Straffeloven § 25 omhandler faktisk uvitenhet. Regelen i første ledd gir uttrykk for det såkalte dekningsprinsippet, som innebærer at gjerningspersonen skyld må bedømmes ut fra vedkommendes subjektive forestillinger om alle de faktiske forholdene som inngår i gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. Er uvitenheten uaktsom, følger det av andre ledd at handlingen straffes når uaktsomt lovbrudd er straffbart. Uvitenhet som følge av selvforskyldt rus ses det bort fra, jf. tredje ledd.

Straffeloven § 25

Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet.

Er uvitenheten uaktsom, straffes handlingen når uaktsomt lovbrudd er straffbart.

Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedømmes lovbryteren som om han hadde vært edru.

Første ledd

Dekningsprinsippet

En gjerningsperson skal bedømmes etter sin oppfatning av «den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet». Ordlyden tilsier at bestemmelsen bare gjelder uvitenhet om faktiske forhold. Misforståelse eller uvitenhet om rettsregler reguleres derimot av straffeloven § 26. Det er videre gjerningspersonens oppfatning «på handlingstidspunktet» som er avgjørende. Senere kunnskap er irrelevant.

Bestemmelsen innebærer at gjerningspersonen skyld må bedømmes ut fra vedkommendes subjektive forestillinger om alle de faktiske forholdene som inngår i gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. Dette uttrykkes gjerne ved å si at straffeloven § 25 fastslår et dekningsprinsipp. Dersom det ikke foreligger skyld med hensyn til alle elementene i gjerningsbeskrivelsen fordi et eller flere faktiske omstendigheter er ukjent for gjerningspersonen, foreligger det heller ikke grunnlag for bebreidelse i forhold til dette straffebudet. Gjerningspersonen kan dermed ikke straffes for forsettlig overtredelse dersom det utelukkende er utvist uaktsomhet med hensyn til et av straffbarhetsvilkårene. Bestemmelsen er generell og vil også kunne få betydning ved straffutmålingen innenfor den ordinære strafferammen, jf. Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 428.

Om dekningsprinsippets anvendelse for medvirkere, se straffeloven § 15.

Dekningsprinsippets rekkevidde

Dekningsprinsippet gjelder ikke uten modifikasjoner. Under følger en kort redegjørelse av de viktigste særregler.

(1) Uvitenhet eller feiltro uten betydning for straffverdigheten

Uvitenhet eller feiltro uten betydning for straffverdigheten ser man bort fra, selv om den gjelder sider ved selve handlingen. Dette gjelder også dersom gjerningspersonens handling rammer feil person, et såkalt feiltreff, jf. Rt. 2000 s. 970. Det er i slike tilfeller ikke grunn til å tolke straffeloven § 25 innskrenkende, idet forholdet ikke påvirket vurderingen av straffverdigheten og hensynet til prevensjon har samme vekt som ellers.

Også uvitenhet eller feiltro om straffbarhetsbetingelser som ikke har noe med selve handlingen å gjøre skal sees bort fra. Det følger eksempelvis av forarbeidende at ansvaret er objektivt ved villfarelse om egen tilregnelighet, jf. Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 428.

(2) Krav om subjektivt overskudd

Der gjerningsbeskrivelsen omfatter en bestemt hensikt, er det som regel ikke noe krav om at hensikten oppnås for at handlingen skal være fullbyrdet, se for eksempel straffeloven § 191 a. På samme måte er det for straffebud som omfatter forsøkshandlinger, jf. straffeloven § 16, ikke noe vilkår at handlingen må være fullbyrdet så lenge det foreligger fullbyrdelsesforsett. Dette er eksempler på subjektivt overskudd.

(3) Krav om objektivt overskudd eller objektive straffbarhetsbetingelser

Dersom en faktisk omstendighet i gjerningsbeskrivelsen ikke må være omfattet av gjerningspersonens skyld, kaller vi det objektivt overskudd eller at omstendigheten er et objektivt vilkår for straff. Viktige eksempler finner vi i vegtrafikkloven §§ 22 første ledd siste punktum, sjøloven § 143 første og annet ledd og fritids- og småbåtloven § 33, som alle inneholder en objektiv straffbarhetsbetingelse om at gjerningspersonens alkoholkonsentrasjon ikke overstiger verdiene som er satt i de enkelte lovene. Det er i hovedsak preventive hensyn som taler for å operere med objektive overskudd.

