Straffeloven § 276 omhandler samtykke fra den fornærmede. Første ledd åpner for straffrihet ved overtredelse av strl. §§ 271, 272, 273 og 274 (1) dersom fornærmede har samtykket til inngrepet. Etter andre ledd gjelder dette ikke for drap etter § 275 eller betydelig skade på kropp eller helse etter § 274 (2). I slike tilfeller kan fornærmedes samtykke kun føre til at straffen for gjerningspersonen settes under minstestraffen eller til en mildere straff enn den som følger av bestemmelsene. 

Straffeloven § 276

Straff etter §§ 271, 272, 273 og 274 første ledd kommer ikke til anvendelse når den handlingen er rettet mot, har samtykket.

Dersom noen med eget samtykke har drept eller påført betydelig skade på kropp eller helse, kan straffen for gjerningspersonen settes under minstestraffen eller til en mildere straffart enn den som følger av §§ 275 eller 274 annet ledd.

Første ledd

Anvendelsesområdet

Ved overtredelse av §§ 271, 272, 273 og 274 (1) fritas gjerningspersonen for straff dersom fornærmede har samtykket til handlingen. Dette gjelder også når handlingen får uforsettlige følger som nevnt i §§ 272 og 274. Det er imidlertid noe uklart om samtykket har virkning dersom gjerningspersonens forsett også omfatter følgene «uhelbredelig lyte eller skade, sykdom eller arbeidsudyktighet av noe varighet eller sterk smerte», jf. Rt. 1993 s. 117 som gjaldt straffeloven av 1902.

Dersom det er utvist uaktsomhet med hensyn til dødsfølge eller betydelig skade på kropp eller helse, kan gjerningspersonen straffes etter strl. §§ 280 og 281. Tar man strl. § 276 (1) på ordet, innebærer dette at en forsettlig kroppsskade som medfører slike uaktsomme følger, er straffri om fornærmede har samtykket. I slike tilfeller kan det imidlertid bli spørsmål om samtykket omfatter en slik følge.

Begrensningene i § 276 gjelder ikke i behandlingsøyemed, der det avgjørende i stedet er det som er legeetisk forsvarlig.

Samtykket

Fornærmede må ha samtykket på gjerningstidspunktet. Før dette er det full adgang til å tilbakekalle det, og det er ikke tilstrekkelig at samtykket kommer i etterkant. Det stilles ingen formkrav, men for at samtykket skal være gyldig må det tilfredsstille visse krav til innholdet. I Rt. 1993 s. 117 hadde Herredsretten ansett det som et samtykke fra fornærmede da han tatt tak i tiltalte rundt skuldre/nakke og gjentatte ganger uttalt «gi meg en på kjeften», samt lignende uttrykk. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte derimot at «normalt kan ikke et samtykke til slåsskamp oppfattes som et samtykke til forsettlig tilføyelse av skade som nevnt i § 229 annet straffalternativ [nå § 274 første ledd]. Utvalget kan ikke se at det som sies i herredsrettens premisser gir tilstrekkelig holdepunkter for at tiltalte her ga et slikt samtykke.

Dersom  fornærmede er mindreårig, er det en forutsetning for gyldig samtykke at han/hun skjønner rekkevidden av handlingen og kan vurdere konsekvensene. Handlingens art og omfang har derfor stor betydning. I Rt. 2004 s. 849 var spørsmålet om en 15 år gammel jente hadde gitt et straffriende samtykke til at det ble satt en amfetaminsprøyte på henne. Høyesterett kom til at jentas lave alder ikke var til hinder for å gi samtykke så lenge hun hadde skjønt rekkevidden av handlingen og vært i stand til å vurdere konsekvensene av den. Det ble uttalt at det klart ikke kan innfortolkes noe krav om aktverdig grunn i § 276. Dommen inntatt i Rt. 1984 viser videre at et samtykke kan bli sett bort fra dersom det er gitt på basis av feilaktige forutsetninger.

Det tilfører straffespørsmålet å avgjøre om det foreligger samtykke.

Andre ledd

Strl. § 276 andre ledd hjemler en mulighet for retten til å sette straffen for gjerningspersonen under minstestraffen eller til en mildere straffart dersom noen med eget samtykke er drept, jf. § 275, eller påført betydelig skade på kropp eller helse, jf. § 274 (2). Alternativet «under minstestraffen» innebærer at fengselsstraffen for drap kan settes lavere enn minstestraffen på 8 år. At straffen kan settes til en «mildere straffart» betyr videre at straffen kan settes til bot.

Høyesterett slår i Rt. 2000 s. 646 fast at strl. 1902 § 235 andre ledd (nå § 276 andre ledd) ikke bare var en straffutmålingsregel. Det uttales at

Jeg mener at bestemmelsen må forstås slik at lovgiveren her har tatt uttrykkelig stilling til hvorledes drap med samtykke og drap forøvet av medlidenhet overfor den håpløst syke skal bedømmes strafferettslig. Loven åpner for en nedsettelse av straffen under den minstestraff som ellers gjelder etter § 233, og også for anvendelse av en annen straffereaksjon enn fengselsstraff. Men det åpnes ikke for straffrihet, slik § 235 første ledd gjør for legemskrenkelser etter § 228 og § 229 mot noen som har samtykke i dette.

Avgjørelsen gjør det klart at medlidenhetsdrap av en håpløst syk person med samtykke ikke er straffritt, heller ikke på nødrettsgrunnlag. Høyesterett skiller imidlertid avslutningsvis gjerningspersonens handling fra tilfeller der leger i samsvar med legeloven behandler uhelbredelig syke og døende pasienter for sterk smerte. Så lenge formålet med behandlingen er å lindre smerte og ikke avslutte livet, er behandlingen rettmessig.

Kilder:

Rettsdata.no (krever innlogging)

Norsk spesiell strafferett av Magnus Matningsdal (2. utg. 2016)