Straffeprosessloven § 82 regulerer når en person får status som siktet. Første ledd angir tre alternative grunnlag for når en person får status som siktet. Det har ikke betydning om vedkommende allerede hadde status som mistenkt. I tredje ledd gjøres det unntak for såkalte «hemmelige» tvangsmidler.
Straffeprosessloven § 82
Den mistenkte får stilling som siktet når påtalemyndigheten har erklært ham for siktet eller når forfølging mot han er innledet ved retten eller det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ham.
Innbringelse etter politiloven § 8 medfører ikke stilling som siktet.
En mistenkt får ikke stilling som siktet ved at det besluttes å bruke et tvangsmiddel mot ham eller henne som det ikke skal gis underretning om. Er det besluttet utsatt underretning om et tvangsmiddel, inntrer stillingen som siktet først når underretning gis. Ved skjult etterforskning får mistenkte heller ikke stilling som siktet ved at påtalemyndigheten begjærer nekting av innsyn etter 242 a. I forhold til bestemmelsene i kapittel 31 får en mistenkt som nevnt i første og annet punktum likevel stilling som siktet.
Bestemmelsene om sikede i denne lov får tilsvarende anvendelse for den som det reises krav mot eller som trekkes inn i saken etter § 2.
Første ledd
Første ledd oppstiller tre alternative grunnlag for når en person får status som siktet. Hvorvidt vedkommende allerede hadde status som mistenkt har ikke betydning.
«Påtalemyndigheten har erklært ham for siktet»
Påtalemyndigheten
Det første alternative grunnlaget for status som siktet er at «påtalemyndigheten har erklært ham for siktet». Dette innebærer for det første at er erklæringen om siktelse må komme fra en tjenestemann som tilhører påtalemyndigheten, se Rt. 2004 s. 173 (22). Enhver innen påtalemyndigheten, jf. strpl. § 55 (1), må anses for å ha slik kompetanse. I samsvar med dette kom Høyesterett i Rt. 1996 s. 1144 til at det ikke er avgjørende at vedkommende i protokollasjon av politiavhør er betegnet som siktet av en polititjenestemann som ikke tilhører påtalemyndigheten.
Erklært
For det andre må påtalemyndigheten ha «erklært» vedkommende for siktet. Dette kan skje uttrykkelig, gjerne for å avbryte foreldelsesfristen for straffansvar og inndragningsansvar, se strl. § 88 og § 92, eller fordi personen skal nyte godt av de rettigheter som tilkommer siktede, se bl.a. strpl. § 239a (4). Erklæring kan videre bli avgitt ved at påtalemyndigheten treffer en positiv påtaleavgjørelse, typisk ved at det tas ut tiltale etter strpl. § 252, ved utstedelse av et forelegg etter strpl. § 255 eller ved ileggelse av en påtaleunnlatelse etter strpl. § 69. Vedkommende får imidlertid i disse tilfellene ikke stilling som mistenkt før forelegget eller påtaleunnlatelsen er meddelt.
«Når forfølging mot ham er innledet ved retten»
Forfølging … er innledet ved retten
Det andre alternative grunnlaget for status som siktet er at «forfølging mot ham er innledet ved retten». Forfølgingen ved retten må være begjært av påtalemyndigheten. En mistenkt kan dermed ikke fremprovosere status som siktet ved å begjære oppnevning av forsvarer etter strpl. § 100 (2) eller rettergangsskritt etter strpl. § 241. Forfølgingen vil være «innledet» når retten har mottatt begjæringen. Det kreves ikke at begjæringen er avgjort.
