I overgrepssaker vil fornærmede som regel være det viktigste beviset i rettssaken. Norsk straffeprosess bygger på prinsippene om muntlighet og bevisumiddelbarhet. Bevisumiddelbarhet tilsier at beviset skal føres umiddelbart for dømmende rett. Muntlighet tilsier at beviset skal fremføres muntlig. Retten kan utelukkende bygge på de bevisene som er ført i hovedforhandlingen. Dette er også en konsekvens av det kontradiktoriske prinsipp, at man skal kunne imøtegå beviser med motbeviser og kritikk.
Selv om fornærmede har fått styrkede rettigheter i straffeprosessen er fornærmede fortsatt kun et vitne i saken mellom den offentlige påtalemyndigheten og tiltalte. Prinsippene over innebærer at den fornærmede må møte direkte for den dømmende rett og vitne om hendelsen. Samtidig er det klare utgangspunktet og hovedregelen i norsk rett er at en tiltalt har krav på å være til stede i retten når bevisene mot ham blir fremført.
I seksualforbrytelser og endel andre saker kan dette være særlig problematisk dersom den fornærmede ikke klarer å avgi forklaring hvis den tiltalte er til stede, eller dette vil medføre en stor belastning for den fornærmede. Den fornærmede kan for eksempel lide av PTSD etter hendelsen eller fortsatt ha stor frykt for gjerningsmannen.
Lovgiver har dermed i noen tilfeller oppstilt regler hvor gjerningsmannen vises ut av rettssalen mens den fornærmede vitner.
Utvisning der den fornærmede ikke kan gi en uforbeholden forklaring
Det følger av straffeprosessloven at retten kan beslutte at en tiltalt skal forlate rettssalen mens den fornærmede blir avhørt, såfremt det er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt.
Vurderingen av om tiltalte skal forlate rettssalen under fornærmedes forklaring må skje på grunnlag av forholdene i den enkelte sak. Det følger av forarbeidene at før tiltalte vises ut, bør en prøve alternativer som kan lette vitnets situasjon, f.eks. ved at tiltalte setter seg bakerst i rettssalen, slik at fornærmede ikke ser ham. Vilkåret for utvisning er strengt. Det er ikke tilstrekkelig å anta at fornærmede ikke kan gi en uforbeholden forklaring. Det kreves en særlig grunn til å frykte. Det må bero på rettens skjønn om interessen i å oppnå en uforbeholden forklaring er sterk nok til å motivere et pålegg om å forlate rettssalen.
Utvisning der særlige grunner av hensyn til fornærmede tilsier det
Det følger av samme bestemmelse at ved avhør av fornærmede kan retten også treffe beslutning om at tiltalte skal forlate rettssalen dersom særlige grunner gjør at hensynet til fornærmede tilsier det.
Bestemmelsen innebærer at tiltalte kan utvises hvis fornærmede med å forklare seg med tiltalte til stede påføres en unødig hard psykisk belastning. Det kreves mer enn ubehag. Avgjørende vil her være fornærmedes tilknytning til tiltalte, fornærmedes alder, overgrepets art eller fornærmedes psykiske situasjon. Tilfellet er typisk også ment å typisk omfatte overgrep og liknende alvorlige straffbare handlinger.
For begge de to alternativene vil altså avgjørelsen måtte bero på en bred skjønnsmessig avveining fra rettens side. Det er likevel grunn til å tro at retten i mange overgrepstilfeller, særlig de grove, vil tillate fornærmede å vitne mens gjerningspersonen har blitt vist ut. Særlig hvis fornørmede selv insisterer på det. Terskelen er likevel høy.