I Norge er hovedregelen offentlighet i rettspleien. Fra denne hovedregelen finnes det imidlertid unntak og begrensninger som kan være aktuelle i saker om seksuelle overgrep.
Hovedregelen er offentlighet i domstolene. Det betyr at publikum og presse som hovedregel har adgang til å delta på rettsmøter og til å få innsyn i avgjørelsene som domstolene treffer. Dette følger av domstolloven § 124 første ledd som lyder slik:
Rettsmøtene er offentlige og forhandlingene og rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig, hvis ikke annet er bestemt i lov eller av retten i medhold av lov.
Fra denne hovedregel finnes det imidlertid unntak og begrensninger. Disse må enten være bestemt i lov eller av retten etter regler som overlater vurderingen om begrensninger skal gjøres gjeldende til retten. Fellestrekk for de sistnevnte reglene er der loven setter skjønnsmessige vilkår, eller der allmennheten ikke har krav på offentlighet, men hvor forbudsregler hindrer meroffentlighet.
Eksempler på hvilke begrensninger retten kan sette:
-
Rettsmøtet kan gå helt eller delvis for lukkede dører
-
Pålegg om hemmelighold om det som kommer fram i rettsmøte
-
Forbud mot helt eller delvis gjengivelse av det som kommer fram i et rettsmøte eller i en rettsavgjørelse
-
Nekte utskrift av en rettsavgjørelse
Når kan retten bestemme at en overgrepssak skal gå for lukkede dører?
Domstolloven § 125 gir regler for når retten ved kjennelse kan beslutte at et rettsmøte helt eller delvis skal holdes for lukkede dører. I overgrepssaker vil antagelig alternativene i bokstav b) til d) være mest aktuelle.
-
Etter bokstav b) kan retten avsi kjennelse om lukkede dører dersom hensynet til privatlivets fred eller til ærbarhet krever det. I vurderingen skal det også tas hensyn til andre enn partene, særlig til fornærmede og vitnene. Dersom et vitne eller en part risikerer forfølgelse eller represalier hvis deres identitet eller innholdet i deres forklaringer blir gjort offentlig, kan det være grunnlag for å lukke dørene av hensyn til privatlivets fred. Et eksempel på en avgjørelse der Høyesterett lukket dørene for å verne om sterkt personlige forhold er Rt. 2003 s. 1183. Saken gjaldt et erstatningskrav fra tre menn mot en psykolog som misbrukte stillingen sin til å skaffe seg utuktig omgang.
-
Etter bokstav c) kan retten avsi kjennelse om lukkede dører dersom særlige forhold gir grunn til frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning og lukkede dører derfor er påkrevd. Formuleringen av vilkårene gjør at lukking må finnes påkrevd ut fra særlige forhold i den konkrete sak som gir et markert behov for å lukke dørene. Det må altså foreligge en konkret begrunnet frykt, jf. Rt. 1990 s. 743. Departementet forutså i forarbeidene at regelen ville bli benyttet med stor tilbakeholdenhet.
-
Etter bokstav d) kan retten videre avsi kjennelse om lukkede dører når en siktet er under 18 år, fornærmedes ettermæle krever det eller en siktet eller et vitne ber om det av grunner som retten finner fyllestgjørende. Det er forutsatt i forarbeidene at bestemmelsen gir hjemmel for å lukke dørene dersom f.eks. et vitne er redd for represalier.
At domstolene «kan» beslutte, innebærer at de i utgangspunktet ikke har noen plikt til det. Dersom et vitne eller en part for eksempel risikerer forfølgelse dersom dørene ikke lukkes, kan det imidlertid følge av EMK art. 8 at domstolen er forpliktet til å lukke dørene for å redusere en slik risiko.
Selv om dørene lukkes, kan retten gi pressen og andre tillatelse til å være til stede, jf. domstolloven § 127. Retten kan imidlertid da sette forbud mot offentlig gjengivelse av forhandlingene mv., jf. domstolloven § 129.
Kilde: