Straffeloven § 277 omhandler medvirkning til selvmord og til selvpåført betydelig skade på kropp eller helse. Første og andre ledd gjør medvirkning til slike handlinger straffbart, og er således eksempler på at medvirkningsansvar der handlingen som medvirkningen retter seg mot i seg selv er straffri. Etter tredje ledd kan straffen dersom «særlige grunner» foreligger settes under minstestraffen eller til en mildere straffart. Straff ilegges imidlertid ikke dersom døden eller den betydelig skade på kropp eller helse ikke er inntrådt, jf. fjerde ledd.

Straffeloven § 277

Den som medvirker til at noen påfører seg selv betydelig skade på kropp eller helse, straffes med fengsel inntil 15 år, jf. § 274 annet ledd.

Den som medvirker til at noen tar sitt eget liv, straffes med fengsel fra 8 inntil 21 år, jf. § 275.

Straffen etter første og annet ledd kan, dersom særlige grunner gjør seg gjeldende, likevel settes under minstestraffen eller til en mildere straffart enn det som følger av § 274 annet ledd og § 275.

Straff kommer ikke til anvendelse når døden eller betydelig skade på kropp eller helse ikke er inntrådt.

Første og annet ledd

Straffeloven § 277 første ledd gjelder medvirkning til at noen påfører seg selv betydelig skade på kropp eller helse, mens andre ledd regulerer medvirkning til selvmord. Strafferammene er på henholdsvis fengsel i 15 år og fengsel fra 8 inntil 21 år, og er dermed like som i § 274 (2) og § 275.

Som hovedregel vil straffebud som omfatter medvirkers handling, også omfatte hovedpersonens handling. Dette gjelder imidlertid ikke unntaksfritt, og bestemmelsene i første annet ledd er eksempler på at medvirkning til en handling er straffbart selv om den handlingen som medvirkningen retter seg mot i seg selv er straffri.

Første og annet ledd er videre eksempler på at medvirkningsansvaret er direkte regulert i straffebudet, på tross av den generelle medvirkningsregelen strl. § 15. Gode grunner taler imidlertid for at vilkårene for medvirkning er de samme, og bestemmelsene omfatter både fysisk og psykisk medvirkning. Det er ikke et vilkår at den som skader seg eller tar selvmord er tilregnelig, så lenge vedkommende har evnen til å forstå sin handling. Det stilles heller ikke krav om gjensidig forståelse mellom partene om medvirkningen. Medvirkeren straffes dermed selv om selvmorderen ikke er klar over hjelpen.

Tredje ledd

Dersom «særlige grunner» gjør seg gjeldende, åpner andre ledd for at straffen for medvirkning etter første og annet ledd settes under minstestraffen eller til en mildere straffart enn det som følger av § 274 (2) og § 275. Dette innebærer at ved medvirkning til selvmord kan settes en fengselsstraff kortere enn minstestraffen på 8 år, eller kan ilegges bot istedenfor fengsel. I Rt. 2012 s. 34 kom Høyesterett til at også samfunnsstraff kan anvendes ved overtredelse av § 277 (dagjeldende strl. 1902 § 236), men at dette må bero på omstendighetene i den enkelte sak. I den konkrete saken fant Høyesterett at samfunnsstraff ikke innebar en tilstrekkelig klar avstandtagen fra tiltaltes handlemåte. Det ble særlig lagt vekt på at tiltalte ikke på noe tidspunkt gjorde forsøk på å avverge handlingen, men derimot bidro aktivt til realiseringen av denne. Anken ble dermed forkastet.

Fjerde ledd

Etter fjerde ledd er det ikke straffbart å medvirke til at noen skader seg selv betydelig eller tar selvmord dersom døden eller den betydelige skaden på kropp eller helse ikke inntrer. Det ilegges med andre ord ikke straff dersom man mislykkes i å overtale noen til å påføre seg selv betydelig skade eller ta selvmord.

Kilder:

Rettsdata.no (krever innlogging)

Norsk spesiell strafferett av Magnus Matningsdal (2. utg. 2016)