regning og risiko. Måten et foretak er organisert på, skal ikke innvirke på hvorvidt foretaket kan pålegges straffeansvar, jf. Innst.O.nr.55 (1990-1991) s. 3. Det er imidlertid en forutsetning at næringsvirksomheten har ansatte eller oppdragstakere, idet lovgrunnen svikter dersom virksomheten i sin helhet drives av eieren selv, jf. Rt. 2007 s. 785. Ifølge forarbeidene bør imidlertid enkeltpersonforetak bare gjøres strafferettslig ansvarlig når dette finnes rimelig ut fra foretakets omfattende virksomhet med hensyn til antall ansatte eller formuens størrelse, jf. NOU 1989:11 s. 22 og Ot.prp.nr.27 (1990-91) s. 27. Se videre Rt. 2000 s. 1451.

Stiftelse. Alternativet omfatter stiftelser i stiftelovens forstand.

Bo. Alternativet er mest aktuelt som rettergangsstraff, men kan også være aktuelt når en næringsvirksomhet fortsetter for boets regning. Både konkursbo og dødsbo er omfattet.

Offentlig virksomhet. Alternativet har selvstendig betydning for virksomhet som stat, fylkeskommune eller kommune driver direkte, eksempelvis ordinære forvaltningsorganer, forvaltningsbedrifter eller kommunal boligbygging.

Tredje ledd

Bot

Ved ileggelse av foretaksansvar er straffen bot. Dette gjelder selv om vedkommende straffebud eksempelvis bare gir hjemmel for fengsel. Ettersom foretaket ikke kan settes i fengsel, nyttes ikke subsidiær fengselsstraff, jf. straffeloven § 55 tredje ledd. Det er bare foretak som kan bøtelegges, ikke styremedlemmer, administrerende direktør eller ansatte.

Rettighetstap

Etter tredje ledd kan imidlertid foretaket også fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former, jf. straffeloven § 56, og ilegges inndragning, jf. straffeloven kapittel 13. Det følger av forarbeidene at rettighetstap bare vil være aktuelt rent unntaksvis, jf. Ot.prp.nr.27 (1990-1991) s. 34. Ettersom rettighetstap kan ramme hardt og derfor kan forbys «i visse former», åpnes det opp for at rettighetstapet kan begrenses til for eksempel ett av flere produkter.

Inndragning

Inndragningsalternativet er nytt i forhold til straffeloven 1902 § 48a. Ifølge forarbeidene er dette likevel en aktuell reaksjon, jf. NOU 1989:11 s. 26-28. Muligheten er nå uttrykkelig nevnt i tredje ledd.

Foretaksansvaret i medhold av EØS-avtalen

Selv om konkurransereglene i EU/EØS-retten nå håndheves primært av nasjonale konkurransemyndigheter og domstoler, kan EU-kommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan ESA fortsatt overta saker og bøtelegge foretak som bryter konkurransereglene. Ifølge deres egne retningslinjer er utgangspunktet at boten skal fastsettes til 30 % av omsetningsverdien siste hele regnskapsår av de barer og tjenester som overtredelsen omfatter. Det er likevel satt et tak på 10 % av foretakets totale omsetning foregående regnskapsår. Dette innebærer at bøtene kan bli svært høye. Bøtenivået nasjonale myndigheter skal legge seg på når de håndhever konkurransereglene i EU/EØS er ikke uttrykkelig regulert og må tilpasses de økonomiske forhold i det enkelte land. Sammenlignet med straffenivået etter straffeloven § 27 er imidlertid dette vesentlig lavere.

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffelovens forarbeider, se

  • NOU 1989:11
  • Ot.prp.nr.27 (1990-91)
  • Innst.O.nr.55 (1990-1991)

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)

Av bistandsadvokat Eirik Teigstad

bistandsadvokat Eirik Teigstad

Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS, et spesialisert og landsdekkende firma som hjelper voldsofre med å anmelde og søke erstatning etter familievold og seksuelle overgrep. Send gjerne en mail til meg på teigstad@advokat-teigstad.no dersom du lurer på noe.

Spørsmål om anmeldelse eller erstatning?

Send en uforpliktende henvendelse til bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om anmeldelse eller erstatning. Vi har taushetsplikt.