Straffeloven § 20. Tilregnelighet

Straffeloven § 20. Tilregnelighet

Share on FacebookEmail this to someonePrint this page

Straffeloven § 20 regulerer hvorvidt gjerningspersonen er tilregnelig og viderefører gjeldende rett etter straffeloven av 1902. Tilregnelighetsbegrepet i straffelovgivningen bygger på det såkalte biologisk eller medisinske prinsipp, noe som innebærer at gjerningspersonen er utilregnelig dersom et av vilkårene i første ledd bokstav a) til d) er oppfylt, selv om personen ikke faktisk er utilregnelig etter det psykologiske prinsipp. Dersom gjerningspersonen har en bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, fritas han ikke for straff, jf. andre ledd.


Straffeloven § 20

For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er

a) under 15 år,

b) psykotisk,

c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller

d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.

Bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, fritar ikke for straff.

Første ledd

Tilregnelighetsbegrepet

Kjernen i det rettslige tilregnelighetsbegrepet er at en person har intellektuell evne til å treffe rasjonelle valg, herunder evne til å forstå både at han kan velge mellom ulike handlingsalternativ og at det kan ha konsekvenser for andre og/eller ham selv hvilket handlingsalternativ han velger. Selv om man etter det psykologiske prinsipp må foreta en konkret vurdering av om en person faktisk er tilregnelig, er vedkommende i strafferettslig forstand utilregnelig dersom han oppfyller et av de alternative vilkårene i bokstav a) til d) i straffeloven § 20. Dette uttrykkes gjerne ved at straffelovgivningen bygger på det biologiske eller medisinske prinsipp. Begrunnelsen er at man ved bruk av de fire alternativene får med alle som ikke har den intellektuelle evnen til å treffe rasjonelle valg og som følge av det ikke bør straffes. Regelen innebærer imidlertid at det kan tenkes at noen som faktisk er tilregnelig faller inn under bokstav a) til d) og dermed ikke kan straffes. Som følge av regelen i andre ledd kan det dessuten også tenkes at noen faktisk er utilregnelig på grunn av selvforskyldt rus, men likevel anses for å være tilregnelig i strafferettslig sammenheng. «Skyldevne» er et annet ord for tilregnelighet. Utilregnelighet utelukker imidlertid straff uavhengig av hvordan man ser på spørsmålet om vedkommende har utvist skyld.

Spørsmålet om hvorvidt gjerningspersonen er utilregnelig vil ofte kunne by på tvil. I slike tilfeller skal det oppnevnes én, unntaksvis to eller flere, rettspsykiatrisk sakkyndige til å uttale seg om spørsmålet, jf. straffeprosessloven § 139. De sakkyndige skal etter gjeldende rett både uttale seg om hvorvidt tiltalte er tilregnelig i medisinsk forstand og i rettslig forstand. Domstolen er ikke formelt bundet av uttalelsen, men vil i praksis stort sett bygge på den. Dette innebærer at den sakkyndige får en svært viktig rolle; en rolle som har vært mye diskutert og kritisert.

Bokstav a)

Gjerningspersonen er etter bokstav a) utilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er under 15 år. Dette uttrykkes gjerne ved at 15 år er den kriminelle lavalderen. Opprinnelig var aldersgrensen ved vedtakelsen av straffeloven av 1902 satt til 14 år, og dette gjaldt fram til 1987 (i kraft 1. januar 1990) hvor grensen ble hevet til 15 år. Det har i en stortingsmelding, St.meld.nr. 23 (1991-1992) s. 47, vært tatt til ordet for at aldersgrensen på sikt bør heves til 16 år, men det har foreløpig ikke kommet noe slikt lovforslag.

Bokstav b)

Etter bokstav b) er gjerningspersonen utilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er psykotisk. Sinnslidelsen psykose omfatter de tilstander som psykiatrien til enhver tid definerer som psykose. Det sentrale hensynet bak bestemmelsen er at personer som ikke kan bebreides for sine handlingsvalg som følge av en vesentlig annen måte å oppfatte virkeligheten på, heller ikke skal straffes. I forarbeidene, se Ot.prp.nr. 87 (1993-1994) s. 22, er kjennetegnene ved psykose angitt slik

Det er i dag enighet blant psykiatere om at det som først og fremst kjennetegner en psykose, er at forholdet til virkeligheten i vesentlig grad er forstyrret. Evnen til å reagere adekvat på vanlige inntrykk og påvirkninger mangler. Den psykotiske mister ofte kontrollen over tanker, følelser og handlinger. De intellektuelle funksjoner kan derimot være i behold. Grensen mellom psykoser og andre sjelelige lidelser er ikke skarp …

En psykose trenger ikke være en kronisk tilstand, men kan være det. Eksempler på diagnoser som er ansett å medføre strafferettslig utilregnelighet er schizofreni, paranoia, manisk depressiv psykose, delirium tremens og senil demens. Psykopati er derimot ikke regnet som utilregnelighetsgrunn. En person som lider av psykopati har en form for personlighetsforstyrrelse som ikke innebærer en annen virkelighetsoppfatning enn andre, men derimot gjelder holdningene til andre.

