Straffeloven § 15. Medvirkning

Straffeloven § 15. Medvirkning

Straffeloven § 15 gir en generell hjemmel for å straffe medvirkning, og innebærer dermed en viktig prinsipiell endring i forhold til straffeloven av 1902, som ikke inneholdt noen slik regel. Endringen ligger altså i at mens straff for medvirkning tidligere forutsatte at det enkelte straffebud inneholdt hjemmel for det, vil medvirkning etter § 15 være straffbar med mindre straffebudet oppstiller et særskilt unntak. Det som tidligere er lagt til grunn vedrørende innholdet av medvirkningsbegrepet vil derfor fortsatt ha gyldighet.


Straffeloven § 15

Et straffebud rammer også den som medvirker til overtredelsen, når ikke annet er bestemt.

Når medvirkning er straffbart

Straffeloven av 1905 inneholdt ingen generell hjemmel for å straffe medvirkning. Etter denne loven forutsatte straff for medvirkning at det enkelte straffebud ga hjemmel for det. Straffeloven § 15 innebærer derimot at med mindre det oppstilles et særskilt unntak, må alle straffebud leses som om det sto: Medvirkning er også straffbart. Dersom ikke annet er bestemt, som for eksempel i straffeloven § 209 om brudd på taushetsplikt, er medvirkningsalternativet altså en del av det objektive gjerningsinnholdet. Ikke bare har de fleste  straffebud i straffeloven fått et medvirkningstillegg, men det følger videre av straffeloven § 1 at loven at også kommer til anvendelse på spesiallovgivningen dersom «ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov eller følger av tolkning». Til sammen innebærer bestemmelsene er ganske omfattende utvidelse av hvilke handlinger som kriminaliseres. Innholdet i selve medvirkningsbegrepet er likevel videreført. Det som tidligere er lagt til grunn vedrørende innholdet av medvirkningsbegrepet vil derfor fortsatt ha gyldighet.

I noen straffebud finnes i tillegg en egen hjemmel for medvirkningsansvar, se eksempelvis straffeloven § 257, der det heter at det er straffbart å «forlede» noen til menneskehandel. Selv om ordlyden isolert sett kan tale for at innholdet i medvirkningsansvaret er annerledes enn det som følger av § 15, kan andre rettskildefaktorer føre til at grensene blir nok så like.

Som hovedregel vil straffebud som omfatter medvirkere, også omfatte hovedpersonens handling. Dette gjelder imidlertid ikke alltid, og det kan tenkes at medvirkning til en handling er straffbart selv om den handlingen som medvirkningen retter seg mot, i seg selv er straffri. Dette gjelder eksempelvis medvirkning til prostitusjon og forsøk på selvmord.

Straffbarhetsbetingelsene skal i utgangspunktet vurderes hver for seg for hovedpersonen og medvirkeren. Medvirkerens handling må imidlertid ses i sammenheng med hovedpersonens handling på to måter: Det er for det første et vilkår for straffansvar at medvirkeren var klar over eller burde vært klar over at hovedpersonen var i ferd med å utføre en straffbar handling. For det andre kan det etter omstendighetene kreves at medvirkeren gjør noe aktivt for å stanse hovedpersonen for at det skal foreligge straffri tilbaketreden fra forsøk.

Medvirkningshandlingen

Utgangspunkt: medvirkeren må utvise aktivitet

Utgangspunktet er at medvirkeren må utvise aktivitet for å rammes av det strafferettslige medvirkningsansvaret. Vurderingen av hvorvidt handlingen er «aktiv» beror på medvirkerens samlede adferd hensyntatt de fysiske eller psykiske virkemidlene som har blitt tatt i bruk. Mens fysisk medvirkning ofte består i å stille fysiske redskaper eller innretninger tilgjengelig slik at forbrytelsen blir gjort mulig, innebærer psykisk medvirkning gjerne verbale henstillinger til hovedpersonens handling. Virkemidlene skal i utgangspunktet vurderes objektivt, og må i alminnelighet være av et visst kvalifiserende preg for at forholdet skal regnes som straffbar medvirkning.

