Gå til hovedinnhold Gå til søk

Straffeloven § 22. Forsett

Straffeloven § 22 definerer hva «forsett» er. Bestemmelsen er ny i forhold til straffeloven av 1902, men er ment å videreføre innholdet i skyldformen slik den var utviklet i rettspraksis og juridisk teori. Gjeldende rett er derfor den samme som før vedtakelsen.


Straffeloven § 22

Forsett foreligger når noen begår en handling som dekke gjerningsbeskrivelsen i et straffebud

a) med hensikt,

b) med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller

c) holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.

Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. § 26.

Første ledd

Straffelovgivningen rammer bare forsettelige lovbrudd med mindre annet er bestemt, jf. straffeloven § 21. Hva som ligger i «forsett» er regulert og definert i § 22. Det sentrale er at gjerningspersonen vet hva han gjør. Dersom gjerningspersonen handler impulsivt i en stresset situasjon og kun har vage forestillinger om hva han foretar seg og mulige konsekvenser, vil det i straffelovens forstand likevel foreligge «forsett». Det er dermed tilstrekkelig at det foreligger et såkalt «sløret forsett», jf. Rt. 2011 s. 1104. Skylden må knytte seg til en handling som faller inn under gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. Hva som nærmere ligger i forsettbegrepet følger av § 22 første ledd bokstav a til c.

Bokstav a)

Bokstav a) regulerer for det første hensiktsforsett. Hensiktsforsett foreligger der gjerningspersonen ikke bare er klar over at handlingen kan dekke gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, men også ønsker å oppfylle den. Dette gir i utgangspunktet grunnlag for så stor bebreidelse at det er rimelig å klassifisere skylden som forsett uavhengig av om følgen fremtrer som mer eller mindre sannsynlig, se bokstav b). Det følger likevel av forarbeidene at dersom gjerningsbeskrivelsen blir oppfylt til tross for at sannsynligheten er svært liten, kan det være aktuelt å dømme for forsøk selv om følgen faktisk inntrer, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 425.

Hensiktsforsettet omfatter også såkalte nødvendige sidefølger, det vil si andre straffbare følger som gjerningspersonen holder som nødvendig for at hensikten skal oppnås. Hensynet til prevensjon har samme vekt i relasjon til begge følgene, og det faktum at hensikten ikke omfatter sidefølgen, reduserer neppe gjerningspersonens straffverdighet i forhold til denne.

Det må gjøres unntak for tilfeller der gjerningspersonen ikke tar større risiko enn det er tillatt å ta og slik handler innenfor den alminnelige handlefrihet, jf. Ot.prp.nr.90 s. 425. Av Rt. 1950 s. 778 følger det imidlertid at en ulovlig hensikt i særlige tilfeller kan gjøre en ellers lovlig handling straffbar.

Bokstav b)

Bokstav b) omhandler såkalte visshetsforsett og sannsynlighetsforsett. Etter denne bestemmelsen foreligger det forsett når noen begår en handling «med  bevissthet» om at handlingen «sikkert» eller «mest sannsynlig» oppfyller eller vil oppfylle alle elementene i gjerningsbeskrivelsen i et straffebud.

Med bevissthet

Ordlyden «med bevissthet» tilsier at det avgjørende ved vurderingen av om det foreligger forsett er hva gjerningspersonen tenkte eller regnet med på handlingstidspunktet. Formuleringen markerer dermed en grunnleggende forskjell mellom en forsetts- og en uaktsomhetsvurdering, der det i sistnevnte tilfellet oppstilles en norm for forsvarlig opptreden som gjerningspersonens opptreden sammenlignes med. Selv om det avgjørende altså er hva vedkommende oppfattet i sin bevissthet av det objektive hendelsesforløpet, og ikke den objektive sannsynligheten, er det likevel i praksis uungåelig at vurderingen får et objektivt preg. Det avgjørende er derfor den sannsynligheten som det ut fra de konkrete omstendighetene er rimelig å regne med, jf. Eskeland s. 294.

Forsettet knyttes normalt til de følger som må være inntrådt for at det skal foreligge en fullbyrdet handling. Med mindre noe annet skulle følge av en tolkning av et bestemt straffebud, må forsettet normalt dekke alle momentene i gjerningsbeskrivelsen, jf. Rt. 1991 s. 600.

Sikkert

Ved handlingsdelikter, altså straffebud som gjør en handling straffbar uavhengig av følgen, vil gjerningspersonen i prinsippet alltid kunne ha sikker kunnskap. Ved følgedelikter, det vil si straffebud som retter seg mot å forårsake en bestemt følge, kan derimot ikke kunnskapen om at følgen vil inntre normalt være 100 % på handlingstiden. Det kan da være mer eller mindre sannsynlig at følgen vil inntre.