Bokstav c)

Gjerningspersonen er etter bokstav c) utilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er psykisk utviklingshemmet i høy grad. Psykisk utviklingshemming kjennetegnes gjerne ved at gjerningspersonens intellektuelle evner ligger klart lavere enn det som regnes som vanlig, og kan til en viss grad fastslås ved klinisk observasjon og testing. Hvorvidt noen er psykisk utviklingshemmet i «høy grad» beror som regel på en måling av intelligenskvotient (IQ) og tradisjonelt har personer med en IQ på ca. 50 eller lavere vært ansett som utilregnelige. Det er i forarbeidene uttalt at IQ-grensen bør gå ved 55, jf. Ot.prp.nr. 87 (1993-1994) s. 29. Høyesterett uttalte i Rt. 1993 s. 487 at en IQ på 55 lå «helt i det nedre sjikt for strafferettslig tilregnelighet». Det foreligger imidlertid alltid en viss usikkerhet knyttet til IQ-målinger, og resultatet kan derfor bare danne et utgangspunkt for vurderingen. Andre momenter vil være personens karakter og sosial tilpasningsevne, jf. NOU 1990:5 s. 52.

Bokstav d)

Endelig følger det av bokstav d) at gjerningspersonen er utilregnelig dersom han på handlingstidspunktet hadde en sterk bevissthetsforstyrrelse. Uttrykket «sterk bevissthetsforstyrrelse» skal forstås på samme måte som «bevisstløs» etter straffeloven 1902 § 44, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 219-220, der det uttrykkes at endringen er av rent terminologisk art. Kjernen i det strafferettslige begrepet bevisstløshet samsvarer med begrepets betydning i medisinsk forstand og retter seg mot personer som ikke har evne til å motta informasjon gjennom sine sanseorganer. De klareste tilfellene er naturlig søvn og koma, som begge omtales som absolutt bevisstløshet. Bestemmelsen omfatter imidlertid også såkalt relativ bevisstløshet, som vil si at personen kan motta og bearbeide sanseinntrykk og kan utføre målrettede handlinger, men helt mangler evnen til å innse konsekvensene av handlingene. Dette kan eksempelvis være tilfellet under rus, epileptiske anfall, hypnose og febertilstander. Alle tilstander mellom ytterpunktene bevisstløshet og full bevissthet representerer grader av nedsatt bevissthet som aldri vil medføre at gjerningspersonen er utilregnelig.

Andre ledd

Etter andre ledd fritar ikke bevissthetsforstyrrelse som følge av selvforskyldt rus fra straff. Endringen fra «bevisstløshet» i straffeloven av 1902 § 45 til «bevissthetsforstyrrelse» er primært av språklig art uten betydning for realiteten, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 424.

Rus

Beruselse kjennetegnes ved en endring i bevissthetstilstand, stemningsleie eller oppfattelse av virkeligheten. Det er en forutsetning for at den psykiske tilstanden er påvirket, slik at ikke uten videre foreligger en rustilstand ved bruk av mildere smertestillende preparater. Ofte skjer det imidlertid også en fysisk endring. De fysiske endringer kan både bestå i en reduksjon, som slapphet, svekket dømmekraft, mani og bevisstløshet, men også en ameliorasjon, som bedret konsentrasjonsevne og utholdenhet. Berusede personer vil som regel gradvis miste kontrollen over sin egen kropp. Det er imidlertid viktig å merke seg at symptomene som er nevnt her også kan forekomme hos personer som ikke er berusede. Uavhengig av om det er tale om en sykdom, en skade eller en forbigående tilstand, regnes det ikke som en rustilstand når det ikke forekommer bruk av rusmiddel.

Beruselse skyldes normalt inntak av et rusmiddel, selv om rustilstanden også kan tenkes å oppstå på andre måter. Bestemmelsen i andre ledd omfatter alle slags kjemiske stoffer som påvirker hjernefunksjonene på en unormal måte, herunder alkohol, narkotiske stoffer og lovlig forskrevede legemidler med rusvirkning. Hvor vidt det er tale rusvirkning er et medisinsk spørsmål og den medisinske vurderingen legger normalt til grunn for tilregnelighetsvurderingen. Bestemmelsen stiller ingen krav til hvordan stoffet inntas.

