Straffeloven § 17 omhandler nødrett og viderefører i hovedsak § 47 i den opphevede straffeloven av 1902. Rettspraksis som gjelder denne bestemmelsen gir derfor langt på vei fortsatt uttrykk for gjeldende rett. Bestemmelsen innebærer at dersom fare for en skade ikke kan avverges på annen måte enn ved å foreta en straffbar handling, er handlingen straffri hvis skaderisikoen ved faren er langt større enn skaderisikoen ved handlingen. Bestemmelsen gjelder på alle livsområder.

Straffeloven § 17

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når

a) den blir foretatt for å redde liv, helse, eiendom eller en annen interesse fra en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte, og

b) denne skaderisikoen er langt større enn skaderisikoen ved handlingen.

Nødrett som straffrihetsgrunn

For at en handling skal være straffbar, må gjerningspersonen ha utført en handling som faller inn under gjerningsbeskrivelsen i en straffebestemmelse, eller han må ha utført en medvirknings- eller forsøkshandling som tilfredsstiller de krav som stilles for at slike handlinger kan straffes. Dersom personen har utvist nødvendig skyld og er tilregnelig, er vilkårene for straff som hovedregel oppfylt. Det kan imidlertid foreligge en straffefrihetsgrunn. Handlinger som ellers anses straffbare blir da straffrie fordi det foreligger ekstraordinære omstendigheter, herunder nødsituasjoner, samtykke, pliktkollisjoner, trekk ved et etterforskningen og samarbeid med politiet. Straffeloven § 17 omhandler nødrett. Straffbare handlinger kan imidlertid også bli straffrie som følge av nødsituasjoner etter straffeloven § 18 om nødverge og straffeloven § 19 om selvtekt. I tillegg finnes det ikke lovregulerte regler om uanmodet forretningsførsel og såkalt hypotetisk samtykke, som er nært beslektet med nødsituasjoner.

Første setning

En handling som ellers ville være straffbar

Nødrettshandlingen eller redningshandlingen må være en handling som ellers ville være straffbar. Handlingen kan være av en hvilken som helst art ved at den kan krenke alle slags interesser som er strafferettslig beskyttet. Også unnlatelser kan være omfattet.

Lovlig

I tillegg til å gjøre handlingen straffri, medfører nødrett også at handlingen er «lovlig», jf. første setning. Handlingen kan derfor ikke møtes med nødverge etter straffeloven § 18, men kan derimot føre til erstatningsplikt etter skadeerstatningsloven § 1-4. Erstatningsplikten skyldes at nødrettshandlingen har visse likhetstrekk med ekspropriasjon når rett står mot rett.

Straffeloven § 17 oppstiller to kumulative vilkår i bokstav a) og b), jf. ordet «og». Dette innebærer at begge vilkårene må være oppfylt for at handlingen skal være både straffri og lovlig. Bestemmelsen gjelder på alle livsområder.

Bokstav a)

For å redde

Ordlyden «for å redde» innebærer at det må dreie seg om en handling gjort i den hensikt å redde. Handlinger foretatt med sikte på å oppnå en fordel er eksempelvis ikke omfattet. Se Rt. 1984 s. 1378 om dette.

Liv, helse, eiendom eller en annen interesse

I utgangspunktet kan fare for skade på alle slags verdier, herunder både materielle og immaterielle, kan gi grunnlag for nødrett, jf. «eller en annen interesse». Listen som uttrykkelig nevner liv, helse og eiendom er med andre ord ikke uttømmende.

Selv om det ikke fremgår av lovteksten, må det imidlertid anses som sikker rett at det som skal reddes må være lovlig og beskyttet av rettsordenen, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 418. Narkotika som ikke kan brukes på en lovlig måte kan det eksempelvis ikke utøves nødrett for å redde med straffriende virkning.

Det er videre uten betydning hvem det som skal reddes tilhører, slik at handlingen kan foretas både i egen og andres interesse. Også offentlige interesser er omfattet. Dette innebærer at det ikke kreves noe tilknytningsforhold mellom den som foretas redningshandlingen og den som handlingen foretas på vegne av. Dersom den handlingen vil tilgodese, har forbudt eller frabedt seg redningshandlingen, er imidlertid nødrett utelukket når det er tale om rettsgoder som vedkommende har rådighet over. Dette må imidlertid modifiseres dersom personens liv står på spill, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 418.

Fare for skade

En vanlig språklig forståelse av «fare for skade» tilsier at noe av verdi kan bli helt eller delvis ødelagt. Forutsetningen i bokstav b) innebærer imidlertid at også en sterk interesse i å redusere en risiko for skade. I Rt. 1963 s. 210 godtok Høyesterett eksempelvis at risikoen for ran av pengetransaksjoner var en fare i relasjon til feilparkering for å få levert penger i en bank.

