Straffeprosessloven § 297 regulerer adgangen til å lese opp vitneforklaringer og skriftlige erklæringer når vitne ikke er til stede under hovedforhandlingen. Bestemmelsen må tolkes i lys EMK, hvor det i art. 6 nr. 3 bokstav d heter at tiltalte har rett til å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført av han. I henhold til EMDs praksis er det likevel på visse vilkår adgang til opplesning. Det må foreligge en god grunn for opplesning og det må vurderes om domfellelse bare eller i avgjørende grad baserer seg på politiforklaringen. Dersom forklaringen er avgjørende, må det for å tillate opplesning foreligge faktorer som i tilstrekkelig grad veier opp for at tiltalte ikke har fått stille spørsmål til vitnet.
Straffeprosessloven § 297
Når et vitne ikke er til stede under hovedforhandlingen, kan gjengivelse i rettsbok eller politirapport av forklaring som vitnet tidligere har gitt i saken, bare leses opp såfremt muntlig avhør ikke er mulig eller ville medføre uforholdsmessig ulempe eller utgift. Opplesing kan alltid skje når tiltalte uten gyldig fravær i sak hvor forelegg er utferdiget eller som bare gjelder inndragning.
En skriftlig erklæring som vitnet har gitt i anledning av saken, kan bare leses opp såfremt begge parter samtykker eller rettslig avhør ikke kan foretas.
Første ledd
Unntak fra muntlighets- og bevisumiddelbarhetsprinsippet
Det følger av strpl. § 278 første ledd at hovedforhandlingen er muntlig, og opplesing ikke kan tre i stedet for muntlig framstilling. Ved vitneførsel kommer dette generelle muntlighets- og bevisumiddelbarhetsprinsippet til uttrykk i § 296 første ledd, der det heter at «vitner som kan gi forklaring som kan antas å være av betydning for saken, bør avhøres muntlig under hovedforhandlingen såfremt ikke særegne forhold er til hinder for det». Fra dette gjør strpl. § 297 unntak, idet bestemmelsen åpner for å lese opp gjengivelse i rettsbok eller politirapport av forklaring som vitne har gitt i saken, når vitne ikke er til stede under hovedforhandling og muntlig avhør ikke er mulig eller ville medføre uforholdsmessig ulempe eller utgift. Dersom vitnet er til stede under hovedforhandling, gjelder derimot § 296 andre ledd.
Vilkår for å gjøre unntak
I saken
Forklaringen må for det første være avgitt «i saken». Dette innebærer en avgrensning mot forklaringer som er blitt til i forbindelse med en annen sak eller uten sammenheng med en bestemt sak. Dersom det hefter prosessuelle feil ved avhøret og feilen kan antas å virke inn på rettens avgjørelse, kan forklaringen ikke leses opp. Med mulig unntak for tilfeller der vitne ikke har forklaringsplikt og ikke har blitt gjort kjent med dette, bør politimannen som har foretatt avhøret kunne føres som vitne om innholdet. Det skal imidlertid en del til før avhøret avskjæres opplest. Leses det opp på tross av prosessuelle feil, vil dersom det ikke l kunne svekke avhørets bevisverdi.
Er det ikke tale om en politiforklaring, men en politimanns egenrapport, vil derimot opplesing i utgangspunktet kunne skje uhindret av begrensningene i § 297 (1), jf. Rt. 2001 s. 29. Dette gjelder likevel bare under den forutsetning at opplesingen av politimannens egenrapport ikke søker å omgå en nektelse av å lese opp vitnets politiforklaring.
Muntlig avhør ikke er mulig eller uforholdsmessig ulempe eller utgift
Hvorvidt muntlig avhør ikke er mulig eller ville være en uforholdsmessig ulempe eller utgift, må vurderes med de innskrenkninger som følger av EMK, der art. 6 nr. 3 bokstav d) slår fast at tiltalte har rett til å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot ham, jf. Rt. 2013 s. 1412. Til tross for den absolutte ordlyden, har EMD kommet til at det unntaksvis er anledning til å lese opp politiforklaringer under hovedforhandlingen selv om tiltalte ikke har hatt anledning til å stille spørsmål til vitne. Prinsippene ble klargjort i saken Al-Khawaja og Tahery mot Storbritannia og oppsummert i saken Stefancic mot Slovenia (37).
