Straffeloven § 31 gjelder fastsetting av fengselsstraff. Bestemmelsen innebærer en lovfesting og tydeliggjøring av gjeldende rett. For det første kreves det hjemmel i et straffebud for å idømme fengselsstraff, jf. første ledd. For det andre setter bestemmelsen i andre ledd minstestraffen til 14 dager med mindre et straffebud bestemmer annet. Av tredje ledd følger det for det tredje at fengselsstraff må idømmes for en bestemt tid.

Straffeloven § 31

Fengselsstraff kan idømmes når dette er bestemt i straffebudet.

Minstestraffen er 14 dager når ikke annet er bestemt i loven.

Fengselsstraff idømmes for en fastsatt tid. Fengselsstraff til og med 120 dager fastsettes i dager. Fengselsstraff over 4 måneder fastsettes i måneder og år.

Første ledd

Første ledd innebærer en lovfesting og tydeliggjøring av gjeldende rett, idet bestemmelsen slår fast at fengselsstraff krever hjemmel i et straffebud. Slik hjemmel finnes i de fleste straffebudene – enten som eneste straff eller som et alternativ til bot. Ifølge forarbeidene er bakgrunnen for lovfestingen «at straffelovens alminnelige del skal gi veiledning om hvor hjemmelen for å idømme fengselsstraff finnes».

At fengselsstraff «kan» idømmes innebærer at domstolene har en viss adgang til å velge den enkelte reaksjon. Dersom fengselsstraff er eneste straffart etter det straffebudet tiltalte er funnet skyldig i å ha overtrådt, eller loven påbyr at andre straffarter bare kan idømmes sammen med fengselsstraff, har retten i utgangspunktet en plikt til idømme fengselsstraff. Straffeloven § 80 åpner imidlertid for at retten i stedet kan ilegge en «mildere straffart», altså bot, dersom ulike formildende omstendigheter foreligger. Plikten til å velge fengselsstraff modifiseres også noe i straffeloven § 48, ved at det kan være adgang til å idømme samfunnsstraff i stedet for fengselsstraff. Etter spesiallovgivningen foreligger det ofte ingen plikt overhode, idet det er vanlig at straffen er bøter eller fengsel.

Andre ledd

Andre ledd viderefører hovedregelen fra strl. 1902 om minstestraff på 14 dager i fengsel. Minstestraffen gjelder også når det idømmes ubetinget fengsel i tillegg til samfunnsstraff etter straffeloven § 51 a). Det er imidlertid en forutsetning for anvendelse av minstestraffen at fengselsstraff idømmes som prinsipal straff. Er fengselsstraffen derimot subsidiær, er den nedre grensen satt til én dag, jf. straffeloven § 55 (1). Det følger videre av straffeloven § 82 (1) annet punktum at minstestraffen heller ikke gjelder ved etterskuddsdom. Det samme gjelder ved delvis omgjøring av betinget dom ved vilkårsbrudd, jf. straffeloven § 39 (2). Endelig kan det nevnes at minstestraffen ved delvis betinget fengsel bare gjelder for den ubetingede delen av straffen, jf. straffeloven § 34 (1) annet punktum.

Regelen om minstestraff gjelder som tidligere bare når ikke annet er bestemt. Dette innebærer at det enkelte straffebud kan fastsette en høyere minstestraff. Ifølge forarbeidene er antallet minstestraffer redusert i den nye straffeloven, jf. Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 132.

Tredje ledd

Fengselsstraff idømmes for en fastsatt tid. Regelen i tredje ledd annet punktum innebærer at retten innenfor rammen 14 til 120 dager står helt fritt og kan velge et hvilket som helst dagsantall. Praksis viser imidlertid at retten som regel holder seg til enkelte sifre, eksempelvis 24, 30, 36, 45, 60, 75, 90 og 105 dager. Fengselsstraff over 4 måneder (som utgjør ca. 120 dager) fastsettes derimot ikke i dager, men i måneder og år. Det er ikke adgang til å dele opp månedene. En straff på fengsel i 4 1/2 måned er dermed ikke mulig å fastsette. Det kreves imidlertid ikke at straffen settes til hele år. Dette innebærer at straffen kan bli satt til fengsel i ett år og 10 måneder.

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffelovens forarbeider, se Ot.prp.nr.90 (2003-2004)