Straffeloven § 18. Nødverge

Straffeloven § 18. Nødverge

Straffeloven § 18 omhandler nødverge. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av det som fulgte av § 48 i den opphevede straffeloven av 1902. Tredje ledd er nytt, men kodifiserer tidligere praksis. Straffeloven av 1902 § 48 fjerde ledd om overskridelse av nødverge er imidlertid ikke videreført, idet den ble ansett for å gå for langt i å åpne for straffrihet. 


Straffeloven § 18

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den

a) blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep,

Spørsmål bistandsadvokat

b) ikke går lenger enn nødvendig, og

c) ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og angriperens skyld.

Regelen i første ledd gjelder tilsvarende for den som iverksetter en lovlig pågripelse eller søker å hindre at noen unndrar seg varetektsfengsling eller gjennomføring av frihetsstraff.

Utøving av offentlig myndighet kan bare møtes med nødverge når myndighetsutøvingen er ulovlig, og den som gjennomfører den, opptrer forsettlig eller grovt uaktsomt.

Nødverge som straffrihetsgrunn

Nødverge er en straffrihetsgrunn, det vil si en privat rettshåndhevelse som rettsordenen anerkjenner som straffri selv om de resterende vilkårene for straff i utgangspunktet er oppfylt. Dersom nødverge foreligger, er en handling som ellers ville være straffbar dermed både straffri og lovlig. Andre mulige straffrihetsgrunner som baserer seg på nødsituasjoner finner vi blant annet i straffeloven § 17 om nødrett og straffeloven § 19 om selvtekt. Straffefrihet kan imidlertid også basere seg på andre forhold, eksempelvis samtykke pliktkollisjoner, trekk ved et etterforskningen og samarbeid med politiet. Straffeloven § 18 første ledd angir vilkårene for nødverge. Annet og tredje ledd gjelder derimot situasjoner der ikke alle vilkårene etter paragrafens første ledd er oppfylt.

Første ledd

En handling som ellers ville være straffbar

Nødvergehandlingen må være en handling som ellers ville være straffbar. Dette innebærer at hvilken som hest straffbar handling kan bli straffri. Også unnlatelser kan være omfattet.

Lovlig

I tillegg til å gjøre handlingen straffri, blir handlingen også «lovlig» dersom vilkårene for nødverge er oppfylt, jf. første setning. Handlingen kan derfor ikke møtes med nødverge og medfører, i motsetning til nødrett etter straffeloven § 17, normalt heller ikke erstatningsplikt etter skadeerstatningsloven § 1-4.

Straffeloven § 18 oppstiller tre kumulative vilkår i første ledd bokstav a), b) og c), jf. ordet «og». Dette innebærer at alle vilkårene må være oppfylt for at handlingen skal være både straffri og lovlig som nødvergehandling.

Bokstav a)

For å avverge

Formuleringen «for å avverge» innebærer i motsetning til tidligere at nødvergehandlingen må ha hatt til formål å avverge et ulovlig angrep, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 420. Handlingen kan derimot ikke være foretatt ut fra eksempelvis et hevnmotiv. Bestemmelsen kan dessuten bare anvendes når handlingen rammer angriperen. Rammer den derimot offentlige interesser eller tredjemann, reguleres den i stedet av straffeloven § 17 om nødrett, jf. Rt. 1979 s. 429, Rt. 1985 s. 393 og Rt. 2011 s. 1699 (31). Dette betyr imidlertid ikke at angrepet mot være rettet mot den som utøver nødvergehandlingen. Det er sikker rett at nødverge straffritt kan utøves på vegne av andre, herunder offentlig eiendom. Ved angrep mot ideelle samfunnsinteresser må det derimot kraves en viss alvorlighetsgrad, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 419.

Angrep

Ordet «angrep» tilsier at det må være tale om en aktiv handling rettet mot et bestemt mål, for å skade og eventuelt på denne måten oppnå noe annet. Selv om det er mest nærliggende å tenke på fysiske handlinger, er det klart at også ikke-fysiske handlinger er omfattet av ordlyden. Å utsette offentlige interesser for fare vil ofte falle utenfor ordlyden, men vil som regel likevel omfattes. Bestemmelsen må i visse situasjoner også tolkes utvidende ved passivitet.

Angrepet trenger ikke være aktuelt. Det er tilstrekkelig at nødvergehandlingen er nødvendig for å «avverge» et angrep, altså preventiv nødverge mot et ventet angrep, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 420. I disse tilfellene stilles det imidlertid strengere krav til hvilke forsvarshandlinger som aksepteres etter den forholdsmessighetsvurderingen som må foretas etter bokstav c). I Rt. 1996 s. 141 uttrykte Høyesterett det slik

Straffeloven § 48 om nødverge [må] i prinsippet også kunne anendes hvor det dreier seg om et fremtidig angrep … Når det dreier seg om fremtidig angrep, vil … muligheten være større for å avverge det på annen måte enn ved nødvergehandlinger, vanligvis være større enn i en akutt angrepssituasjon, og det bør skje en streng vurdering av hvilke andre muligheter som foreligger.