Ordet «forfølging» favner vidt og omfatter mange ulike begjæringer til retten. Begjæringen kan gå ut på at tiltale er reist, oversendelse til retten av et ikke vedtatt forelegg etter § 268, eller begjæring om tilståelsesdom etter § 248. I Rt. 1993 s. 1118 ble tilsvarende ansett å gjelde ved en begjæring om dommeravhør av mindreårige fornærmet etter § 239, der begjæringen innebar en forfølging rettet mot den anmeldte. Videre vil tiltak som nevnt i strpl. § 237 etter sin art være omfattet. En mistenkt får imidlertid ikke automatisk stilling som siktet når det begjæres bevisopptak etter strpl. § 237 (1), jf. Rt. 1995 s. 1157. Av Rt. 1997 s. 1523 følger det dessuten at innkalling til rettslig avhør ikke nødvendigvis medfører at forfølging mot vedkommende er innledet ved retten. Også begjæringer om rettens samtykke til bruk av tvangsmidler og lignende forholdsregler kan regnes som «forfølging». Når det gjelder «hemmelige» tvangsmidler, oppstiller imidlertid tredje ledd et unntak, slik at generell status som siktet enten ikke oppnås eller først oppnås på et senere tidspunkt, se under.
Mot ham
Ordlyden «mot ham» tilsier at forfølgingen må være rettet mot den mistenkte. Formuleringen må imidlertid forstås såpass vidt at en mistenkt kan få status som siktet selv om forfølgingen er rettet mot en tredjeperson eller gjelder et bestemt etterforskningsskritt el.. Det avgjørende er om det foreligger relativt klare holdepunkter for at ett av formålene med begjæringen til retten reelt sett er å klarlegge om vedkommende er den skyldige eller en av de skyldige, jf. Rt. 1997 s. 138 og Rt. 1997 s. 1523, som begge gjaldt rettslige avhør. Dette innebærer at dersom påtalemyndigheten betrakter en person som et vitne og sender en begjæring til retten som ville ha gitt vedkommende status som siktet hvis påtalemyndigheten hadde betraktet ham som mistenkt, er påtalemyndighetens vitne-status ikke avgjørende. Det er i juridisk teori fremholdt at samtlige i en begrenset krets av potensielle gjerningsmenn må anses som siktet hvis antallet er så lavt som to. Ved en større krets gjerningsmenn må det foretas en samlet vurdering av bl.a. størrelsen på personkretsen, hvor mange gjerningsmenn og medvirkere som må antas å ha opptrådt, tilknytningen mellom personene i personkretsen og bevissituasjonen i saken, jf. Øyen s. 84. Hvorvidt en status som siktet inntrer, beror etter dette på en konkret vurdering, herunder behovet for at personen får status som siktet.
«Det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ham»
Besluttet eller foretatt av påtalemyndigheten
Det tredje alternative grunnlaget for status som siktet er at «det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ham». Anvendelse av dette alternativet forutsetter at bruken av et tvangsmiddel besluttes av påtalemyndigheten, eller besluttes og iverksettes av en polititjenestemann i en situasjon der vedkommende har hastekompetanse til å beslutte bruk av tvangsmidlet. Besluttes bruken derimot av retten, gjelder det andre alternative grunnlaget for status som siktet, noe som innebærer at statusen inntrer allerede når retten mottar begjæringen fra påtalemyndigheten.
Liknende forholdsregler
Pågripelse, ransaking og beslag anses som straffeprosessuelle tvangsmidler, idet de kan benyttes mot en persons vilje, og skal enten utelukkende ivareta etterforskningsformål eller både dette og straffeprosessuelle formål som god fremdrift i saksbehandlingen mv. For å være omfattet av «liknende forholdsregler» tilsier dette at tiltaket etter sin art være et strafferettslig tvangsmiddel. Klare eksempler er et pågripelsessurrogat i medhold av § 181 og hefte i medhold av § 217, som begge er plassert i lovens fjerde del om tvangsmidler.
