Gå til hovedinnhold Gå til søk

Straffeloven § 26. Rettsuvitenhet

Straffeloven § 26 omhandler rettsuvitenhet. Bestemmelsen avløser § 57 i straffloven av 1902 og viderefører langt på vei den tidligere rettstilstanden med unntak av særlig en viktig endring: Alle former for rettsuvitenhet skal nå bedømmes etter straffeloven § 26. Bestemmelsen åpner for at den som på handlingstidspunktet har vært ukjent med at handlingen er ulovlig fordi vedkommende har vært uvitende om gjeldende rettsregler, kan straffes når uvitenheten er uaktsom. Uvitenhet om rent faktiske forhold reguleres derimot av straffeloven § 25.


Straffeloven § 26

Den som på handlingstidspunktet på grunn av uvitenhet om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes når uvitenheten er uaktsom.

Uvitenhet om rettsregler

Formuleringen «uvitenhet om rettsregler» omfatter alle former for rettsuvitenhet, herunder både villfarelse om bestemmelsens eksistens, og tilfeller hvor gjerningspersonen har misforstått den rettslige reguleringen. Dette innebærer en endring i forhold til rettstilstanden etter straffeloven 1902 § 57, idet «situasjonsvillfarelse» ikke lenger skal bedømmes etter bestemmelsen om faktisk uvitenhet i straffeloven § 25 (tidligere § 42 i straffeloven av 1902). Uvitenhet om rent faktiske forhold skal imidlertid fortsatt bedømmes etter § 25, for eksempel dersom et lovbrudd skyldes at gjerningspersonen ikke var klar over at det fantes en avtale eller et enkeltvedtak, eller at vedkommende har misforstått innholdet av avtalen eller enkeltvedtaket. Dersom uvitenheten i stedet knytter seg til forståelsen av hvilke rettsvirkninger avtalen medfører, må forholdet bedømmes etter straffeloven § 26 om rettsuvitenhet.

Uvitenhet om territorial-, fiskeri-, fylkes-, kommunegrenser mv. har tradisjonelt blitt regulert av bestemmelsen om rettsuvitenhet, se Rt. 1960 s. 308. Villfarelse med hensyn til egen faktisk posisjon i terrenget har derimot vært bedømt under bestemmelsen om faktisk uvitenhet, se Rt. 1953 s. 1537. Denne sondringen må gjelde fortsatt. I tilfeller av uklar rettstilstand, har det ved vurderingen av hvilken bestemmelse forholdet skal falle under blitt lagt vekt på om hensynet til lovens effektivitet tilsier at villfarelsen burde henføres under bestemmelsen om rettsuvitenhet, se særlig Rt. 1979 s. 411, Rt. 1980 s. 1546 og Rt. 1986 s. 531. Tilsvarende vurdering bør foretas etter straffeloven av 2005.

Dersom ordlyden i et straffebud indikerer at det kreves forsett med hensyn til ulovligheten, vil ikke straffeloven § 26 komme til anvendelse, jf. straffeloven § 1.

Ukjent med at handlingen er ulovlig på handlingstidspunktet

Bestemmelsen retter seg bare mot uvitenhet om handlingens lovlighet. Rettsuvitenhet som går ut på at gjerningspersonen tror at en lovlig handling er ulovlig har ingen interesse, ettersom det i slike tilfeller ikke vil foreligge overtredelse av noe straffebud, jf. straffeloven § 14 og Grunnloven § 96. Ordet «ulovlig» tilsier videre at det ikke er relevant hvorvidt gjerningspersonen var ukjent med at handlingen var straffbar. I denne relasjon er ansvaret objektivt, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 429-430. Se også Rt. 1967 s. 612, Rt. 1999 s. 1342 og Rt. 2008 s. 1582 om dette. Omvendt vil imidlertid rettsuvitenhet alltid omfatte det aktuelle straffebudet, idet enhver straffbar handling også er en ulovlig handling. De relevante tilfellene for denne bestemmelsen er altså der gjerningspersonen tror at en ulovlig handling er lovlig, eller ikke har tenkt på at handlingen han foretok var ulovlig.

Skyldkravet: Straffes når uvitenheten er uaktsom

Hovedregelen

Hovedregelen er at skyldkravet med hensyn til handlingens ulovlighet er uaktsomhet, jf. straffeloven § 23. Dersom gjerningspersonen er klar over at handlingen er ulovlig, foreligger forsett etter straffeloven § 22. Frifinnelse som følge av manglende skyld med hensyn til lovligheten er da ikke aktuelt. På samme måte som etter straffeloven 1902 kan gjerningspersonen straffes for forsettlig overtredelse selv om vedkommende bare har opptrådt uaktsomt med hensyn til den rettsregelen som gjør forholdet ulovlig. Dette har imidlertid liten praktisk betydning i relasjon til straffebud som retter seg mot klare interessekrenkelser. Når handlingen er forsettlig vil det i praksis nesten alltid faktisk foreligge forsett med hensyn til ulovligheten.

