Straffeloven § 48 inneholder vilkårene for å idømme samfunnsstraff og viderefører gjeldende rett i medhold av straffeloven 1902. Samfunnsstraff innebærer at domfelte ikke skal settes i fengsel, men i stedet skal settes til samfunnsnyttig tjeneste og gjennomgå tiltak som er egnet til å motvirke ny kriminalitet, jf. strgjfl. § 53 (1). Ingen straffebud gir hjemmel for å idømme samfunnsstraff. Straffeloven § 48 gir imidlertid hjemmel for å i stedet ilegge samfunnsstraff der det finnes hjemmel for å straffe en handling med fengsel.
Straffeloven § 48
Samfunnsstraff kan idømmes i stedet for fengselsstraff når
a) det ellers ikke ville ha blitt idømt strengere straff enn fengsel i 1 år,
b) hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet, og
c) lovbryteren samtykker og har bosted i Norge, Danmark, Finland, Island eller Sverige.
Første ledd bokstav a kan fravikes når den straff som ellers ville ha blitt idømt, helt eller delvis ville ha vært betinget, når lovbryteren er under 18 år, og ellers når sterke grunner taler for at samfunnsstraff idømmes.
Første ledd
Adgang, men ingen plikt til å idømme samfunnsstraff
Det finnes ingen straffebud som selv gir hjemmel for å idømme samfunnsstraff. Dersom det foreligger hjemmel for å straffe en handling med fengsel, følger det imidlertid av straffeloven § 48 første ledd at samfunnsstraff kan idømmes i stedet for fengselsstraff dersom visse vilkår er oppfylt. Ordet «kan» tilsier at domstolene aldri har noen plikt til å idømme samfunnsstraff, men at de derimot har adgang til det. Det bærende hensynet til bak samfunnsstraffen og domstolenes vurdering er individualprevensjon. Høyesterett uttalte i Rt. 1991 s. 275 at det i rekke tidligere dommer har blitt «lagt stor vekt på hensyn som normalt begrunner betinget fengsel, først og fremst resosialiserings- og rehabiliteringshensyn,» ved vurderingen av om dom på samfunsstraff bør gis. For at det skal være adgang til å idømme samfunnsstraff, følger det av første ledd at tre kumulative vilkår må være oppfylt:
a) Det ellers ikke ville ha blitt idømt strengere straff enn fengsel i 1 år
Hovedregelen etter bokstav a) er at samfunnsstraff bare kan ilegges dersom det ville ha blitt idømt fengsel i ett år eller kortere. Hvorvidt den alternative fengselsstraffen ville blitt ubetinget eller betinget, helt eller delvis, spiller imidlertid ingen rolle. Regelen innebærer at domstolen først må vurdere lengden på en eventuell fengselsstraff. Unntak fra bokstav a) er gitt i andre ledd.
b) Hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet
I utgangspunktet kan samfunnsstraff ilegges i stedet for fengsel for alle typer straffbare handlinger. Vilkåret i bokstav b) innebærer imidlertid en begrensning, idet det kreves at «straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet». Ettersom straffen kan ha flere ulike formål, er vilkåret nokså uklart. Ifølge forarbeidene menes «alle de hensyn som domstolen i dag vektlegger når den finner at lovbruddet verken kvalifiserer for en betinget fengselsstraff eller for samfunnstjeneste, jf. Ot.prp.nr. 5 (2000-2001) s. 126. Videre følger det av Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 446 at
I saker som gjelder grov vold eller seksuallovbrudd bør domstolene likevel være svært forsiktige med å idømme samfunnsstraff. I slike saker vil hensynet til straffens formål normalt tale mot en reaksjon i frihet. Dette gjelder selv om lovbryterens alder er lav … Samfunnsstraff bør også unngås som en reaksjon overfor lovbrudd som må betegnes som ledd i organisert kriminell virksomhet.
