Straffeloven § 23. Uaktsomhet

Straffeloven § 23. Uaktsomhet

Straffeloven § 23 regulerer og definerer skyldformen uaktsomhet og grov uaktsomhet. Bestemmelsen er ny i forhold til straffeloven 1902, men viderefører i hovedsak innholdet i skyldformen slik den var utviklet i rettspraksis og juridisk teori. Gjeldende rett er derfor den samme som før vedtakelsen. Formålet er å trekke en grense nedad mot straffrie handlinger.


Straffeloven § 23

Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom.

Uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse.

Bilde av en bistandsadvokat i Oslo tingrett

Uaktsomhet

Straffeloven § 23 er ny i forhold til straffeloven 1902, som ikke inneholdt noen legaldefinisjon av uaktsomhet, men viderefører gjeldende rett med visse nyanser når det gjelder grov uaktsomhet i andre ledd. Bestemmelsen gir uttrykk for en atferd- eller aktsomhetsnorm, der meningen er å trekke grensen nedad mot straffrie handlinger. Avvik fra normen som gir tilstrekkelig grunn til bebreidelse regnes som uaktsomhet, med mindre avviket er så stort at det foreligger forsett, se straffeloven § 22. Atferd i samsvar med normen er imidlertid straffri. Høyesteretts praksis viser at grensen mellom aktsomme og uaktsomme handlinger trekkes på skjønnsmessig grunnlag.

Uaktsomheten kan være både bevisst og ubevisst, avhengig av om gjerningspersonen er klar over at grensen for den tillatte risiko overskrides. Bevisst uaktsomhet avgrenses oppover mot forsett og grensen går – grovt sagt – ved 50 % sannsynlighet. Er sannsynligheten mindre, foreligger uaktsomhet. Er det derimot tale om ubevisst uaktsomhet, er sannsynlighetsgraden i utgangspunktet uten betydning fordi det aldri vil foreligge forsett når gjerningspersonen ikke har tenkt på følgen av handlingen. I praksis vil det imidlertid være vanskelig å konstatere hva gjerningspersonen har tenkt og domstolene vil derfor være henvist til en vurdering av hvor stor sannsynligheten for følgen er. Er den over 50 %, vil man legge til grunn at også gjerningspersonen forsto dette med mindre det skulle foreligge særlige holdepunkter for å anta noe annet.

Straffeloven § 23 første ledd regulerer vanlig eller simpel uaktsomhet, mens andre ledd omhandler grov uaktsomhet. Både bevisst og ubevisst uaktsomhet kan gi grunnlag for ulike grader av bebreidelse, og grensen mellom simpel og grov uaktsomhet følger således ikke skillet mellom ubevisst og bevisst uaktsomhet, jf. også Rt. 1999 s. 874. For å avgjøre hva uaktsomhetskravet innebærer i et konkret straffebestemmelse, må bestemmelsen tolkes. Graden av uaktsomhet må for det første vurderes i forhold til viktigheten av å beskytte den interesse som straffebudet gjelder. Jo viktigere interessen er, desto større grunn er det til å vektlegge prevensjonshensynet og stille strengere krav til aktsomheten. For det andre må man vurdere straffverdigheten av handlinger som dekkes av gjerningsbeskrivelsen i straffebudet. Ifølge Andenæs er det avgjørende «om tiltalte har vist den oppmerksomhet som det er rimelig å kreve i forhold dette spesielle straffebudet», se s. 253 i Alminnelig strafferett.

Første ledd

Bestemmelsen angir vilkårene for vanlig eller simpel uaktsomhet. Når noen straffebud retter seg mot det å vise «uforstand», er hovedregelen at uttrykket må forstås på samme måte som uaktsomhet. Etter straffeloven § 23 første ledd er den som handler i strid med «kravet til forsvarlig opptreden på et område» og som «ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides» uaktsom.