Unntak fra aktivitetskravet: passiv medvirkning

Utgangspunktet om aktivitet fra medvirkerens side gjør at ren passivitet som hovedregel faller utenfor det strafferettslige medvirkningsansvaret. Det finnes likevel et fåtall av eksempler i rettspraksis der det har blitt ilagt ansvar også for passiv medvirkning. Dette gjelder i hovedsak tilfeller der medvirkeren hadde en «solidariserende» atferd og tilfeller der det forelå en kontekst som ga grunnlag for å oppstille en handleplikt for medvirkeren.

Solidariserende atferd

Rettspraksis viser at domstolene har ilagt medvirkningsansvar der medvirkeren har opptrådt solidariserende vedrørende hovedpersonens handling. Unntaket er slik en betegnelse på resultatet etter en samlet vurdering av tiltaltes handlinger. Hvorvidt der foreligger en «solidariserende» atferd beror på en objektiv vurdering, der det må kreves at medvirkerens passive atferd skjer i en slik nærhet og på en slik måte at den objektivt sett er egnet til å bli fortolket som en type konkludent atferd, jf. Eskeland s. 221.  Det er dermed grunn til å være tilbakeholden med å ilegge medvirkningsansvar dersom medvirkerens handlinger fremstår som ordinære og ikke særskilt rettet mot den forestående handlingen til hovedpersonen. Det er ikke tilstrekkelig at medvirkeren på en rent ideologisk plan solidariserer seg ved tanker og passivitet. Se blant annet Rt. 2001 s. 1671, Rt. 2003 s. 1355, Rt. 2003 s. 1455, Rt. 2004 s. 1392, Rt. 2006 s. 867, Rt. 2006 s. 964, Rt. 2012 s. 856 og Rt. 2013 s. 80.

Disponent eller eier av middelet brukt i hovedforbrytelsen

Medvirkningsansvar kan ilegges der disponent eller eier av det middelet som brukes i hovedforbrytelsen misligholder sin omsorgsplikt, herunder omsorg for at tingen ikke brukes til skadelige eller kriminell virksomhet. Medvirkeren har da foretatt aktive handlinger, ved for eksempel å tolerere eller samtykke til at middelet brukes, som gir grunnlag for en aktivitetsplikt for å unngå straffansvar. Slik atferd forstås ofte som en ren solidariserende atferd, se over.

Særlig ansvarstiftende forhold og omsorgsforpliktelser

Medvirkningsansvaret har sin største aktualitet på områder der det norske rettssystem forutsetter at sårbare mennesker skal beskyttes. Denne forutsetningen har blant annet gitt seg utslag i hjelpeplikten i straffeloven § 287 og nødrettsadgangen i straffeloven § 17, samt en tilsvarende plikt for det offentlige i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5 og spesialisthelsetjenesteloven § 3-1. I familierelasjoner følger det videre av barneloven § 30 at barn ikke må bli utsatt for vold, mens i arbeidsforhold kan lignende plikter følge eksplisitt eller implisitt av en arbeidsavtale eller instruks.

Dersom medvirkeren har inngått en avtale med hovedpersonen om en forbrytelse, hefter medvirkeren så langt avtalen rekker. Det gis imidlertid i rettspraksis holdepunkter for at terskelen er lav for å straffe medvirkeren for passivitet også der hovedpersonen gå lenger eller utenfor det planlagte, jf. Rt. 1995 s. 355, Rt. 2009 s. 1365 og Rt. 2010 s. 1630. Dette gjelder særlig avtaler om straffbare handlinger der voldsbruk er påregnelig.