Bestemmelsen setter ingen krav om hvordan faren skal være oppstått, og også den som har fremkalt faren selv kan i utgangspunktet påberope seg nødrett. Det er i utgangspunktet gjerningspersonens oppfatning av situasjonen i gjerningsøyeblikket som er avgjørende for om handlingen var lovlig, jf. straffeloven § 25 (1). Dersom faren er selvforskyldt, er imidlertid ikke situasjonen i gjerningsøyeblikket alltid avgjørende for om det foreligger en fare som omfattes av § 17, jf. Rt. 1976 s. 864 og Rt. 1996 s. 269. Forholdet kan dessuten få betydning for interesseavveiningen etter bokstav b), jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 417.

Ikke kan avverges på annen rimelig måte

Ordlyden «ikke kan avverges på annen rimelig måte» innebærer for det første en modifisering i adgangen til å utføre lovlige nødrettshandlinger, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 418. Har man ulike handlingsalternativer, må man velge det alternativet som medfører minst skade. Det kreves imidlertid  ikke alltid at man ofrer egne verdier. For det andre tilsier altså formuleringen at redningshandlingen ikke trenger å være den eneste måten å avverge skaden på, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 418.

Bokstav b)

Interesseavveiningen

Endelig følger det av bokstav b) at det er et vilkår for straffrihet at «skaderisikoen er langt større enn skaderisikoen ved handlingen». Ifølge forarbeidene innebærer uttrykket «langt større» et noe mindre krav til interesseovervekt enn det som fulgte av straffeloven 1902 § 47 hvor vilkåret var at interesseovervekten måtte være «særdeles betydelig», jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 204. Det er imidlertid neppe trolig at dette får nevneverdig betydning i praksis. Også tidligere praksis knyttet til § 47 vil derfor være relevant.

Dersom det er tale om sammenlignbare størrelser, eksempelvis penger, ligger det en viss veiledning i at det reddede må ha langt større verdi enn det som utsettes for skade. Som regel er det imidlertid tale om størrelser som ikke kan sammenlignes, og det lar seg da ikke stille opp noen særlig presis regel for hvordan interesseavveiningen skal falle ut. Sivil ugyldighet godtas normalt ikke, jf. Rt. 1981 s. 21 og Rt. 1989 s. 1225.

Det har vært usikkert om det må stilles en absolutt grense for nødrettshandlinger i form av integritetskrenkende inngrep, spesielt hvis handlingen består i å ta liv. Ifølge forarbeidene kan nødrett bare i helt ekstraordinære situasjoner tenkes å forsvare noe slikt, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) s. 204. Det uttales her videre at § 17 ikke endrer rettstilstanden for så vidt gjelder såkalt aktiv dødshjelp og medlidenhets- eller barmhjertighetsdrap, og at avgjørelsen inntatt i Rt. 2000 s. 646 fortsatt skal være avgjørende. Det ble her avklart at tilsiktet barmhjertighetsdrap av en håpløst syk person ikke kunne bli straffet i medhold av straffeloven 1902 § 47. Dette modifiseres imidlertid ved at det fremholdes at det ikke kan utelukkes at det kan oppstå «helt særegne og akutte tilfeller, som gjør det utilrådelig å operere med en absolutt grense for nødrett».

Tilfeller der den truede og den ofrede interessen tilhører samme person, omfattes ikke av nødrettsbestemmelsen her. Vurderingstema er da i stedet om handlingen er forsvarlig, jf. de uskrevne reglene om negotiorum.

Overskridelse av § 17

Ved overskridelse av straffeloven § 17 om nødrett kan straffen settes ned med hjemmel i straffeloven § 80 bokstav d). Etter straffeloven § 78 bokstav a) kan overskridelse også være en formildende omstendighet ved straffutmålingen innenfor den ordinære strafferammen. Dersom «særlige grunner» tilsier frifinnelse, kan retten dessuten frita for straff, jf. straffeloven § 81 bokstav b). Bestemmelsene forutsetter imidlertid at det foreligger en overskridelse i intensitet og ikke i tid.

Det følger av straffeloven § 25 (1) at det er gjerningspersonens oppfatning av situasjonen i gjerningsøyeblikket som er avgjørende for om handlingen var lovlig. Oppfattet gjerningspersonen handlingen som lovlig, kan han ikke straffes for forsettelig overtredelse. Var villfarelsen uaktsom, kan han straffes for uaktsom overtredelse, også dersom straffebudet har uaktsomhet som skyldform. Villfarelse av rettslig karakter reguleres derimot av straffeloven § 26 og vil nesten alltid være uaktsom. Villfarelse som følge av selvforskyldt rus fritar ikke for straffansvar, jf. Rt. 1949 s. 554 og straffeloven § 20 (2).

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Straffelovens forarbeider, se Ot.prp.nr. 90 (2003-2004)

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)