Selvforskyldt

Et selvforskyldt inntak innebærer at en person har vært uaktsom med hensyn til inntak av et rusmiddel. Dersom vedkommende verken var klar over eller burde vært klar over at det var et rusmiddel han inntok, eller ble tvunget til det, er inntaket derimot uforskyldt. Et selvforskyldt inntak er imidlertid ikke det samme som at personen blir selvforskyldt beruset.

Hvorvidt en person er selvforskyldt beruset beror på hva slags stoff det var tale om, mengden og tidsrommet for inntaket. Høyesterett uttalte i Rt. 1983 s. 202 at

Selvforskyldt er rusen så snart det kan legges gjerningsmannen til last at han ble beruset, og det er tilfelle når han tar til seg et så stort kvantum at han må regne med muligheten av at han kan miste den fulle kontroll over seg selv …

Det er tilstrekkelig å miste litt kontroll for å «miste den fulle kontroll over seg selv». Dersom naturlige hemninger eller evnen til å reagere fullt ut hensiktsmessig reduseres, tapes den fulle kontrollen. Hovedregelen er at ethvert inntak av rusmidler som gjerningspersonen forsto eller burde ha forstått kan føre til tap av den fulle kontrollen, anses som «selvforskyldt rus». Høyesterett uttalte i Rt. 1978 s. 1121 at «Spørsmålet om en rus er uforskyldt eller selvforskyldt, vil bero på en samlet vurdering av de forhold som konkret forelå ved inntaket av rusmidlene, og det skal atskillig til før en selvpådratt rus vil kunne anses som uforskyldt…». Så lenge rusen er selvforskyldt spiller det ingen rolle om gjerningspersonen kunne forutse at han ville begå straffbare handlinger i sin berusede tilstand, jf. Rt. 1978 s. 1046.

Høyesterett har flere ganger tatt stilling til spørsmålet om rusen var selvforskyldt. I Rt. 1978 s. 1306 ble det ikke ansett uaktsomt å innta en cocktail, en halv flaske pils og en pjolter i løpet av 3,5 time. Rusen var en følge av det moderate alkoholinntaket i kombinasjon med en hjerneskade som gjerningspersonen verken var eller burde vært klar over, og det forelå dermed ikke «selvforskyldt rus». Høyesterett anså det imidlertid uaktsomt å innta en «dobbel konjakk med selters» i kombinasjon med lovlig forskrevet medisin i Rt. 1984 s. 773. Det ble lagt til grunn at gjerningspersonen burde forstått dette. Selv rusinntaket i begge sakene førte til atypisk rus, en relativ bevisstløshetstilstand, ble uaktsomhetsvurderingen ikke knyttet til denne følgen. Avgjørende var om gjerningspersonen forsto eller burde ha forstått at han ville bli mentalt påvirket av rusinntaket, se også Rt. 1967 s. 688.

Årsakssammenheng

Ordlyden «en følge av» tilsier at det må foreligge årsakssammenheng mellom den selvforskyldte rusen og bevissthetsforstyrrelsen. Dersom gjerningspersonens mentale tilstand skyldes en kombinasjon av selvforskyldt beruselse og andre forhold, har Høyesterett uttalt i Rt. 1978 s. 1046 og Rt. 1983 s. 9 at det er tilstrekkelig at rusen var «en fremtredende årsaksfaktor i det samvirkende årsaksforholdet». Dette innebærer at den selvforskyldte rusen må ha en kvalifisert innflytelse på gjerningspersonens handlinger, jf. Rt. 1991 s. 1249.

Rustilstanden kan for det første dels være selvforskyldt og dels uforskyldt. Det avgjørende er når det første inntaket går over til å bli selvforskyldt eller uforskyldt, sammenholdt med tidspunktet for når gjerningspersonen kan regnes som beruset. Virkningen av det første inntaket må altså isoleres. Dette innebærer at gjerningspersonens rus vil være uforskyldt i to tilfeller: For det første dersom det første inntaket som resulterer i en rustilstand er uforskyldt. For det andre dersom det første selvforskyldte inntaket ikke i seg selv medfører en rustilstand, men rustilstanden derimot utelukkende skyldes det etterfølgende uforskyldte inntaket.