Hvis gjerningspersonen ikke har tenkt på at grensen for den tillate risiko er overskredet, kan det foreligge ubevisst uaktsomhet. Spørsmålet er da om han i den foreliggende situasjonen burde tenkt på det og truffet et annet valg. Dersom gjerningspersonen derimot er klar over at grensen for den tillatte risiko overskrides, men handler i håp om at den straffbare følge ikke vil inntreffe, kan det foreligge bevisst uaktsomhet. Spørsmålet er da om det i den foreliggende situasjonen var forsvarlig å ta den risikoen. Ofte vil det ikke være mulig å slå fast om gjerningspersonen har tenkt på sannsynligheten for at gjerningsbeskrivelsen er oppfylt, og domstolene blir dermed henvist til en vurdering av om gjerningspersonen har utvist ubevisst uaktsomhet. Dette har imidlertid neppe noen betydning verken for straffbarheten eller for straffutmålingen, jf. Rt. 1994 s. 770, der Høyesterett uttalte at det uansett er en «markert svikt i den aktsomhet som må kreves…».

Det kan videre skilles mellom aktsomhetskravet ved skadedelikter, faredelikter og forebyggende forskrifter. Ved skadedelikter, der straffebudet retter seg mot å forårsake en bestemt skade, er spørsmålet om gjerningspersonens handling ga grunn til å regne med at nettopp den bestemte skaden kunne oppstå som følge av handlingen. Faredelikter retter seg derimot mot å forårsake en bestemt fare, slik at risikoatferd i seg selv er gjort straffbart. Hensynet til prevensjon taler for å anvende en strengere aktsomhetsnorm for faredelikter enn for skadedelikter. Også forebyggende forskrifter, som er ment å oppdra borgerne til å opptre på bestemte måter, taler preventive hensyn for en forholdsvis streng aktsomhetsnorm. I begge tilfeller må imidlertid prevensjonshensynet veies mot hensynet til handlingens straffverdighet.

Kravet til forsvarlig opptreden på et område

Vurderingen av om handlingen fraviker normen for «forsvarlig opptreden» skal være objektiv og ta utgangspunkt i hva en alminnelig fornuftig og samvittighetsfull person ville ha gjort i en tilsvarende situasjon. Lovbryterens egen oppfatning av om handlingen var forsvarlig er dermed ikke avgjørende. Dette markerer en grunnleggende forskjell på vurderingen av uaktsomhet og forsett, der det avgjørende for sistnevnte vurdering er hva gjerningspersonen tenkte eller regnet med på handlingstidspunktet, se straffeloven § 22.

For å ta stilling til om en handling strider med kravet til forsvarlig opptreden, må aktsomhetsnormen klarlegges ut fra det regelverk og den praksis som foreligger på det aktuelle området. Høyesterett la eksempelvis i Rt. 2004 s. 698 avgjørende vekt på standarder utarbeidet for vedkommende bransje. Å følge vanlig praksis på området har imidlertid ikke alltid vært ansett tilstrekkelig for frifinnelse at gjerningspersonen har fulgt, jf. Rt. 1953 s. 301, Rt. 1965 s. 777 og Rt. 1969 s. 1349. Momenter av betydning vil være alvoret i handlingen og hvilke interesser som blir truet. Jo større skadepotensialet er, desto strengere vil aktsomhetsnormen gjennomgående være. Det skal videre mindre til for at en handling regnes som uaktsom i privatrettslig sammenheng enn i strafferettslig, jf. Rt. 2004 s. 499 (32).

Uaktsomhetskravet for leger er mindre strengt enn for mange andre yrkesgrupper. I Rt. 1997 s. 1800, der en pasient døde under narkose som følge av at legen hadde oversett at pasienten hadde en spesiell hjertelidelse, kom høyesterett til at «det må kreves en kvalifisert uaktsomhet for domfellelse etter legeloven § 53 … reelle hensyn [taler] for å stille et slikt krav i profesjonsforhold, især hvor det foreligger et lovregulert administrativt reaksjonssystem. … grensen for det straffbare ligger nært opp til grensen for det som ellers betegnes som grov uaktsomhet».

Ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides

Har noen handlet i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, har vedkommende som hovedregel opptrådt uaktsomt. Det er i utgangspunktet ikke tilstrekkelig å påberope seg straffrihet fordi man ikke hadde de nødvendige kvalifikasjonene som en aktivitet krever. Vilkåret om at gjerningspersonen «ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides» modifiserer imidlertid denne hovedregelen.

