Gå til hovedinnhold Gå til søk

Straffeloven § 14. Krav om lovhjemmel

Straffeloven § 14 inneholder et krav om lovhjemmel. Dette betyr at gjerningspersonen må ha handlet i strid med et straffesanksjonert forbud eller påbud fastsatt i formell lov eller i forskrift gitt med hjemmel i formell lov. Bestemmelsen innebærer videre at domstolene bare kan idømme straff som har hjemmel i norsk lov, og at adgangen til delegasjon til både forvaltningen og domstolene blir begrenset.


Straffeloven § 14

Strafferettslige reaksjoner, jf. §§ 29 og 30, kan bare ilegges med hjemmel i lov.

Krav om lovhjemmel

Hjemmel for å straffe en handling

Krav om lovhjemmel representerer en av de fire straffbarhetsbetingelsene i norsk rett, det vil si vilkårene for at straff kan ilegges. Etter Grunnloven § 96, innebærer lovkravet for det første at gjerningspersonen må ha handlet i strid med et straffesanksjonert forbud eller påbud fastsatt i formell lov (lov vedtatt i samsvar med Grunnloven § 76), eller i forskrift gitt med hjemmel i formell lov. Straff kan dermed ikke idømmes på grunnlag av en ren interesseavveining eller på grunnlag av sedvane. Domstolene må forankre straffansvar i en lovtekst, noe som gjør lovteksten til en svært sentral rettskildefaktor. Det enkelte straffebud gir bare «hjemmel i lov» for å straffe en handling i den utstrekning de faktiske forholdene i den aktuelle sak dekker hele gjerningsinnholdet i straffebudet. Dette betyr imidlertid ikke at lovteksten, etter en alminnelig språklig forståelse, nødvendigvis må omfatte handlingen eller øvrige straffbarhetsbetingelser.

Rettsuvitenhet

Lovkravet innebærer at en handling foretatt under rettsuvitenhet, altså at gjerningspersonen tror at en lovlig handling er ulovlig, ikke er straffbar. Gjerningspersonen har i slike tilfeller ikke handlet i strid med en straffesanksjonert atferd og det foreligger med andre ord ikke nødvendig lovhjemmel for å straffe. Les mer om rettsuvitenhet i lovkommentaren til straffeloven § 26.

Rettsstiftende kjennsgjerninger

Lovkravet er imidlertid ikke til hinder for at straffbarheten avhenger av såkalte «rettsstiftende kjennsgjerninger» som bestemmer rettsstillingen mellom private, eller mellom private og det offentlige. Når det etter straffeloven § 321 om tyveri er et vilkår at tingen «tilhører en annen», er det uten betydning om eierforholdet beror på avtale, hevd, arv mv. Det kan videre nevnes at bestemmelser som gjør det straffbart å overtre forbud eller påbud gitt av offentlige myndigheter, forutsetter at det foreligger lovhjemmel for avgjørelsen. Dersom en offentlig myndighet har hjemmel for å gjennomføre avgjørelser med makt, har imidlertid borgerne lydighetsplikt selv om vedkommende myndighet handler uten hjemmel med mindre atferden fremtrer som et «klart overgrep».

Foretaksansvar

Straffeloven § 14 gjelder også for foretak. Mens grensen for straffrie og straffbare handlinger for fysiske personer dels beror på en avveining mellom hensynet til prevensjon og hensynet til straffverdighet, gjelder dette ikke i samme utstrekning for foretak som ikke har bevissthet og er avhengig av fysiske personer for å handle. Straffeloven § 27 om foretaksansvar oppstiller imidlertid et tilknytningskrav, ved at gjerningspersonen må handle «på vegne av» foretaket. Videre følger det at foretaket kan straffes «selv om ingen enkeltperson har utvist skyld eller oppfylt vilkåret om tilregnelighet, jf. § 20«. En alminnelig språklig forståelse av dette tilsier at foretak kan straffes selv om skyldkravet i vedkommende straffebud ikke er oppfylt, noe som er i strid med lovkravet i § 14 og dessuten i strid med den grunnleggende forutsetningen for straff at den som straffes kan bebreides. Straffeloven § 27 bør som følge av dette tolkes innskrenkende, slik at skyldkravet i det aktuelle straffebudet alltid må være oppfylt. Når det gjelder unntaket fra straffbarhetsvilkåret om tilregnelighet må § 27 derimot legges til grunn.