Kombinasjonen mellom selvforskyldt og uforskyldt rus ble drøftet i Rt. 2008 s. 1393, der Høyesterett går langt i å isolere det selvforskyldte inntaket fra det uforskyldte. Saken gjaldt en kvinne som hadde drukket 5-6 glass vin og deretter bestemt seg for å drikke sitronbrus. Sitronbrusen inneholdt i virkeligheten vodka og inntaket ledet til flere lovbrudd. Høyesterett pekte på at det måtte foretas en helhetsvurdering, der på virkningsgraden da det selvforskyldte inntaket stanset var et sentralt moment. Dersom kvinnen på dette tidspunktet hadde redusert dømmekraft, bar det «nærliggende at de etterfølgende straffbare handlinger er begått i rus som må anses som selvforskyldt». Dersom påvirkningen var ubetydelig eller moderat måtte aktsomheten «vurderes ut fra de foreliggende momenter, herunder betydningen av den sterkt stigende promillen i tiden før politiet kom».

Rustilstanden kan for det andre dels være selvforskyldt og dels skyldes individuelle forhold. Begrepet «atypisk rus» brukes gjerne om tilfeller der en person, som følge av individuelle forhold, reagerer unormalt kraftig på en mengde rus som andre knapt ville bli påvirket av. At gjerningspersonen tåler noe mindre enn vanlig er ikke tilstrekkelig i seg selv. Det følger av forarbeidene at atypisk rus lettere blir ansett for å være uforskyldt enn annen rus, i alle fall når det er første gang vedkommende reagerer atypisk, jf. Ot.prp.nr. 87 (1993-1994) s. 24. Forutsetningen er at gjerningspersonen ikke hadde grunn til å regne med en slik reaksjon. Dersom inntaket er så høyt at også personer som ikke er predisponert for atypisk rus kan antas å miste den fulle kontroll, er forskjellen mellom den typiske og den atypiske rus ikke rettslig relevant. Det vil da spille en mindre rolle om vedkommende har opplevd atypisk rus tidligere, jf. Rt. 1967 s. 688. Dersom den atypiske rusen er selvforskyldt og vedkommende er tilregnelig, vil både de alminnelige skyldreglene og fingeringsregelen i § 20 andre ledd komme til anvendelse også der gjerningspersonen har særskilte fysiologiske eller psykologiske anlegg som øker risikoen for å begå straffbare handlinger. Slike individuelle forhold kan derimot få betydning ved straffutmålingen.

For det tredje kan rustilstanden dels være selvforskyldt og dels skyldes ekstern påvirkning, eksempelvis psykososialt press eller manipulasjon. Med grunnlag i Rt. 1977 s. 1354 kan det hevdes at gjerningspersonen må bære ansvaret for handlingen dersom den selvforskyldte rusen har spilt en selvstendig rolle ved frembringelsen eller den manglende avvergingen av handlingen, jf. Eskeland s. 354. Særlig ved passivitet og perifere medvirkningshandlinger kan imidlertid ikke dette utgangspunktet strekkes for langt.

Forholdet til første ledd

Etter første ledd bokstav d) er en gjerningsperson utilregnelig dersom han på handlingstidspunktet hadde en «sterk bevissthetsforstyrrelse». Dersom den sterke bevissthetsforstyrrelsen skyldes selvforskyldt rus, innebærer andre ledd et unntak fra bokstav d) og straffbarhetsbetingelsen tilregnelighet fordi gjerningspersonen da ikke fritas for straff.

Fører den selvforskyldte, ikke atypiske rusen til en psykotisk tilstand er vi derimot eter ordlyden utenfor annet ledd, idet psykose etter medisinsk terminologi ikke regnes som en bevissthetsforstyrrelse. Høyesterett la imidlertid i Rt. 2008 s. 549 til grunn at en psykose fremkalt av selvforskyldt beruselse, og som vil forsvinne etter at den toksiske virkningen er opphørt, ikke var straffefriende psykose.

Se også straffeloven § 25 (3) om fingering av skyld ved selvforskyldt rus.

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

St.meld.nr. 23 (1991-1992)

Ot.prp.nr. 87 (1993-1994) 

Ot.prp.nr. 90 (2003-2004)

NOU 1990:5

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)

Av bistandsadvokat Eirik Teigstad

bistandsadvokat Eirik Teigstad

Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de syv bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS, et spesialisert og landsdekkende firma som hjelper voldsofre med å anmelde og søke erstatning etter familievold og seksuelle overgrep.

Spørsmål om anmeldelse eller erstatning?

Send en uforpliktende henvendelse til bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om anmeldelse eller erstatning. Vi har taushetsplikt.

Share on FacebookEmail this to someonePrint this page