Justerende faktorer for medvirkerens straffansvar

Personlig relasjon til hovedforbryteren

Relasjonen mellom medvirkeren og hovedforbryteren har betydning for hvorvidt medvirkeren kan straffes for passivitet. Dersom de to er ektefeller og medvirkerens handlinger går utover det hverdagslige, har domstolene anlagt en mildere vurdering, se blant annet Rt. 2005 s. 935. Rettspraksis viser videre at terskelen for straffeansvar normalt er lavere dersom det foreligger et vennskaps- eller gjengforhold mellom medvirkeren og hovedpersonen. Dette gjelder særlig dersom forholdet har en sedvanemessig kriminell karakter, jf. eksempelvis Rt. 2003 s. 1181. Er de to derimot helt ukjente, skal det i utgangspunktet mye til for å ilegge medvirkeransvar.

Hovedforbrytelsens alvorlighetsgrad

Medvirkningsansvar kan lettere ilegges der medvirkningshandlingen har vært ledd i en alvorlig forbrytelse, eksempelvis ved drap, jf. Rt. 2002 s. 1717 og Rt. 1995 s. 1228. Ved medvirkning til for eksempel brennevinsproduksjon og narkotikaoppbevaring skal det derimot mer til, jf. Rt. 2005 s. 935 og Rt. 1926 s. 581. Dette kan begrunnes med at medvirkningsansvaret er skjønnsmessig og at mer vidtrekkende tolkninger kan stå i strid med legalitetsprinsippet.

Handlingsalternativ

Medvirkerens handlingsalternativ kan også ha betydning for hvorvidt straffansvar kan ilegges. Vurderingen må bero på tiden vedkommende hadde til å områ seg og hvor uventet endringen i hendelsesforløpet er, jf. Rt. 2009 s. 1365 og Rt. 2010 s. 1630.

Årsakssammenheng

Aktive medvirkning

Medvirkerens handling må faktisk ha «medvirket» til hovedforbrytelsen. Dette tilsier at medvirkningshandlingen for det første må skje forut for fullbyrdelsen av hovedforbrytelsen. Det finnes imidlertid egne straffebud som gjør etterfølgende medvirkning straff, se for eksempel straffeloven § 332 om bistand til å sikre utbyttet av en straffbar handling. For det andre tilsier dette at medvirkningshandlingen må ha virket inn på fullbyrdelsen av hovedforbrytelsen. Innvirkningen kan rette seg mot hovedforbryterens skyld, ved å påvirke hovedpersonens innsikt og vilje til å utføre en straffbar handling, men også mot oppfyllelsen av hovedforbrytelsens objektive gjerningsinnhold, ved at medvirkeren legger til rette for forbrytelsen. I mange tilfeller vil både hovedforbryterens skyld og oppfyllelse bli forsterket av medvirkerens handlinger.

Det er i rettspraksis lagt til grunn at den såkalte betingelseslæren ikke kommer til anvendelse ved medvirkning, jf. Rt. 1989 s. 1004. Selv om det med andre ord ikke kreves at medvirkningshandlingen er en nødvendig betingelse for hovedforbrytelsen, vil dette likevel være et sterkt moment for at kravet årsakssammenheng er oppfylt dersom det er tilfellet. Det er heller ikke noe vilkår at medvirkningshandlingen hadde noen reell funksjon eller betydning for hovedforbrytelsens suksess. Hvilken grad av innvirkning som kreves må bero på de samme justerende faktorene som over: den personlige relasjonen mellom medvirkeren og hovedforbryteren, hoveforbrytelsens alvorlighetsgrad og hvilke handlingsalternativ medvirkeren hadde.

Hensynet til prevensjon taler sterkt for at medvirkningsansvaret for profesjonelle rådgivere skal strekkes nok så langt. Dersom en person med statens autorisasjon for å bistå med lovlige transaksjoner misbruker sin tillit, skal det derfor ikke så mye til før vedkommende blir regnet for å ha medvirket til hovedforbrytelsen, se Rt. 1996 s. 391.