(4) Objektivt straffansvar

Objektivt straffansvar foreligger når det ikke stilles skyldkrav hos gjerningspersonen overhodet og det er tilstrekkelig at vedkommende har opptrådt i strid med gjerningsbeskrivelsen. Det finnes imidlertid ingen slike straffebud av praktisk betydning.

Andre ledd

Etter første ledd og dekningsprinsippet var hovedregelen at gjerningspersonen ikke kan straffes for forsettlig overtredelse dersom det utelukkende er utvist uaktsomhet med hensyn til et av straffbarhetsvilkårene. Av andre ledd følger det imidlertid at dersom uvitenheten er uaktsom, kan handlingen straffes når uaktsomt lovbrudd er straffbart.

Hvorvidt uaktsomt lovbrudd er straffbart må avgjøres ved tolkning av det enkelte straffebud, jf. straffeloven § 21, hvor det heter at straffelovgivningen bare rammer forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt. Ifølge forarbeidene vil «kravet om at unntak skal være bestemt kreve at det går klart frem av fremtidige straffebud at også uaktsomhet rammes», jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 424. Det uttales videre at uaktsomhetsansvar krever en særlig begrunnelse og bør bare oppstilles etter en grundig vurdering av behovet for å ramme uaktsomme overtredelser. Straffeloven inneholder imidlertid en rekke bestemmelser som kriminaliserer uaktsomhet, se straffeloven §§ 125, 231-235, 237-239, 269, 280, 281, 311, 317, 318, 335, 340, 356, 366, 367, 380 og 294. Grov uaktsomhet er kriminalisert i §§ 159, 172, 187, 189, 190, 209, 236, 240, 242, 294, 315, 320, 352, 365, 374, 375, 379, 384, 401-404, 406, 407 og 409.

Tredje ledd

Ved uvitenhet som følge av selvforskyldt rus, skal gjerningspersonen bedømmes som om han hadde vært edru, jf. tredje ledd. Denne regelen om fingering av skyld fulgte lenge av rettspraksis, men ble lovfestet i straffeloven av 1902 i 1997.

For å lese mer om hva som ligger i begrepet «selvforskyldt rus», se straffeloven § 20 andre ledd. Dersom rusen derimot ikke er selvforskyldt, skal regelen om fingering av skyld i straffeloven § 25 tredje ledd anvendes tilsvarende, jf. Rt. 1961 s. 547 som er fulgt opp i senere praksis og Ot.prp.nr.87 (1993-94) s. 114. Dette gjelder likevel ikke dersom tiltalte på handlingstidspunktet hadde «en sterk bevissthetsforstyrrelse» og skal frifinnes etter straffeloven § 20 (1) bokstav d) som utilregnelig.

Vurderingen av skyldkravet ved selvforskyldt rus beror på hvordan gjerningspersonen i en tilsvarende situasjon ville ha blitt bedømt i edru tilstand, jf. Rt. 1934 s. 1096 og Rt. 1935 s. 700. Ved denne vurderingen må det trekkes slutninger fra de ytre forholdene i saken, til spørsmålet om hvilken skyld som en edru person ville ha utvist. Dersom det er tvil om hvordan personen ville ha blitt bedømt i edru tilstand, skal tvilen på vanlig måte komme tiltalte til gode. Vedkommende skal da dømmes etter straffebudet med den mildeste skyldformen, eventuelt det minst alvorlige alternativet. Når det gjelder gjerningspersonens vilje, kan denne ikke fingeres. Dette innebærer at forsett med viljesbaserte elementer kun kan konstateres i den grad de faktisk foreligger.

Adgangen til å fingere skyld etter tredje ledd gjelder imidlertid ikke uten unntak. De kvalifiserte skyldformene hensikt og overlegg har det ikke vært adgang til å fingere, og dette er forutsatt videreført, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 429. Gjerningsbeskrivelsen i et straffebud kan også vise at det er utelukket å fingere skyld, se eksempelvis veitrafikkloven § 17 (2), jf. blant annet Rt. 1990 s. 803.

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffelovens forarbeider, se Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) og Ot.prp.nr.87 (1993-94)

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)