Samfunnsstraff er normalt mest aktuelt i saker som omhandler vinningsforbrytelser, bilbrukstyverier, innbrudd og skadeverk. Rettspraksis viser imidlertid at det har vært en gradvis økende bruk av samfunnsstraff for lovbrudd som tidligere kvalifiserte for ubetinget fengsel, jf. blant annet Rt. 2002 s. 1403 og Rt. 2003 s. 320 som begge gjaldt trygdebedrageri samt Rt. 2011 s. 936 om tilvirkning av narkotika. I samme retning peker lovendringen av strl. 1902 § 28 a (nå straffeloven § 51) i 2007 som gikk ut på at adgangen til å ilegge ubetinget fengselsstraff sammen med samfunnsstraff ble utvidet fra 30 til 60 dager.
c) Lovbryteren samtykker og har bosted i Norge, Danmark, Finland, Island eller Sverige
Bokstav c) setter for det første som vilkår at tiltalte selv må samtykke for at samfunnsstraff skal kunne ilegges. Bakgrunnen er en antagelse om at samfunnsstraffen ikke ville blitt gjennomført med mindre vedkommende har samtykket til en slik straff. Det kreves imidlertid ikke uttrykkelig samtykke fra lovbryteren, jf. Rt. 1992 s. 992. Samtykket kan trekkes tilbake helt til hovedforhandlingen er avsluttet. For det andre oppstilles det i bokstav c) et vilkår om at tiltalte har bosted i Norge, Danmark, Finland, Island eller Sverige.
Andre ledd
Unntak fra bokstav a)
Andre ledd er et unntak fra hovedregelen i bokstav a) om at det er et vilkår for å idømme samfunnsstraff at det ellers ikke ville ha blitt idømt strengere straff enn fengsel i 1 år, og innebærer med andre ord en utvidelse av adgangen til å anvende samfunnsstraff. Bestemmelsen oppstiller tre alternative vilkår:
Når straffen som ellers ville ha blitt idømt ville ha vært helt eller delvis betinget
Unntak fra bokstav a) når den straff som ellers ville ha blitt idømt ville ha vært helt eller delvis betinget er nødvendig fordi samfunnsstraff «erstatter betinget dom med tilsyn, eller tilsynsprogram», jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 396. I disse tilfellene kreves det derfor ikke «sterke grunner» for å anvende samfunnsstraff selv om den alternative straffen overskrider ett år.
Lovbryteren er under 18 år
Bestemmelsen om at ettårsgrensen i bkstav a) ikke gjelder når lovbryteren er under 18 år, ble tilføyd samtidig med innføringen av den nye straffen ungdomsstraffen i 2012. Formålet var å redusere bruken av fengsel overfor denne aldersgruppen til de aller alvorligste forbrytelsene. Når lovbryteren er under 18 år har individualpreventive hensyn ekstra stor vekt.
Et eksempel fra rettspraksis er dommen inntatt i Rt. 2010 s. 1313, der en 17 år og fire måneder gammel gutt var tiltalt for flere ran og ransforsøk. På tross av at det «ikke [var] tvilsomt at straffen normalt ville bli ubetinget fengsel i flere år», ble det likevel idømt samfunnsstraff. Høyesterett la stor vekt på individualpreventive hensyn og uttalte at
Det som i det lange løp alt i alt best tjener barnets interesser trer i forgrunnen, og kan bare settes til side så langt det foreligger særlig tungtveiende allmennpreventive hensyn som ikke i tilfredsstillende grad også ivaretas ved en dom på samfunnsstraff. Jo yngre barnet er, desto mer må det til …
Høyesterett la også vekt på straffeloven § 33 om at personer under 18 år på handlingstiden bare kan idømmes ubetinget fengselsstraff «når det er særlig påkrevd», og uttalte at «bestemmelsen gir et oppdatert uttrykk for lovgivers syn som bør ha betydning». FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 om at «det som best tjener barnets interesser skal være et grunnleggende hensyn ved alle beslutninger som gjelder barnet» og at dette «også gjelder der det er spørsmål om å straffedømme barnet», ble også vektlagt. Se også Rt. 2011 s. 206.
Sterke grunner taler for at samfunnsstraff idømmes
For øvrig kan samfunnsstraff bare erstatte ubetinget fengsel over ett år når «sterke grunner» taler for det. Det er i forarbeidene uttalt at unntaket vil kunne anvendes «hvor de forhold som pådømmes, hver for seg ikke er særlig grove».
Høyesterett (3-2) kom i Rt. 2011 s. 462 om ran til at hensynet til domfeltes barn som var 12 og 13 år, ikke var tungtveiende nok til at det kunne idømmes samfunnsstraff. I Rt. 2011 s. 1744 om oppbevaring av store mengder narkotika ble imidlertid resultatet det motsatte. Flertallet (3-2) kom her til at domfeltes eneomsorg for en 7-årig datter, sett i sammenheng med at hun hadde samarbeidet med politiet, tilsa idømmelse av samfunnsstraff.
Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)
Forarbeider, se
- Ot.prp.nr. 5 (2000-2001)
- Ot.prp.nr. 90 (2003-2004)
Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)