Selv om det er strengt forbudt å utsette barn for fysisk og psykisk vold, er det kanskje ikke alltid like lett å vite hvor grensen mellom hva som er oppdragelse og hva som er vold mot barn går. Forskere mener det har betydning både hva du gjør, hvordan og hvor ofte.
Hvor går grensen for overgrep?
Utgangspunktet etter norsk lov er helt klart: All fysisk og psykisk straff av barn, samt trusler om vold, er forbudt. Dette følger av barnelova § 30 tredje ledd som lyder slik:
Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.
Bestemmelsen gjør det klart at enhver form for vold mot barn er strengt forbudt, også som ledd i oppdragelsen. Det er dermed selvsagt ikke lov til å slå barn, men heller ikke ørefiker eller ris på rumpen.
Dette betyr imidlertid ikke at foreldre ikke har lov til å sette grenser for barna sine. Foreldre kan lovlig bruke noe fysisk makt i avvergelses- eller omsorgsøyemed eller for å hindre at barnet skader seg selv eller andre. Dette gjelder likevel ikke dersom situasjonen kan løses med lempeligere midler. Det skal ifølge forarbeidene lite til før fysisk maktbruk som ledd i barneoppdragelsen vil være straffbart.
Også psykiske krenkelser i form av vold rammes av forbudet. Dette betyr at alle måter å skade, skremme, ydmyke eller krenke barnet på uten bruk av fysisk makt, som er egnet til å gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd eller fortvilelse eller en grunnleggende følelse av ikke å være ønsket eller elsket, er forbudt.
Selv om forarbeidene er taus om det, omfattes også seksuelle overgrep av forbudet, jf. strl. §§ 291-307 og strl. § 312
Du kan lese mer om hva et overgrep er her.
Kilder:
Barnelova