Straffeloven § 57 gjelder kontaktforbud og har som formål å styrke kriminalitetsofrenes stilling. Vilkårene for å ilegge kontaktforbud følger av første ledd. Videre fastsetter andre og tredje ledd  hva kontaktforbudet kan gå ut på, mens fjerde ledd innebærer at kontaktforbudet kan begrenses op nærmere bestemte vilkår. Femte ledd gir adgang til å ilegge elektrisk kontroll. Av sjette ledd følger det endelig at kontaktforbud kan ilegges som enestestraff når det ikke er fastsatt en minstestraff på fengsel i 1 år eller mer for den straffbare handlingen som er begått. Kontaktforbud skal som hovedregel være tidsbestemt inntil fem år, jf. straffeloven § 58 (2). 

Straffeloven § 57

Den som har begått en straffbar handling, kan ilegges kontaktforbud når det er grunn til å tro at vedkommende ellers vil

a) begå en straffbar handling overfor en annen person,

b) forfølge en annen person, eller

c) på annet vis krenke en annens fred.

Kontaktforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbyd

a) å oppholde seg i bestemte områder, eller

b) å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person.

Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan den skyldige forbyd å oppholde seg i sitt eget hjem.

Kontaktforbudet kan begrenses på nærmere angitt vilkår.

Dersom det anses nødvendig for at kontaktforbudet skal bli overholdt, kan retten bestemme at den kontaktforbudet retter seg mot, skal ilegges elektronisk kontroll i hele eller deler av perioden kontaktforbudet gjelder for. Slik kontroll kan bare omfatte registrering av opplysninger om at den domfelte beveger seg innenfor områder som er omfattet av kontaktforbudet, opplysninger om at den domfelte beveger seg i nærheten av fornærmede, og opplysninger om uteblitte signaler fra kontrollutstyret. Domfelte plikter å yte den bistand og å følge de instruksjoner som gis av politiet og som er nødvendig for å gjennomføre kontrollen. Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av elektronisk kontroll, herunder om behandling av personopplysninger i forbindelse med slik kontroll.

Rettighetstap etter bestemmelsen her kan ilegges som eneste straff hvis det ikke er fastsatt minstestraff på fengsel i 1 år eller mer for handlingen.

Første ledd

«Kan» – Plikt til å idømme kontaktforbud?

Første ledd oppstiller vilkårene for å ilegge kontaktforbud. Dersom vilkårene er oppfylt, «kan» kontaktforbud ilegges. Etter en vanlig språklig forståelse av ordet «kan» tilsier dette at domstolene ikke har noen plikt til å idømme kontaktforbud dersom vilkårene er til stede. Bestemmelsen kan imidlertid også tolkes slik at den bare gir nødvendig hjemmel for reaksjonen, men spørsmålet om det foreligger en plikt må avgjøres på annet grunnlag. Eskeland argumenterer for at domstolene bør ha plikt til å idømme kontaktforbud dersom vilkårene er oppfylt, idet det da ikke foreligger noen reelle hensyn som tilsier at slikt rettighetstap ikke skal ilegges, se s. 413. Ettersom dom på kontaktforbud kan virke svært inngripende, må imidlertid vilkårene tolkes strengt.

Begått «en straffbar handling»

Det er for det første et vilkår at tiltalte er funnet skyldig i «en straffbar handling». Dette innebærer at både de objektive og subjektive vilkår for straff må være oppfylt, slik at for eksempel utilregnelige gjerningspersoner ikke kan ilegges kontaktforbud, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 329-330. 

«Grunn til å tro»

Bestemmelsen oppstiller videre som vilkår at det må være «grunn til å tro» at vedkommende, dersom kontaktforbud ikke idømmes, oppfyller ett av de tre alternative vilkårene i bokstav a) til c). Ifølge forarbeidene kreves det ikke sannsynlighetsovervekt . Begrepet «grunn til å tro» skal forstås på samme måte som det tilsvarende begrepet i straffeprosessloven § 222a om besøks- og oppholdsforbud. Ettersom vilkårene i de to bestemmelsene er nesten sammenfallende, er rettspraksis knyttet til strpl. § 222a også relevant for tolkningen og innholdet av «grunn til å tro» samt bokstav a) til c). Ifølge forarbeidene til strpl. § 222a hjemler bestemmelsen ikke for

Bokstav a)

Etter bokstav a) må det være grunn til å tro at vedkommende ellers vil «begå en straffbar handling overfor en annen person». Kontaktforbudet må etter dette alternativet ta sikte på å beskytte privatpersoner, og det er ikke adgang til å anvende det for å beskytte den alminnelige ro og orden. Så lenge det gjelder en nærmere angitt krets, kan imidlertid forbudet ilegges for å beskytte flere enn én person. Dette er i samsvar med den forståelsen av strpl. § 222a (1) a) som er lagt til grunn i forarbeider og rettspraksis, se eksempelvis Rt. 2002 s. 1243. Når det gjelder kontaktforbud i form av oppholdsforbud etter § 57, argumenterer imidlertid Eskeland for at verken forarbeidene eller reelle hensyn taler for å tolke § 57 innskrenkende på dette punkt, se s. 412. Se videre Rt. 2014 s. 641 og HR-2017-1252-A.

Bokstav b)

Etter bokstav b) må det være grunn til å tro at vedkommende ellers vil «forfølge en annen person». Det kreves ikke at forfølgelsen som fryktes er straffbar, og forarbeidene nevner som eksempel at en person følger etter eller stadig dukker opp på samme sted på en måte som oppfattes truende, se Ot.prp.nr. 109 (2001-2002) s. 45.

