Straffeloven § 19 omhandler selvtekt, altså at den som har en rett, selv håndhever den istedenfor å gå lovens vei. Bestemmelsen er ny i forhold til straffenloven 1902 og kodifiserer grunntrekkene i dagens ulovfestede lære om lovlig selvtekt. Det finnes også regler om selvtekt i særlovgivningen. Terskelen for å akseptere selvtekt som lovlig er i følge praksis relativt høy, og dette er i forarbeidene forutsatt å gjelde også etter straffeloven § 19.
Straffeloven § 19
En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den som har retten, handler for å gjenopprette en ulovlig endret tilstand, og det ville være urimelig å måtte vente på myndighetenes bistand. Makt mot en person kan bare brukes når rettskrenkelsen er åpenbar, og det må ikke gå lenger enn forsvarlig.
Selvtekt
Selvtekt innebærer at den som har en rett, selv håndhever den ved en ellers straffbar handling, i stedet for å følge de reglene som lovgivningen gir anvisning på. Som ved nødrett og nødverge, kan selvtektshandlinger også utøves til fordel for andre. Ifølge forarbeidene må det imidlertid foreligge en anmodning om dette fra den berettigede, jf. NOU 1992:23 s. 103.
For at selvtekt skal være lovlig og straffri oppstiller straffeloven § 19 tre vilkår:
(1) Selvtektshandlingen må ta sikte på å gjenopprette en ulovlig endret tilstand
Vilkåret tilsier at det må det sondres mellom selvtektshandlinger som etablerer en nyordning, altså hvor tilstanden ikke eksisterte på forhånd, og selvtektshandlinger som gjenoppretter en ulovlig endret tilstand. Selvtektshandlinger som tar sikte på å etablere en nyordning, er som hovedregel aldri lovlig, jf. Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 422. Unntak kan likevel tenkes dersom handlingen har hjemmel i lov og lovbestemmelsen er etterlevd, eller dersom det er gitt forhåndssamtykke til selvtekt.
(2) Det ville være urimelig å måtte vente på myndighetenes bistand
Vilkåret er skjønnsmessig utformet, og hvilke omstendigheter som må foreligge for at det skal være «urimelig» om den berettigede må vente på myndighetenes bistand er derfor usikkert. Et viktig moment er om vedkommende har gjort motparten oppmerksom på sin rett. Et annet moment er om motparten kan bebreides. Dommen inntatt i Rt. 1989 s. 64 viser imidlertid at også der den faktiske situasjonen er endret ved et bevisst rettsbrudd fra motpartens side, her tyveri, skal det mye til før selvtekten blir lovlig dersom vedkommende ikke tas på fersk gjerning. Det vil videre ha betydning hvor lang tid som har gått siden tilstanden ble ulovlig endret. Jo lenger tid som har gått, jo mer skal det til for at selvtekten er lovlig, jf. Rt. 1929 s. 165. Endelig kan det ha betydning hvor vanskelig eller tungvint det er å få myndighetene til å rydde opp, samt om handlingen medfører fysisk skade, jf. Rt. 1929 s. 165 og Rt. 1953 s. 181.
Vilkåret må ses i lys av andre lovbestemmelser som åpner for at man kan få en midlertidig løsning uten å måtte gå veien om et ordinært søksmål og slik reduserer behovet for selvtekt. Dette gjelder blant annet tvisteloven kapittel 32 om midlertidig forføyning. Etter tvisteloven § 32-7 (2) kan det ved «fare ved ophold» treffes en foreløpig avgjørelse om midlertidig forføyning uten at motparten får anledning til å uttale seg. Videre må også muligheten for beslag i straffeprosessloven § 203 sammenholdt med utleveringshjemmelen i straffeprosessloven § 214 tas i betraktning.
(3) Makt kan bare brukes når rettskrenkelsen er åpenbar og må ikke gå lenger enn nødvendig
Det siste vilkåret inneholder i realiteten to kumulative vilkår som begge retter seg mot selvtekt der det må anvendes makt mot person. I slike tilfeller er det særlig grunn til å være varsom med å akseptere en selvtektshandling som lovlig, og loven krever derfor for det første at rettskrenkelsen må være «åpenbar», for eksempel ved tyveri. For det andre må selvtektshandlingen ikke gå lenger enn «forsvarlig». I dette ligger det at selvtektshandlingen ikke må gå lenger enn det som er strengt nødvendig, og at den ikke må være uforsvarlig sammenholdt med det som oppnås gjennom selvtekten, jf. Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 423.
Eskeland bruker i sin bok på side 274 som eksempel på grensedragningen mellom straffri og straffbar selvtekt at en som har blitt frastjålet sykkelen sin, selv gjenoppretter den lovlige tilstanden ved å ta sykkelen tilbake fra tyven med vold ved et tilfeldig møte. Hvis volden er ubetydelig, er det fleste enige om at eieren ikke kan straffes for kroppskrenkelse, jf. straffeloven § 271, selv om det ikke foreligger noen nødsituasjon etter straffeloven § 17 om nødrett eller straffeloven § 18 om nødverge. Hadde eieren derimot gitt tyven en kroppsskade, jf. straffeloven § 273, kan selvtekt ikke komme på tale. I dette eksempelet går grensen altså et sted mellom en ubetydelig kroppskrenkelse og en kroppsskade.
Overskridelse av selvtektsretten
Selv om alle vilkårene over ikke er oppfylt og selvtektshandlingen dermed ikke er lovlig, kan det ble anvendt en mildere straffart og straffen kan bli satt lavere enn det som følger av en eventuell særskilt minstestraff, jf. straffeloven § 80 d). Forholdet kan også ble vektlagt ved straffutmålingen innenfor den ordinære strafferammen, jf. straffeloven § 78 bokstav a. Retten kan også frita for straff dersom «særlige grunner» tilsier det, jf. straffenloven § 81 bokstav b).
Kilder:
Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)
Straffelovens forarbeider:
- NOU 1992:23
- Ot.prp.nr. 90 (2003-2004)
Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)