Hjemmel i norsk lov

Lovkravet innebærer for det andre at domstolene bare kan idømme straff som har hjemmel i norsk lov, jf. ordet «lov» som verken omfatter andre lands lovgivning eller folkeretten.  Selv om slike regler ikke i seg selv kan gi grunnlag for straff, er lovkravet likevel ikke til hinder for at folkeretten eller forhold med tilknytning til utlandet kan ha betydning for innholdet av norsk lov.

Delegasjon til forvaltningen

For det tredje innebærer lovkravet at lovgivers adgang til å delegere kompetansen til å fastsette bestemmelser om straff for overtredelser av forskrift gitt i medhold av forvaltningslovgivningen til forvaltningen ikke er ubegrenset. Én form for delegasjon er blankettstraffebud, gjerne angitt ved å gjøre det straffbart å overtre «bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov». Forvaltningen blir da gitt kompetansen til å gi forskrifter i medhold av loven, og overtredelse av disse forskriftene skal være straffbart. Forskriften må ligge innenfor de hjemmelslovens grenser for å utgjøre hjemmel for straff.

Dersom en lov ikke inneholder et blankettstraffebud, gir loven ikke hjemmel for straff for overtredelse av forskriften. Strl. § 339 nr. 2 som ga forvaltningen en generell fullmakt til å bestemme at overtredelse av forskrifter gitt med hjemmel i lov skulle være straffbart også når loven ikke inneholdt noen slik fullmakt, var godtatt av Høyesterett som tilstrekkelig hjemmel, jf. Rt. 1917 s. 31. Bestemmelsen er imidlertid ikke videreført i straffeloven av 2005 og regelen gjelder derfor uten unntak.

Delegasjon til domstolene (klarhetskravet)

Lovkravet innebærer dessuten for det fjerde at det gjelder et klarhetskrav, som vil si at straffelovgivningen må tilfredsstille visse minimumskrav når det gjelder presisjonsnivået i lovteksten. Adgangen til å delegere kompetansen til domstolene er med andre ord heller ikke ubegrenset.

Som følge av at virkeligheten er svært sammensatt og språket ikke er nyansert nok, er det ikke mulig å utforme et straffebud så klart at man bare ved å sammenligne lovteksten og en gitt adferd kan si om forholdet er omfattet. Det er derfor ikke til å unngå at domstolene i en viss utstrekning fastlegger straffebudenes nærmere innhold fra sak til sak. Dersom vesentlige sider ved fastleggelsen av innholdet av et straffebud er overlatt til domstolene, kalles straffebudet gjerne en «rettslig standard». For at lovkravet skal være oppfylt er det imidlertid et minstekrav at det på handlingstidspunktet foreligger en lovbestemmelse som beskriver en atferd og som fastslår at denne atferden er straffbar. Spørsmål om skyldkravet, straffefrihetsgrunner eller straff av foretak trenger derimot ikke være uttømmende regulert. Av dette følger det at den nærmere grensedragningen mellom straffrie og straffbare handlinger for nesten alle straffebud, beror på en avveining av hensyn som ikke kan lese direkte ut av lovteksten, herunder særlig hensynene til straffverdighet og prevensjon.

Det finnes en rekke nyere høyesterettsavgjørelser som legger vesentlig vekt på legalitetsprinsippet, se blant annet Rt. 2009 s. 780, Rt. 2010 s. 481, Rt. 2011 s. 469, Rt. 2012 s. 313 og Rt. 2015 s. 238. Selv om det her stilles strenge krav til presis lovhjemmel for å idømme straff, vil det være umulig og heller ikke ønskelig å unngå fortolkning av straffebud også i framtiden. I Rt. 2014 s. 238 uttale Høyesterett i forbindelse med en innskrenkende tolkning av nødvergebestemmelse (altså en potensiell utvidelse av det straffbare område) at «Grunnloven § 96 har tradisjonelt ikke vært tolket særlig strengt på dette punkt. I nyere høyesterettspraksis er det imidlertid foretatt en innstramning av kravet til presis beskrivelse av det objektive gjerningsinnholdet i straffebestemmelsen … Grunnloven § 96 stiller samme krav til klarhet i angivelse av det straffbare forhold som EMK artikel 7, jf. Rt. 2013 s. 313».

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Strafferett av Ståle Eskeland (5. utgave 2017 ved Alf Petter Høgberg)

 

Vi bruker informasjonskapsler for å tilby deg en bedre brukeropplevelse. Les personvernvilkår.