Passiv medvirkning

Også ved passiv medvirkning kreves det at medvirkningshandlingen innvirker på hovedforbryterens skyld eller oppfyllelse. Når det gjelder hovedforbryterens skyld, kan dette eksempelvis være tilfelle dersom medvirkerens passivitet har en stimulerende eller oppmuntrende effekt på hovedforbryteren og slik påvirker hans skyld. Innvirkning på oppfyllelse kan videre tenkes dersom det er den passive medvirkningen, eksempelvis ved å unnlate å gripe inn, som muliggjør oppfyllelse. Hvilken grad av innvirkning som kreves i disse tilfellene må avgjøres etter de samme retningslinjene som for aktiv medvirkning. Generelt sett må imidlertid graden av innvirkning som kreves være noe høyere for den passive medvirkning enn for den aktive.

Skyldkravet

Dekningsprinsippet

Medvirkerens skyld må omfatte alle elementene i gjerningsbeskrivelsen, selv om det for dem stilles mindre krav til deltakelse i atferden som rammes av vedkommende straffebud. Dette er et utslag av dekningsprinsippet, jf. straffeloven § 25, som innebærer at en personens skyld må bedømmes ut fra vedkommendes subjektive forestillinger om alle de faktiske forholdene som inngår i gjerningsbeskrivelsen i et straffebud.

Dekningsprinsippet innebærer at medvirkeren må utvise straffebudets krav til skyld både i relasjon til selve aktiviteten eller passiviteten og til innvirkningen på primærforbrytelsen. Når det gjelder innvirkningen, må medvirkeren ha kunnskap om alle forhold ved hovedforbryterens handling som gjør at den omfattes av straffebudets gjerningsbeskrivelse. Ettersom det ofte vil være vanskelig for medvirkeren å ha en klar formening om dette, er det avgjørende en hypotetisk antakelse av den gitte kontekst. Handlinger som ligger utenfor det medvirkeren så som sannsynlig faller utenfor. Rettspraksis viser at det stilles relativt lave krav til hva man antar medvirkeren har regnet med som et potensielt resultat, jf. blant annet Rt. 1995 s. 355.

Skyldformene

Det kan være tale om ulike former for forsett eller uaktsomhet for medvirkningshandlingen og innvirkningen. Kravet til medvirkerens skyld avgjøres langt på vei etter de samme prinsippene som for hovedforbryteren.

Dersom skyldkravet er forsett etter straffeloven § 22, kan det ikke straffes for medvirkning med mindre medvirkeren har vært klar over at hovedmannen skal gjennomføre en ulovlig handling. Når det gjelder skyldkravet i relasjon til innvirkningen, vil kravet være oppfylt dersom medvirkeren handler med hensikt. Dette står i motsetning til dolus eventulis, men også til sannsynlighetsforsett.

Det er ikke et vilkår at medvirkeren kjenner de konkrete omstendigheter ved hovedmannens handling, jf. Rt. 2008 s. 1342. I denne saken som gjaldt grovt ran, kom Høyesterett til at det er tilstrekkelig at «forsettet knytter seg til at det blir begått et grovt ran innen rimelig tid». Dersom et samarbeid skulle utvikle seg annerledes enn det medvirkeren hadde forutsatt, foreligger det dessuten sannsynlighetsforsett dersom sannsynligheten er over 50 % med hensyn til den straffbare følgen. Både hensynet til straffverdighet og prevensjon taler for denne løsningen. Hvis sannsynligheten derimot er mindre enn 50 %, kan det derimot enten foreligge medvirkning i form dolus eventualis eller bevisst uaktsom medvirkning.

Ved straffebud med såkalt subjektivt overskudd, det vil si at det kreves en bestemt hensikt uten at hensikten må oppnås for at handlingen skal anses fullbyrdet, beror det på en tolkning om medvirkeren må ha til hensikt å begå sin egen medvirkningshandling eller om det er tilstrekkelig at han er klar over at hovedmannen har det. Med støtte i rettspraksis kan det argumenteres for at hensiktskravet i første rekke relaterer seg til hovedforbryterens skyld og at det vil være tilstrekkelig at medvirkeren har kunnskap om hans hensikt, se Rt. 2002 s. 476.