Modifikasjoner

Til tross for den klare hovedregelen over, kan modifikasjoner og unntak i begge retninger tenkes. Det beror på en tolkning av straffebestemmelsene som kommer til anvendelse i det enkelte tilfelle om skyldkravet med hensyn til handlingens ulovlighet er uaktsomhet.

(1) Krav om forsett følger av det enkelte straffebud

Alle straffebud der skyldkravet er forsett med hensyn til faktum og det i tillegg kreves hensikt om å begå en ulovlig eller straffbar handling, kreves forsett om handlingens ulovlighet eller straffbarhet. Et eksempel på et slikt straffebud finnes i straffeloven § 191 a, som gjør det straffbart å ha befatning med våpen når hensikten er å begå en straffbar handling.

Et straffebud kan også måtte tolkes slik at det må foreligge forsett med hensyn til ulovligheten. Den som uaktsomt tolker en slik bestemmelse feil, kan da ikke straffes etter vedkommende straffebud. Et eksempel er straffeloven § 173 a, som gjør det straffbart for den som utøver offentlig myndighet «mot bedre vitende» grovt å bryte sin tjenesteplikt.

(2) Justering av uaktsomhetsterskelen i tilfeller av situasjonsvillfarelse

Som det følger av det som er sagt ovenfor, er situasjonsvillfarelser nå omfattet av straffeloven § 26. For å motvirke at utvidelsen av bestemmelsens anvendelsesområde, se over, skal føre til økt kriminalisering uttales det i Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 430 at

I bedømmelsen av om rettsuvitenheten er uaktsom bør det legges vekt på om og eventuelt i hvilken grad rettsuvitenheten har trekk av situasjonsvillfarelse. Generelt sett skal det mer til før en rettsuvitenhet med slike trekk er uaktsom enn ved andre typer rettsuvitenhet. I den grad uvitenheten knytter seg til anvendelsen av rettsregler som ligger bakenfor straffebudet [prejudisielt rettsforhold] blir det mer krevende å ha oversikt og det vil lettere være unnskyldelig å trå feil. Ved uaktsom uvitenhet med trekk av situasjonsvillfarelse vil det dessuten lettere kunne foreligge særlige grunner som leder til at domstolene unnlater å utmåle straff.

(3) Objektivt overskudd

Enkelte straffebud må tolkes slik at gjerningspersonens skyld ikke må omfatte alle elementer i gjerningsbeskrivelsen, så kalt objektive overskudd. Dette viser seg for eksempel ved tolkningen av vegtrafikkloven § 22 (1), jf. § 31. Selv om ordlyden i utgangspunktet bare gjelder villfarelse med hensyn til «alkoholkonsentrasjonens størrelse», gjør det bakenforliggende prevensjonshensynet seg like sterkt gjeldende når gjerningspersonen er i villfarelse med hensyn til regelens innhold. Det er dermed straffbart å kjøre med promille over lovens verdi, uavhengig av om gjerningspersonen aktsomt trodde at promillen var lavere.

(4) Straffutmålingsutfall

Som følge av utvidelsen av anvendelsesområdet til § 26 er det i forarbeidene forutsatt at straffeloven § 61 om straffutmålingsfrafall etter omstendighetene vil kunne anvendes selv om rettsvillfarelsen er uaktsom. Domstolene kan «i tilfelle der det er behov for å markere at rettsuvitenheten ikke var forsvarlig, men der det vil være urimelig å anvende straff» dermed unnlate å utmåle straff selv om uvitenheten er uaktsom. Dersom det ikke er grunnlag for frifinnelse, åpner straffeloven § 80 bokstav j dessuten for nedsettelse av straffen under en eventuell særskilt minstestraff og anvendelse av en mildere straffart. I rettspraksis finnes det videre eksempler på at ikke er foretatt inndragning eller at inndragningsansvaret har blitt redusert under henvisning til rettsuvitenhet.

Hva ligger i skyldformen med hensyn til ulovligheten?

Det er sikker rett at bare den unnskyldelige eller aktsomme rettsuvitenheten kan gi grunnlag for frifinnelse. Spørsmålet er hvordan grensen mellom den aktsomme rettsuvitenheten og den uaktsomme rettsuvitenheten skal trekkes?

Hvorvidt rettsuvitenheten er uaktsom beror på en helhetsbedømmelse av handlemåten. Straffrihet har bare vært innrømmet der rettsuvitenheten gjør selve handlingen forsvarlig, jf. Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s. 429. Selv om straffeloven nå rent formelt oppstiller samme aktsomhetsnorm for de ulike former for rettsvillfarelse, følger det av forarbeidene at uaktsomheten vil kunne variere med hva slags villfarelse det er tale om, jf. Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) s. 279, der det heter at

Etter straffeloven 2005 skal alle former for rettsuvitenhet bedømmes etter samme bestemmelse. … Aktsomhetskravet skal imidlertid praktiseres relativt; hvor streng aktsomhetsnormen er, avhenger av den konkrete situasjon. 