I forarbeidene, se Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 426-427, fremholdes det at manglende erfaring etter omstendighetene kan være relevant. Det uttales at «kommer en fersk bilfører opp i en vanskelig trafikksituasjon, kan man ikke stille helt de samme krav til ham som til en mer erfaren sjåfør. Forutsetningen er imidlertid at nybegynneren har gjort det han kan for å kompensere for sin manglende erfaring og ikke kan bebreides for å ha kommet i den vanskelige situasjonen». Det forutsettes videre i forarbeidene at personlige fysiske og psykiske forutsetninger vil kunne være relevant, og viser til «om personen er sterk eller svar, har svekket syn eller hørsel, høy eller lav alder, ekstrem tretthet eller depresjoner». Endelig nevnes som et sentralt moment om «handlingen er av en slik art at den regelmessig utføres som ledd i de flestes private livsutfoldelse, eller om handlingen inngår i mer spesialisert form for ervervsvirksomhet».

På den andre siden finnes det personer med særlig gode forutsetninger, eksempelvis som følge av spesiell utdanning eller erfaring, som gjør det rimelig å stille større krav til deres aktsomhet enn andres og derfor anvende en strengere aktsomhetsnorm.

Dersom det ikke mulig å kompensere for manglende forutsetninger, kan det hende gjerningspersonen burde avstått fra aktiviteten. Dersom vedkommende likevel velger å ta en risiko som han kjenner til og det er tale om eventuell bevisst uaktsomhet, er det ikke særlig plass for å legge vekt på egenskaper hos gjerningspersonen. Det er gjerningspersonens egen oppfatning av de faktiske forhold som skal legges til grunn. Skyldes den feilaktig oppfatningen derimot uaktsomhet, kan det likevel statueres uaktsomhetsansvar, jf. straffeloven § 25.

Andre ledd

Andre ledd omhandler såkalt grov uaktsomhet. Etter denne bestemmelsen skal uaktsomheten regnes som grov «dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse».

Svært klanderverdig

Ifølge forarbeidene til straffeloven 2005 innebærer definisjonen en mindre modifikasjon i forhold til Høyesteretts definisjon av grov uaktsomhet i Rt. 1970 s. 1235, der det ble uttalt at «det må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet». Det blir i forarbeidene fremholdt at det skal «…noe mindre til for at kravet til grov uaktsomhet er oppfylt. Dette går frem av bestemmelsen ved at handlingen må være «svært» klanderverdig og ikke «særdeles» klanderverdig …», jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 427. Ifølge juridisk teori kan imidlertid modifikasjonen i forarbeidene umulig få betydning i praksis, idet bestemmelsen er så skjønnsmessig utformet at det uansett blir dommerens subjektive oppfatning som blir avgjørende for om uaktsomheten i et konkret tilfelle er grov eller ikke.

Grunnlag for sterk bebreidelse

Vurderingen av om det foreligger «sterk bebreidelse» skjer på samme grunnlag som ved simpel uaktsomhet, jf. Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 427 om at prinsippene for vurderingen av aktsomheten er de samme uavhengig av uaktsomhetsgraden.

Idealkonkurrens

Idealkonkurrens foreligger dersom flere bestemmelser objektivt sett blir overtrådt i én og samme handling. I slike tilfeller gjelder skyldformen for den enkelte straffebestemmelse like fullt. Dette innebærer at det for eksempel ved bilkjøring kan foreligge uaktsomhet i forhold til kravet om ikke uaktsomt å volde fare i trafikken, men samtidig ikke foreligge uaktsomhet i forhold til at en person blir drept ved kjøringen, jf. over om skillet mellom aktsomhetskravet ved skadedelikter, faredilekter og forebyggende forskrifter og Rt. 1963 s. 744.

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffelovens forarbeider, se Ot.prp.nr. 90 (2003-2004)

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)

Av bistandsadvokat Eirik Teigstad

bistandsadvokat Eirik Teigstad

Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS, et spesialisert og landsdekkende firma som hjelper voldsofre med å anmelde og søke erstatning etter familievold og seksuelle overgrep. Send gjerne en mail til meg på teigstad@advokat-teigstad.no dersom du lurer på noe.

Spørsmål om anmeldelse eller erstatning?

Send en uforpliktende henvendelse til bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om anmeldelse eller erstatning. Vi har taushetsplikt.