Mest sannsynlig

Gjeldende rett bygger på en forutsetning om at det er større grunn til bebreidelse desto større sannsynligheten er for at gjerningsbeskrivelsen er eller vil bli oppfylt. Ordlyden «mest sannsynlig» tilsier ifølge rettspraksis og juridisk teori at det må være mer enn 50 % sannsynlig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, jf. blant annet Rt. 1991 s. 600. Dette gjelder også dersom noen med vilje unngår å skaffe seg kunnskap om et forhold som er av betydning for straffbarheten. Er det mer enn 50 % sannsynlig at forholdet har slik betydning, foreligger det forsett. Er sannsynligheten derimot lavere enn 50 %, vil skylden enten klassifiseres som bevisst uaktsomhet eller som forsett etter læren om dolus eventualis. I praksis er det imidlertid umulig å tallfeste sannsynligheten nøyaktig, og prosentangivelsen er derfor bare en hjelp for tanken. Andenæs uttrykket dette ved å si at «sannsynlighetsforsett foreligger når gjerningsmannen har betraktet det som mer sannsynlig at det forbryterske resultatet vil inntre enn det motsatte».

Bokstav c)

Bokstav c) åpner for at det kan foreligge forsett, selv om sannsynligheten for at gjerningsbeskrivelsen er eller vil bli oppfylt er mindre enn 50 %, og gjerningspersonen dessuten heller ikke ønsker det. Vilkårene er at vedkommende holder det for mulig og likevel velger å handle. Dette kalles forsett i form av dolus eventualis eller forsett på grunn av positiv innvilgelse av gjerningsinnholdet.

Vilkårene er kumulative. Det foreligger dermed ikke forsett dersom gjerningspersonen holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, men derimot som følge av dette ikke ønsker å handle. Skulle gjerningsbeskrivelsen likevel bli oppfylt, foreligger bevisst uaktsomhet. Heller ikke dersom gjerningspersonen ikke har tenkt på om han ville ha ønsket handlingen ugjort dersom gjerningsbeskrivelsen er eller vil bli oppfylt, foreligger forsett, jf. Rt. 1991 s. 600. Høyesterett uttalte her at det «virker lite naturlig at tiltaltes forsett skal kunne bedømmes ut fra hva han faktisk har besluttet, men ut fra hva ville ha besluttet i en hypotetisk sitasjon». Bokstav c) omfatter altså ikke hypotetisk forsett.

Det kan i denne sammenheng nevnes at Jo Stigen har foreslått at det bør innføres en ny forsettsform, såkalt likegyldighetsforsett, som innebærer at den som bevisst utsetter andres interesser for stor risiko bør anses for å ha opptrådt forsettlig, ikke bare (grovt) uaktsomt. Etter denne forsettsformen ville det vært uten betydning om gjerningspersonen har tatt standpunkt til om han ville gjennomføre handlingen selv om gjerningsbeskrivelsen er eller vil bli oppfylt.

Andre ledd

Etter andre ledd foreligger forsett selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. straffeloven § 26. Ordet «ulovlig» viser at straffbarhetsvillfarelse ikke kan påberopes. Ved rettsvillfarelse er uaktsomhet tilstrekkelig for forsettsstraff, jf. straffeloven § 26.

Særskilte krav til forsett

Hva som nærmere ligger i «forsett» vil alltid bero på en tolkning av det enkelte straffebudet. Dersom det ikke er rettskildemessige holdepunkter for noe annet, vil den generelle forsettslæren som er beskrevet over komme til anvendelse. Noen ganger kan imidlertid ordlyd, forarbeider eller rettspraksis gi holdepunkter for at bestemmelsen krever en bestemt forsettsform.

Hensikt

Det kan være et straffbarhetsvilkår at gjerningspersonen skal ha en bestemt hensikt med den handlingen han foretar seg, se eksempelvis straffeloven § 191a og straffeloven § 131. Når noen bestemmelser retter seg mot den som «søker» å oppnå noe (se straffeloven §§ 142, 151 eller 155), eller det kreves at noe er «tilsiktet» (se straffeloven § 77), er det nærliggende å tolke ordlyden slik at det kreves en bestemt hensikt. Høyesterett har imidlertid tolket ordet «tilsiktet» i flere av bestemmelsene i straffeloven 1902 slik at vanlig forsett var nok. Ifølge Eskeland bør som hovedregel tilsvarende bestemmelser i straffeloven 2005 tolkes på samme måte, se s. 297.

Overlegg

Etter straffeloven 1902 var «overlegg», det vil si at gjerningspersonen forut for handlingsøyeblikket hadde veiet for og imot om han skulle foreta handlingen, en egen forsettsform, se § 233 (2) og § 231 i denne loven. Selv om bestemmelsene ikke er videreført i straffeloven 2005, kan det selvsagt være et straffskjerpende moment hvis handlingen var gjort med overlegg.

Kvalifisert sannsynlighetsforsett

Det kan tenkes at et straffebud må tolkes slik at sannsynlighetskravet for at handlingen er eller vil bli oppfylt er høyere enn 50 %. Dette kalles ofte kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Et eksempel kan være straffeloven § 173 a) som sier at det er straffbart «mot bedre vitende» grovt å bryte tjenesteplikt. En vanlig språklig forståelse av «mot bedre vitende» taler for at det er tale om et krav om kvalifisert sannsynlighetsforsett.

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffelovens forarbeider, se Ot.prp.nr. 90 (2003-2004)

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)

Vi bruker informasjonskapsler for å tilby deg en bedre brukeropplevelse. Les personvernvilkår.