Uttalelsen innebærer at tidligere rettspraksis og juridisk teori knyttet til straffbarheten av uvitenhet vedrørende privatrettslige prejudisielle rettsforhold kun er av en viss interesse. For de tilfeller som tidligere ble regulert av straffeloven 1902 § 57, fremholdes det imidlertid i forarbeidene at tidligere praksis av hensynet til straffebudenes effektivitet i utgangspunktet bør videreføres.

Spørsmål om uaktsom rettsuvitenhet kan for det første bli aktuelt på grunn av regelens alder. I Rt. 1953 s. 1050 ble gjerningspersonen frifunnet fordi regelen var ny, men i Rt. 1938 s. 495 var dette ikke tilstrekkelig for frifinnelse. Rettspraksis viser imidlertid at mangel på kunngjøring øker muligheten for frifinnelse, jf. blant annet Rt. 1994 s. 850. Er det derimot for eksempel tale om en krisetid eller et rettsområde der man til enhver tid må være forberedt på endringer, kan tidsforholdene tilsi at tidsmomentet skal ha liten vekt. Omvendt viser Rt. 1953 s. 827 at rettsuvitenhet kan føre til frifinnelse dersom bestemmelsen er så gammel at gjerningspersonen ikke trodde den var gyldig lenger.

Et annet typetilfelle er der rettsregelen er spesiell. Hovedregelen er at rettsuvitenhet normalt er uaktsomt selv om regelen er spesiell. Begrunnelsen er at den som driver en virksomhet, plikter å kjenne til de reglene som gjelder for virksomheten.

Ved uvitenhet om bestemmelsens innhold vil det, i tillegg til dens klarhet, ha betydning om gjerningspersonen har lagt vekt på uttalelser i forarbeidene, i rettspraksis, fra offentlige myndigheter eller annen juridisk kyndig person. I Rt. 1990 s. 1300 og Rt. 1996 s. 156 førte dette til at uvitenheten var unnskyldelig, mens i Rt. 1991 s. 1352 kom retten til motsatt resultat. I forarbeidene heter det at aktsomhetskravet skal dempes noe i forhold til tidligere praksis dersom myndighetene ikke har gjort nok for å avverge rettsuvitenheten, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 429. Rettspraksis viser at det i disse tilfellene har vært et moment hvorvidt tiltalte har vist manglende lojalitet overfor lovens formål, se blant annet Rt. 1993 s. 798. Et annet moment er om gjerningspersonen har blitt advart eller ikke. Ved bestemmelser om vern om miljøet er aktsomhetskravet strengt, jf. blant annet Rt. 2002 s. 1069.

Graden av uaktsomhet vil også variere i forhold til ulike typer straffebud. Ved handlinger som innebærer en klar interessekrenkelse, vil rettsuvitenheten som regel ikke være aktsom. Gjelder overtredelsen brudd på en offentligrettslig regulering som det er viktig at blir overholdt, skal det som regel mye til før rettsuvitenheten anses som aktsom, jf. blant annet Rt. 1996 s. 156.

Omstendigheter som knytter seg til gjerningspersonen selv kan også ha betydning i aktsomhetsvurderingen. Selv om personens alder som hovedregel ikke blir tillagt vekt, kan manglende modenhet tilsi en mildere aktsomhetsnorm, jf. Rt. 1948 s. 380. Ved krenkelse av alminnelige samlivsregler følger det dessuten av Rt. 1926 s. 948 at det kan bli lagt en viss vekt på personens «åndelige utstyr». Særlig god intelligens eller utdanning kan derimot neppe vektlegges. Dersom personen er fremmed på stedet er også dette et moment av betydning. Dette kan eksempelvis gjelde for utlendinger dersom regelen er spesiell for Norge eller for norske borgere som ikke kjenner en lokal regel på et annet sted enn der de selv bor. Skal vedkommende drive virksomhet på dette stedet, må han imidlertid kjenne til reglene som gjelder der. Omstendigheter rundt handlingen kan også tillegges vekt.

Bevisst, uaktsom rettsuvitenhet omfatter de tilfeller de gjerningspersonen har foretatt en vurdering, men feilaktig har kommet til at handlingen mest sannsynlig er lovlig. Spørsmålet er om det er grunn til å bebreide gjerningspersonen for at han handlet. Ved denne vurderingen vil det for det første ha betydning hvor stor tvil gjerningspersonen mente det knyttet seg til konklusjonen. For det andre må det vurderes om gjerningspersonen har foretatt en forsvarlig vurdering av handlingens lovlighet. Et tredje moment er hvor nødvendig eller rimelig det var at gjerningspersonen handlet.

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffelovens forarbeider, se Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) og Ot.prp.nr. 22 (2008-2009)

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)

Vi bruker informasjonskapsler for å tilby deg en bedre brukeropplevelse. Les personvernvilkår.