Bokstav c)

Etter bokstav c) må det være grunn til å tro at vedkommende ellers vil «på annet vis krenke en annens fred». Forarbeidene nevner som eksempel av «en person gjentatte ganger dukker opp på en annens bosted, ringer eller trakasserer eller håner vedkommende på offentlige steder eller lignende», se Ot.prp.nr. 109 (2001-2002) s. 45.

Andre ledd

Andre (og tredje) ledd regulerer hva et eventuelt kontaktforbud kan gå ut på.

Bokstav a)

Etter bokstav a) kan domfelte forbys «å oppholde seg i bestemte områder».  Området må angis i dommen, og kan eksempelvis være fornærmedes hjem, et tettsted, en by eller en kommune. I HR-2016-00783-A omfattet oppholdsforbudet et areal på nærmere 1500 km2, mens i HR-2017-1840A fikk domfelte oppholdsforbud med elektronisk kontroll i det aller meste av Østfold og en betydelig del av Akershus. I Rt. 1998 s. 1106 var det imidlertid ikke adgang til «generelt å pålegge en person å unnvike steder der fornærmede midlertidig måtte oppholde seg.

Bokstav b)

Etter bokstav b) kan domfelte forbys «å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person». Ordlyden «forfølge … eller på annet vis kontakte» tilsier at forbudet normalt må begrenses til tilfeller hvor man aktivt følger etter eller kontakter en annen, jf. Rt. 1998 s. 1255 som gjaldt strpl. § 222a. Det i forarbeidene fremhevet at forbudet kan utformes slik at «det ikke bare retter seg mot fysiske tilnærmelser, men også mot uønsket oppmerksomhet som tar form av telefonoppringninger, brev, e-poster, tekstmeldinger osv.». I relasjon til strpl. § 222 a ble det i Rt. 2003 s. 1068 slått fast at bestemmelsen ikke ga hjemmel for å pålegge en person å «vike ut av syns- og hørevidde og unnlate å følge etter henne eller bevege seg i hennes retning, også dersom han tilfeldig blir oppmerksom på at han er i nærheten av henne».

Tredje ledd

Også tredje ledd regulerer hva kontaktforbudet kan gå ut på. Etter denne bestemmelsen kan den skyldige forbyd å oppholde seg i sitt eget hjem dersom det er «nærliggende fare» for en handling som nevnt i første ledd bokstav a). Begrepet «nærliggende fare» innebærer at det kreves sannsynlighetsovervekt for at den domfelte vil begå straffbare handlinger overfor en annen person, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 456 og Rt. 2011 s. 1161. Av denne dommen følger det videre at bestemmelsen også kan anvendes om den som skal beskyttes ikke bor i domfeltes hjem. Siktede har i slike saker alltid krav på offentlig forsvarer, jf. strpl. § 100b, mens fornærmede har krav på bistandsadvokat, jf. strpl. § 107a.

Fjerde ledd

Etter fjerde ledd kan kontaktforbudet begrenses på nærmere angitte vilkår. Ifølge forarbeidene tar regelen særlig sikte på sitasjoner hvor de berørte partene har felles barn, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 456.

Femte ledd

Femte ledd åpner opp for at retten kan bestemme at den kontaktforbudet retter seg mot skal ilegges elektronisk kontroll i hele eller deler av perioden kontaktforbudet gjelder for. Formålet er særlig å gi bedre beskyttelse til personer som utsettes for vold og trusler om vold fra nåværende eller tidligere samlivspartner, men elektronisk kontroll vil kunne ilegges alle som idømmes kontaktforbud, jf. Ot.prp.nr. 25 (2008-2009) s. 5.

Vilkåret er at det anses «nødvendig». Selv om dette innebærer stor frihet til domstolene, må beslutningen begrunnes enten med henvisning til partenes forhistorie, uttalelser fra domfelte eller tidligere brudd på besøks- eller kontaktforbud, jf. Ot.prp.nr. 25 (2008-2009) s. 20-21. Elektrisk kontroll må ilegges sammen med kontaktforbudet og kan ikke idømmes alene eller uavhengig av et kontaktforbud. Elektronisk kontroll kan ilegges for inntil fem år, jf. straffeloven § 58. Etter straffeloven § 58 (3) andre punktum kan påbud om elektrisk kontroll prøves på ny av tingretten etter seks måneder. I HR-2016-00783-A ble kontaktforbudet satt til fem år mens den elektroniske kontrollen ble satt til tre år.

Elektrisk kontroll kan etter annet punktum bare omfatte registrering av opplysninger om den domfeltes bevegelser dersom vedkommende beveger seg innenfor områdene som er omfattet av kontaktforbudet. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for kontinuerlig overvåking.

Når det gjelder domfeltes plikter, er den viktigste å lade utstyret ved behov. I tillegg må domfelte være tilgjengelig for politiet på telefon, se videre om dette i Ot.prp.nr. 25 (2008-2009) s. 36.

Sjette ledd

Sjette ledd åpner for at rettighetstap i form av kontaktforbud kan ilegges som eneste straff. Vilkåret er at det ikke er fastsatt en minstestraff på fengsel i 1 år eller mer for handlingen. Det vil imidlertid neppe ofte være aktuelt å bruke denne adgangen, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 456.

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Forarbeider, se

• Ot.prp.nr. 109 (2001-2002)
• Ot.prp.nr. 90 (2003-2004)
• Ot.prp.nr. 25 (2008-2009)

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)