Innbringelse etter politiloven § 8 medfører ikke stilling som siktet, jf. andre ledd. Det er i den juridiske teori uttalt at det som et allment utgangspunkt må legges til grunn at verken slike polisiære maktmidler eller pålegg i medhold av politiloven, forvaltningsrettsforebyggende tvangsmidler i medhold av utlendingsloven eller annen lovgivning, rent forebyggende tvangsmidler, maktmidler eller pålegg i medhold av straffeprosessloven, eller kontrolltiltak i medhold av særlovgivningen, er «lignende forholdsregler» i lovens forstand, se første ledd alternativ tre, jf. Øyen s. 85 med henvisning til andre teoretikere. På den andre siden kan det ikke kreves at tvangsmiddelet er hjemlet i straffeprosessloven, eller at loven klassifiserer det som et tvangsmiddel. Det er realiteten som er avgjørende.
Et eksempel på «lignende forholdsregler» utenfor straffeprosessloven er prøvetaking og beslag av førerkort ved mistanke om kjøring i påvirket tilstand, jf. veitrafikkloven § 22a (3) og § 33 nr. 3. Straffeprosessloven §§ 157 og 158 for kroppsundersøkelse og innhenting av DNA-prøve er videre eksempler på bestemmelser som må anses som «lignende forholdsregler», selv om de ikke er plassert i lovens fjerde del om tvangsmidler.
Rettet mot ham
Bruken av det aktuelle tvangsmiddelet må være «rettet mot ham». Formuleringen må forstås like vidt her som under det andre alternative grunnlaget for status som siktet over, slik at også bruk av tvangsmiddel mot en tredjeperson, herunder medmistenkt, er tilstrekkelig. Av Rt. 2012 s. 1431 fremgår det at en etterforskning rettet mot et selskaps direktør, hvorunder det også foretas ransaking, ikke nødvendigvis innebærer at selskapet får status som siktet.
Andre ledd
Det er i andre ledd uttrykkelig slått fast at innbringelse etter politiloven § 8 ikke medfører stilling som siktet. Som drøftelsen over angående «liknende forholdsregler» viser, er denne presiseringen er på ingen måte uttømmende.
Tredje ledd
Tredje ledd gjør unntak fra første ledd der det besluttes å bruke et tvangsmiddel vedkommende uten at det skal gis underretning om det. Generell status som siktet vil i slike tilfeller ikke oppnås. Er det derimot besluttet utsatt underretning om et tvangsmiddel, typisk ransakelse, beslag eller utleveringspålegg, oppnås generell status som siktet først på et senere tidspunkt når underretning gis. I begge situasjoner får imidlertid mistenkte i relasjon til reglene om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning i strpl. kap. 31 stilling som siktet. Det følger videre av tredje ledd tredje punktum at heller ikke ved skjult etterforskning får mistenkte stilling som siktet ved at påtalemyndigheten begjærer nekting av innsyn etter strpl. 242 a.
Bestemmelsen har størst betydning som unntak fra første ledd andre alternativ, ettersom påtalemyndigheten bare primærkompetanse til å bruke teknisk sporing etter strpl. § 202b, og utsatt underretning etter § 200a (1) om ransaking, § 208a (1) om beslag, og § 210a (1) og § 210c (1) om utleveringspålegg. For øvrig ligger primærkompetansen til å beslutte «hemmelige» tvangsmidler hos domstolene, mens påtalemyndigheten bare har hastekompetanse.
Fjerde ledd
Etter fjerde ledd får bestemmelsene om siktede i straffeprosessloven tilsvarende anvendelse for den som det reises krav mot eller som trekkes inn i saken etter § 2. Bestemmelsen må ses i sammenheng med strpl. § 2 (1) nr. 2, der det åpnes for at en tredjeperson kan bli part i en inndragningssak selv om det ikke er aktuelt å kreve inndragning overfor vedkommende. Av forarbeidene følger det at tredjepersonen i slike tilfeller bør få de samme rettighetene som en siktet, se Ot.prp.nr.8 (1998-99) s. 76.
Kilder:
Norsk lovkommentar på rettsdata.no (krever innlogging)
Forarbeider: Ot.prp.nr.8 (1998-99)
Straffeprosess av Ørnulf Øyen (2016)