God grunn for å tillate opplesning
For å gjøre unntak må det for første være en god grunn for å tillate opplesning, herunder om det er en god grunn til at vitne ikke var til stede under rettssaken og om alle rimelige tiltak er satt i verk for å få vitnet til å møte. Gode grunner for å ikke møte kan typisk være at vitnet er død, alvorlig syk eller befinner seg i utlandet på ukjent oppholdssted. Vitner i utlandet kan ikke bringes til Norge mot sin vilje. Hvis en fremmed stat nekter å etterkomme en rettsanmodning om rettslig avhør av et vitne, vil avhør ikke være mulig. Ved sykdom og utenlandsopphold må det blant annet vurderes om fjernavhør etter § 109a er mulig.
Hovedbevislæren
Dersom det foreligger god grunn for å tillate opplesning, er det neste spørsmålet om en eventuell domfellelse bare eller i avgjørende grad vil være basert på politiforklaringen («the sole or decisive rule»). Uttrykket «decisive» skal ifølge EMD forstås slik at ikke alle bevis som øker muligheten for domfellelse, er omfattet. Det må være tale om så betydningsfulle eller viktige bevis at de er egnet til å avgjøre sakens utfall. Hvorvidt en forklaring fra et vitne som ikke har vært utsatt for kryssavhør er avgjørende, beror dessuten på styrken i de øvrige bevis som støtter den.
Sufficient counterbalancing factors
Det ble tidligere lagt til grunn som en absolutt regel at opplesning ikke kunne skje der domfellelse bare eller i avgjørende grad er basert på vitneforklaringer som gjengis. I avgjørelsen Al-Khawaja og Tahery mot Storbritannia følger det imidlertid at det kan være forenelig med EMK art. 6 å gjengi en avgjørende vitneforklaring dersom det foreligger «sufficient counterbalancing factors», og at rettergangen samlet sett fremstår som «fair». Jo viktigere vitnemålet er, desto sterkere må de øvrige prosessuelle garantier være for at forklaringen skal tillates ført. I Rt. 2013 a. 1412 formulerte Høyesterett dette som et spørsmål om det forelå «faktorer som i tilstrekkelig grad oppveier at tiltalte ikke har fått stilt spørsmål til vitnet». Vilkårene er temmelig strenge og vil bare unntaksvis anses oppfylt. EMD har blant annet vektlagt om det foreligger rettssikkerhetsgarantier, forhold ved den forklaringen som det er tale om å gjengi og om den nasjonale domstolen har vært forsiktig med den forklaringen som skal gjengis, forklaringens betydning gitt de øvrige bevisene i saken og om domstolene har gitt en detaljert begrunnelse for forklaringens troverdighet, jf. utkast til ny straffeprosesslov NOU 2016:24 s. 285. Det kan også tenkes at tiltalte har gitt avkall på retten til krysseksaminasjon, eller at hans opptreden rettslig sett er å bedømme som et avkall. Det siste kan være tilfelle der vitnes fravær skyldes frykt fremkalt av tiltalte eller hans side, og tiltalte direkte kan bebreides for dette.
Når opplesning alltid kan skje
Det følger av første ledd annet punktum at opplesning alltid kan skje nåe tiltalte uteblir uten gyldig fravær i sak hvor forelegg er utferdiget eller som bare gjelder inndragning. Selv om retten etter § 294 må sørge for at saken blir fullstendig opplyst, står den noe friere enn når tiltalte er til stede. Retten må vurdere om det skriftlige materialet er tilstrekkelig for opplysning av saken.
Andre ledd
Det følger av § 297 andre ledd at skriftlig erklæring som vitnet har gitt i anledning av saken, bare kan leses opp såfremt begge parter samtykker eller rettslig avhør ikke kan foretas. Bestemmelsen innsnevrer adgangen til opplesning ytterligere sammenlignet med forklaringer etter første ledd. Også her må den skriftlige erklæringen være avgitt «i saken». Utgangspunktet er derfor at sykehus- eller legejournaler ikke kan leses opp, selv om det er klart at den tilskadekomne har anmeldt eller vil anmelde forholdet. Mer usikkert er det imidlertid dersom slik erklæring innhentes «i anledning saken». Prosessuelle feil ved erklæringen vil kunne hindre opplesing.
Kilder:
Forarbeider til ny straffeprosessloven: NOU 2016:24
Norsk lovkommentar på rettsdata.no (krever innlogging)
Straffeprosess av Ørnulf Øyen (2016)