Er skyldkravet uaktsomhet etter straffeloven § 23, stilles det derimot krav om at medvirkeren burde ha vært klar over at hovedmannen skal gjennomføre en ulovlig handling. Selv om enkelte straffebud gjør både medvirkning og uaktsom overtredelse straffbart, er spørsmålet om hvorvidt uaktsomhet og medvirkning kan kombineres lite drøftet både i forarbeider og rettspraksis. Mens uaktsomhet i relasjon til hovedforbrytelsen gjerne har et distinkt og straffverdig særpreg, er medvirkningshandlingene i seg lovlige handlinger. Basert på Høyesterettspraksis synes imidlertid denne kombinasjonen særlig aktuell ved profesjonell økonomisk og rettslig rådgivning og ved narkotikaforbrytelser.

Dersom medvirkeren feilaktig tror at gjerningspersonen utfører en handling som etter sin art er straffbar, kan han straffes for forsøk selv om hovedmannen frifinnes fordi handlingen ikke omfattes av gjerningsbeskrivelsen. Gjelder medvirkerens feilaktige tro derimot den rettslige siden, altså at handlingen han medvirker til egentlig er straffri, kan medvirkeren derimot i utgangspunktet ikke straffes. Dette gjelder imidlertid ikke uten unntak og et et eksempel kan være medvirkning til selvmord etter straffeloven § 277 (2).

Forsøk og tilbaketreden

Dersom vilkårene knyttet til medvirkningshandlingen og årsakssammenheng er oppfylt og hovedmannen overskrider grensen for det straffbare forsøket, foreligger medvirkning til forsøk. Medvirkeren kan i et slikt tilfelle bare oppnå straffrihet dersom han frivillig avstår fra å fullbyrde lovbruddet eller avverger at det blir fullbyrdet, jf. straffeloven § 16 (2).

Det må foretas en selvstendig vurdering av når medvirkeren begir seg inn i det straffbare forsøket. Hovedreglene er disse:

  1. Dersom medvirkeren er på forberedelsesstadiet, kan han ikke straffes
  2. Dersom medvirkeren har foretatt et ufullendt forsøk, kan han straffes for forsøk etter straffeloven § 16
  3. Dersom medvirkeren har foretatt et fullendt forsøk/fullbyrdet, kan han straffes for
    • forsøk etter straffeloven § 16 dersom hovedforbryteren er på forberedelsesstadiet eller forsøker
    • fullbyrdet medvirkningshandling dersom hovedforbryteren har fullbyrdet

Ved passiv medvirkning gjelder disse hovedreglene imidlertid ikke uten modifikasjoner. Dette gjelder for det første dersom medvirkerens passivitet ikke har hatt noen innvirkning på hovedforbryteren og det foreligger et ufullendt forsøk (se punkt 2). Det vil i slike tilfeller ofte virke urimelig strengt å ilegge den passive part straffansvar for forsøk på medvirkning. For det andre er det ved passiv medvirkning problematisk å ilegge straffansvar når hovedforbryteren ikke selv har begått et straffbart forsøk og det foreligger et fullendt forsøk på medvirkning til forsøk (se punkt 3 første strekpunkt). Ettersom passivitet i alminnelighet ikke er straffbart, og dette ikke kan bli vurdert annerledes utelukkende fordi den passive tror at han er med på noe straffbart, vil det i utgangspunktet ikke ilegges straffansvar der hovedforbryteren kun er på forberedelsesstadiet. Dersom hovedforbryteren forsøker, kan den passive medvirkeren kun i særlige tilfeller straffes for forsøk.

 

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffelovens forarbeider, se Ot.prp.nr. 90 (2003-2004)

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)

 

Av bistandsadvokat Eirik Teigstad

bistandsadvokat teigstad - Straffeloven § 15. Medvirkning

Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de syv bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS, et spesialisert og landsdekkende firma som hjelper voldsofre med å anmelde og søke erstatning etter familievold og seksuelle overgrep.

Spørsmål om anmeldelse eller erstatning?

Send en uforpliktende henvendelse til bistandsadvokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om anmeldelse eller erstatning. Vi har taushetsplikt.