 A det bør foretas «en streng vurdering av hvilke andre muligheter som foreligger», tilsier at en generell frykt for at en person skal angripe i fremtiden ikke er nok. Det må derimot kreves at angriperens opptreden forut for det tidspunktet avvergehandlingen foretas, er så truende eller skadelig at en ellers straffbar handling bør være straffri på det tidspunktet den foretas. Jo nærmere i tid og jo mer konkret den forventede handlingen er, desto nærmere vil man komme grensen for når det foreligger et «angrep»  i denne straffebestemmelsens forstand. Eskeland fremholder i sin bok Strafferett på side 264 at vurderingstema er om hensynet til gjerningspersons straffverdighet i den aktuelle situasjonen og hensynet til prevensjon, sett i sammenheng tilsier at handlingen skal være straffri.

Nødvergesituasjonen opphører når angrepet er avverget, jf. Rt. 1978, Rt. 1983 s. 492, Rt. 1984 s. 659, Rt. 1987 s. 1127 og Rt. 2014 s. 605. Ved avstraffelse på dette tidspunktet kan det i høyden være aktuelt med straffenedsettelse etter straffeloven § 80 bokstav a), eventuelt frifinnelse under henvisning til provokasjon ved kroppskrenkelser.

Det er videre enighet om at «angrep» ikke kan tolkes utvidende til å omfatte situasjoner der angrepet er avsluttet og det ikke er noe avverge. Et angrep anses avsluttet når angriperen har oppnådd det vedkommende ønsker og situasjonen har stabilisert seg. I visse tilfeller kan imidlertid en ellers straffbar handling som tar sikte på å gjenopprette en lovlig tilstand etter at et rettsstridig angrep er avsluttet være straffri som følge av reglene om selvtekt i straffeloven § 19.

Ulovlig

Ordet «ulovlig» tilsier at det må være tale om et angrep som ikke ligger innenfor den alminnelige handlefriheten. Ethvert angrep mot en rettsbeskyttet interesse er i utgangspunktet ulovlig hvis det ikke foreligger en grunn gjør angrepet lovlig. Angrepet behøver imidlertid ikke være straffbart selv om det normalt er det, jf. Rt. 2009 s. 703. Retten til nødverge gjelder videre uten hensyn til om angriperen mener at angrepet er lovlig. Et angrep som er fremkalt av den som blir angrepet, eksempelvis ved provokasjon, kan være ulovlig slik at nødvergehandlingen kan være straffri. Provokasjonen er imidlertid et moment som skal tas i betraktning ved interesseavveiningen.

Ettersom dyr ikke kan handle «ulovlig», gjelder bestemmelsen ikke direkte ved angrep fra dyr. Ved angrep fra hunder inneholder lov 4. juli 2003 nr. 74 om hundehold §§ 14-16 særskilte bestemmelser. Angrep fra andre dyr kan derimot møtes med nødrett etter straffeloven § 17, dersom de øvrige vilkårene er oppfylt. Skulle den betydelige interesseovervekten etter § 17 (1) b) likevel ikke være til stede, åpner forarbeidene og rettspraksis for at § 18 til en viss grad kan anvendes analogisk, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 420, Rt. 1978 s. 553 og Rt. 1988 s. 928. I realiteten tilsier dette at det finnes et ulovfestet frifinnelsesgrunnlag, basert på den samme interesseavveiningen som etter straffeloven § 18, men uten at det foreligger noe «ulovlig» angrep.

Forholdet mellom § 17 og § 18 første og annet ledd

Mens § 18 bare gjelder nødssituasjoner som er oppstått fordi det foreligger et «ulovlig angrep», gjelder straffeloven § 17 om nødrett alle slags nødssituasjoner. Sett i sammenheng er det er rimelig å tolke bestemmelsene slik at bare § 18 kommer til anvendelse når det er tale om et «ulovlig angrep». Denne tolkningen er imidlertid ikke fullt ut lagt til grunn av Høyesterett når det gjelder forholdet mellom straffeloven §§ 47 og 48, se Eskeland på side 271.

Bokstav b)

Etter bokstav b) må forsvarshandlingen ikke overskride hva som er nødvendig. Det er gjerningspersonens egen oppfatning av den faktiske situasjonen som er avgjørende, jf. straffeloven § 25. Dersom en villfarelse skyldes uaktsomhet, kan vedkommende straffes for uaktsom overtredelse om handlingen også er straffbar i sin uaktsomme form.

Bokstav c)

Etter bokstav c) må det foretas en forholdsmessighetsvurdering. Vilkåret «ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig» tilsier at det skal relativt mye til før grensen overskrides. Vilkåret avviker imidlertid fra straffeloven av 1902 § 48, hvor kravet var at nødvergehandlingen ikke måtte være «ubetinget utilbørlig». Ifølge forarbeidene er meningen at straffeloven § 18 «i noe mindre grad tolererer overskridelser», jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 420. Endringen får imidlertid neppe noen særlig praktisk betydning.

