Straffeloven § 287 gjelder forsømmelse av hjelpeplikt, og viderefører strl. 1902 § 387 med visse realitetsendringer. Bestemmelsen må sees i sammenheng med avvergingsplikten i § 196, og suppleres av særlige bestemmelser om hjelpeplikt, herunder særlig veitrafikkloven § 12. Hjelpeplikten inntrer der noen er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse, samt der brann, oversvømmelse, sprengning eller lignende ulykke medfører slik fare. Andre ledd innebærer en begrensning i straffeansvaret.
Straffeloven § 287
Med bot eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som unnlater
a) etter evne å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse, eller
b) ved anmeldelse eller på annen måte etter evne avverge brann, oversvømmelse, sprengning eller lignende ulykke som medfører fare for menneskeliv eller betydelig skade på kropp og helse.
Brudd på hjelpeplikten etter første ledd straffes ikke når plikten ikke kunne oppfylles uten å utsette seg selv eller andre for særlig fare eller oppofrelse.
Første ledd
Strafferamme
Strafferammen for overtredelse av straffeloven § 287 om forsømmelse av hjelpeplikt er fengsel i 6 år.
Den objektive gjerningsbeskrivelsen
Strl. § 287 oppstiller en hjelpeplikt og to alternative handlingsalternativ i bokstav a og b for når denne kan være brutt.
Bokstav a
Bokstav a ilegger straffansvar for den som unnlater etter evne å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse. Formuleringen «etter evne» tilsier at den enkeltes personlige forutsetninger og hvilke hjelpemidler man har til rådighet har betydning. Dette innebærer for det første at personer med dårligere forutsetninger enn andre ikke kan straffes. For det andre er det i forarbeidene uttalt at det neppe er adgang til å fingere edruelighet etter strl. § 25 (3). Vurderingen må derimot ta utgangspunkt i personens faktiske tilstand, jf. Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 437.
Hjelpeplikten i bokstav a forutsetter at noen er i «åpenbar fare» enten for å «miste livet» eller å bli «påført betydelig skade på kropp eller helse». For hva som regnes som «betydelig skade på kropp eller helse», se strl. § 11. Dette alternativet er nytt, men medfører ifølge forarbeidene ikke noen stor utvidelse av anvendelsesområdet «all den tid at det ved åpenbar fare for betydelig skade på kropp eller helse ofte vil foreligge tilsvarende fare for tap av menneskeliv», jf. Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 437. Hvordan faren har oppstått i utgangspunktet uten betydning. Dersom den som hjelpeplikten tilfaller derimot selv har fremkalt faren, eller han på annet grunnlag har en særlig omsorgsplikt, kan vedkommende straffes etter de strengere bestemmelsene i §§ 275 om drap og 288 om hensettelse i hjelpeløstilstand mv.
Det er ikke et vilkår at det kan bevises at vedkommende ville ha reddet personen. Det avgjørende er om situasjonen tilsa at det var en rimelig utsikt til at hjelp ville ha nyttet. Utsikten til å redde vil imidlertid kunne ha betydning hvor hvilke farer man selv har plikt til å utsette seg for. Jo mindre utsikt det er for at et redningsforsøk skal bli vellykket, jo større vekt må det legges på faren og det som ofres ved redningshandlingen. Dersom det er klart at redningshandlingen ville vært nytteløs, må straffansvar være utelukket, jf. Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 437.
Bokstav b
Bokstav b ilegger straffansvar for den som unnlater ved anmeldelse eller på annen måte etter evne å avverge brann, oversvømmelse, sprengning eller lignende ulykke som medfører fare for menneskeliv eller betydelig skade på kropp og helse. Bestemmelsen innebærer en plikt til å søke allmenn fare avverget. I motsetning til etter bokstav a der det kreves at det foreligger «åpenbar fare», er det her tilstrekkelig at de aktuelle begivenhetene «medfører fare». Som avvergingsmåte viser loven til «ved anmeldelse eller på annen måte», og som oftest vil det aktuelle være melding til politiet, eventuelt brannvesenet eller annen myndighet, herunder barneverntjenesten. Hvorvidt avvergelsen lykkes er uten betydning for straffansvaret.
Andre ledd
Andre ledd oppstiller en begrensning i straffansvaret ved at straff er utelukket når «plikten ikke kunne oppfylles uten å utsette seg selv eller andre for særlig fare eller oppofrelse». Ordet «særlig» tilsier at hjelpeplikten gjelder med mindre faren eller oppofrelsen er så stor at det ikke er rimelig å krave at vedkommende skal hjelpe.
Kilder:
Rettsdata.no (krever innlogging)
Norsk spesiell strafferett av Magnus Matningsdal (2. utg. 2016)