Gå til hovedinnhold Gå til søk

Straffeloven § 21. Skyldkravet

Straffeloven § 21 omhandler straffbarhetsvilkåret skyld. Ifølge denne bestemmelsen rammer straffelovgivningen bare forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt. Forsett er definert i straffeloven § 22, mens uaktsomhet er definert i straffeloven § 23. Bestemmelser gjelder faktiske forhold.


Straffeloven § 21

Straffelovgivningen rammer bare forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt.

Skyldkravet

Skyldkrav i forhold til det enkelte straffbudet

Som overskriften til straffeloven § 21 tilsier, regulerer bestemmelsen «skyldkravet» i betydningen straffbarhetsvilkåret skyld. Bestemmelsen gjelder faktiske forhold. Skyldkravet når det gjelder gjerningspersonen forståelse av rettslige omstendigheter av betydning for straffbarheten reguleres derimot av straffeloven § 26.

Ifølge straffeloven § 21 rammer straffelovgivningen bare forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt. Det beror på en tolkning av det enkelte straffebud om skyldkravet er forsett eller uaktsomhet. Definisjonen på forsett følger av straffeloven § 22, mens uaktsomhet er definert i straffeloven § 23.

Ifølge forarbeidene krever uaktsomhetsansvar «en særlig begrunnelse og bør bare oppstilles etter en grundig vurdering av behovet for å ramme uaktsomme overtredelser», jf. NOU 2002:4 fulgt opp i både Ot.prp.nr.90 (2003-2004) og Innst.O.nr.72 (2004-2005). Av Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 424 følger det videre at «kravet om at unntak skal være bestemt [vil] kreve at det går klart frem av fremtidige straffebud at også uaktsomhet rammes». Straffeloven inneholder imidlertid en rekke bestemmelser som kriminaliserer uaktsomhet, se straffeloven §§ 125, 231-235, 237-239, 269, 280, 281, 311, 317, 318, 335, 340, 356, 366, 367, 380 og 294. Grov uaktsomhet er kriminalisert i §§ 159, 172, 187, 189, 190, 209, 236, 240, 242, 294, 315, 320, 352, 365, 374, 375, 379, 384, 401-404, 406, 407 og 409.

Bestemmelsen gjelder også for spesiallovgivningen, jf. straffeloven § 1. I spesiallovgivningen er skyldkravet ofte fastsatt uttrykkelig, se eksempelvis arbeidsmiljøloven §§ 19-1 og 19-2 eller markedsloven § 48. Som regel vil skyldregelen i forhold til den enkelte bestemmelse i spesialloven tolkes i samsvar med det som følger av ordlyden i den generelle straffebestemmelsen i loven, men dette gjelder likevel ikke ubetinget, se for eksempel Rt. 1980 s. 44 og Rt. 1967 s. 777. Dersom det i spesiallovgivningen ikke er fastsatt noe om skyldkravet verken i straffeloven eller i vedkommende spesiallov, vil tolkningsresultatet her som ellers bero på en avveining av andre rettskildefaktorer, herunder forarbeider og rettspraksis. I den utstrekning det i rettspraksis er fastslått et også uaktsom overtredelse er straffbar, vil det være «bestemt» at forsettkravet skal fravikes, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 424.

Skyldkravet i relasjon til de enkelte elementene i gjerningsbeskrivelsen

Hovedregelen er at samme skyldkrav, uavhengig av om det er forsett eller uaktsomhet, gjelder for alle elementene i gjerningsbeskrivelsen, jf. blant annet Rt. 1983 s. 682. Høyesterett uttalte her at

Når en straffebestemmelse bare kommer til anvendelse på forsettlige handlinger, er det alminnelige utgangspunkt at forsettet må omfatte hele det objektive gjerningsinnhold.

… Den etterfølgende beskrivelse av handlingens virkninger fremtrer … som den sentrale del av gjerningsinnholdet. Dette gir … et konkret holdepunkt for at også handlingens virkninger må omfattes av forsettet. Jeg peker på at forsettet som regel må omfatte alle deler av gjerningsinnholdet, og at det her er tale om å fravike denne regel til skade for domfelte.

Unntak kan imidlertid tenkes. Dette gjelder eksempelvis ved anvendelsen av straffeloven §§ 299-303 som skal tolkes slik at det bare kreves liten uaktsomhet med hensyn til barnets alder, mens den straffbare handlingen (seksuell omgang) må være forsettlig.

Hvilke elementer i gjerningsbeskrivelsen må skylden omfatte?

Hovedregelen er at skylden må omfatte alle elementene i straffebudets gjerningsbeskrivelse. Dette uttrykkes gjerne ved at det gjelder et dekningsprinsipp, se straffeloven § 25, der dette er slått fast. Foreligger bare uaktsomhet for ett av elementene i gjerningsbeskrivelsen der skyldkravet er forsett, kan gjerningspersonen bare dømmes for uaktsomt forhold.

Beviskrav

Hovedregelen er at det kreves sikkert bevis for at gjerningspersonen har utvist den skyld som et straffebud krever. Ettersom skyld alltid er et spørsmål om subjektive oppfatninger av faktiske og rettslige forhold, er det ikke noe som kan observeres fysisk og bevissituasjonen skiller seg således fra beviskravene i forhold til straffbarhetsbetingelsene om lovhjemmel og fravær av straffefrihetsgrunner.

Spørsmålet blir om det generelt er grunn til å tro at personer som foretar handlinger av den typen og i den situasjonen som tiltalen gjelder, hadde kunnskap om de omstendighetene som skal inngå i skyldvurderingen eller burde hatt kunnskap om dem. Kan det sikkert svares «ja», er utgangspunktet at tiltalte også hadde eller burde hatt slik kunnskap. I realiteten har dermed skyldvurderingen et nokså objektivt preg.

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffelovens forarbeider, se

  • NOU 2002:4
  • Ot.prp.nr. 90 (2003-2004)
  • Innst.O.nr. 72 (2004-2005)

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)

 

Vi bruker informasjonskapsler for å tilby deg en bedre brukeropplevelse. Les personvernvilkår.