Det må foretas en skjønnsmessig vurdering der hensynet til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker og angriperens skyld utgjør særlig viktige momenter. Listen er imidlertid ikke uttømmende. Ifølge Andenæs og Eskeland er det sentrale at det skal foretas en vurdering av handlingens straffverdighet i lys av de konkrete omstendigheter som forelå på handlingstidspunktet. I Rt. 2007 s. 1172 (34) uttalte Høyesterett om straffeloven av 1902 § 48 at «utrykket ubetinget utilbørlig har karakter av rettslig standard hvis innhold vil kunne variere over tid, avhengig av samfunnsutviklingen og det til enhver tid rådende syn på hva som er akseptabel politimessig opptreden».

Dersom den angrepne har en fluktmulighet, men i stedet velger å forsvare seg, kan vedkommende også påberope nødverge. Fluktmuligheten er imidlertid et moment som må tas i betraktning av hvorvidt forsvarshandlingen skal anses forsvarlig. Når forsvarshandlingen er avsluttet, kan den angrepne videre ha en viss hjelpeplikt overfor angriperen, jf. Rt. 1978 s. 147.

Andre ledd

Andre ledd gir første ledd tilsvarende anvendelse for den som iverksetter en lovlig pågripelse eller søker å hindre at noen unndrar seg varetektsfengsling eller gjennomføring av frihetsstraff. Bestemmelsen kommer sannsynligvis også til anvendelse ved innbringelse etter politiloven § 8. Det ble i Rt. 1995 s. 661 gjort klart at også når man er utenfor de rene pågripelsessituasjonene, men det er tale om mer ordinær ordenstjeneste, må politiet innvilges et visst rom for feilgrep uten å bli gjort straffansvarlig for legemskrenkelse. Henvisningen til første ledd innebærer at også reglene om straffritak eller straffnedsettelse ved overskridelse av nødvergeretten får tilsvarende anvendelse i de situasjonene annet ledd regulerer.

Andre ledd viderefører det som fulgte av straffeloven av 1902 § 48 tredje ledd. Om denne bestemmelsen uttalte Høyesterett i Rt. 1992 s. 1639 at når det «foreligger lovlig myndighetsvedtak, skal det sterke grunner til for at den som hindrer gjennomføringen … skal kunne frifinnes på grunn av nødstilstand».

Tredje ledd

Adgangen til å utøve nødverge mot offentlige myndigheter er regulert i bestemmelsens tredje ledd. Bestemmelsen kodifiserer det som ble regnet for gjeldende rett. Vilkårene i første ledd blant annet om nødvendighet og forsvarlighet gjelder på samme måte, jf. ordet «nødverge». Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av tredje ledd, vil det at man forsvarer seg mot en offentlig myndighetsutøvelse påvirke vurderingen av om forsvarshandlingen er nødvendig og forsvarlig. Særlig forsvarlighetsvurderingen vil være strengere, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 422.

Forarbeidene fremholder videre at det vanligvis også etter tredje ledd må foreligge en aktiv interessekrenkelse for at det skal være naturlig å tale om et angrep, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 421. Det har da betydning om det er prosessuelle eller materielle mangler ved myndighetsutøvelsen. Saksbehandlingsfeil vil normalt ikke anses som en interessekrenkelse, men saken kan stille seg annerledes dersom de materielle vilkårene for pågripelse ikke er oppfylt.

Myndighetshandlingen må videre være ulovlig. Ulovlighetsvurderingen må knyttes til det lovgrunnlaget som hjemler inngrepet og til det tidspunktet inngrepet blir foretatt. Tredje ledd stiller i tillegg som vilkår at «den som gjennomfører den, opptrer forsettlig eller grovt uaktsomt. Skylden må omfatte de faktiske forhold som gjør interessekrenkelsen ulovlig. For alternativet grov uaktsomhet er det tilstrekkelig at den som står bak interessekrenkelsen, handler svært klanderverdig og handlingen gir grunnlag for sterkt bebreidelse for mangel på aktsomhet, jf. straffeloven § 23 (2). Det må ved vurderingen tas vesentlig hensyn til at offentlige tjenestemenn ofte har handleplikt og må handle raskt, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 421. Dette vil særlig gjelde politiet, jf. Rt. 1961 s. 281 og Rt. 1965 s. 306.

Overskridelse av nødvergeretten

Dersom nødvergeretten overskrides, kan domstolene i særlige tilfeller likevel frita for straff, gå under lovens minstekrav eller benytte en mildere straffart, se straffeloven § 80 og § 81.

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffelovens forarbeider, se Ot.prp.nr. 90 (2003-2004)

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)

Av bistandsadvokat Eirik Teigstad

bistandsadvokat Eirik Teigstad

Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de syv bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS, et spesialisert og landsdekkende firma som hjelper voldsofre med å anmelde og søke erstatning etter familievold og seksuelle overgrep.

Spørsmål om anmeldelse eller erstatning?

Send en uforpliktende henvendelse til bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om anmeldelse eller erstatning. Vi har taushetsplikt.